Skal ta sen abort på tirsdag den 24.oktober

[1engel-1barn-1imagen-]

Hei.

Det som skulle vise seg å være en lykkens dag ble fort snudd på hodet. Det viste seg at min lille der inne lider av Diafragma hernie. En alvorlig mellomgulvsbrokk, hvor barnet har fra 50% el minndre for å overleve. Jeg har gått igjennom 3 jævlige dager preget av sjokk og dyp sorg. Har bestemt oss for å ta bort barnet.

Men ventetiden er såå uendelig laang. Jeg vil helst ha dette overstått så fort som mulig. For de av dere som har gjort dette før, er det vondt? Hadde dere mye smerter? Jeg gruer meg veldig og jeg er redd for hvordan jeg vil håndtere situasjonen. Jeg synes det å måtte "føde" barnet på normalt vis er litt makabert.

Dette er det vanskeligste valget jeg har tatt i hele mitt liv. Vi har en datter fra før og vi måtte tenke på fremtiden. Håper noen der ute kan gi meg noen svar..Har noen hatt et barn med diagnosen diafragma hernie?

 

Hilsen en som er i dyp sorg.

[Anonym bruker]

hei,

 

svarte deg på "vi mistet vår baby".

[Anonym bruker]

Vi fikk påvist at vi hadde en baby med veldig alvorlig ryggmargsvrokk. Tok samme beslutning som deg, etter samme smerte..

Vi fikk komme til med en gang (merkelig at det er ventetid for dette, hvilket sykehus har du?)

Det var ubehagelig, men ikke smertefullt. Følte oppfølgningen var meget god.

 

Lykke til...

Mange lange klemmer til deg

 

 

[Gjest]

Hei!

 

Vet akkurat hva du gjennomgår. Fikk akkurat samme beskjed 18.august 2004. Vi var helt i sjokk. Fikk komme på rikshospitalet dagen etter for å bekrefte diagnosen. Tok også fostervannsprøve. Ett par dager senere gjennomgikk jeg en sensbort. Fikk masse morfin, både fordi jeg trengte det og fordi jeg ikke ville kjenne noe. "Fødselen" tok 12-13 timer og jeg fikk narkose i den siste fasen. Så jeg opplevde heldigvis (for meg) når fosteret kom ut. Vi valgte også å ikke se eller vite kjønn.

 

Hele opplevelsen var tung og ennå så tenker jeg mye på det. Vi tok også endel blodprøver (jeg og mannen min) for å avdekke kromosomfeil. Det tok ca 2 måneder å få svar på alle testene og heldigvis, det var ingen kromosomfeil eller genetiske feil med fosteret eller oss. Uflaks har en lege sagt...Etter litt over ett år ringte jeg sykehuset og ba om å få tilsendt fakta på vekt, lengde og kjønn. Ikke bilder. Synes det var greit å få vite dette. Mulig jeg vil se bilder om noen år. Jeg var 28 år nesten 29 da dette skjedde og mannen min ett år yngre, så det var ingenting som skulle tilsi at dette skulle skje. Kan se i ettertid at vi ikke var klare mentalt og økonomisk...Men uansett..'

 

Har ikke prøvd å bli gravid etter dette, men har lyst å prøve høsten 2007. Har ingen barn fra før. Husk at det er denne tiden alt er som værst, tro meg, man kommer gjennom det, men det finnes ingen snarveier, ta tiden til hjelp. Jeg velger å vente med å prøve å bli gravid igjen til jeg har "glemt" hvordan det er å være gravid. Det er skikkelig urettferdig når ting som dette skjer og på en rar måte er det "godt" å vite at man ikke er alene. I jobbsammenheng og andre sosiale sammenhenger hører man mest om de svangerskapene som ender lykkelig.

 

Vi fikk beskjed om at å få diagnosen mellomgulvsbrokk var like stor sjans som vinne 1.premie i lotto og at sannsynligheten for at det skulle skje igjen er liten.

 

Lykke til i denne tunge perioden, det er om du ikke tror det nå, lys i tunnelen!