Er jeg gæærn???

[SommerMini_Juli08]

Jeg er 36 år, og i et ganske nytt forhold. (1år nå)

Nye mannen i mitt liv- har to voksne sønner og en sønn like gammel som min. Han er 18 år eldre enn meg. Og jeg må bare si at jeg har aldri hatt det bedre. Han er utrolig snill, omtenksom, morsom, og allt jeg ønsker meg. (Nå sitter jeg og forsvarer alders forskjellen før noen i det heletatt har komentert den...)

Jeg har tre barn. jente 13, gutt 12 og minste jenta 8.

Har slitt med bekken plager siden første graviditet for 14 år siden. og ryggen er ikke god. Allikevel har jeg/ vi lysst til å se om vi kan få et felles barn.

At jeg TØR er et stykke for seg selv, fordi jeg har vært nær ved og dø etter hver fødsel. Ble bedre for hver gang. Mor kaka slipper ikke taket, og det pumper blod. Dette er visst vanlig at skjer med noen en gang. Men ikke hver gang. Sykehuset passer jo på det, så det bør ikke være så farlig 4 gang.

Jeg har tilogmed operert magen min. Hadde så mye løs hud fordi jeg var gedigen de 3 svangerskapene, og valgte og fjerne det. Det var dyrt og jæ...lig vondt.

Hallo, jeg lurer på om jeg er gæærn som i det heletatt vurderer og få et barn til. Er det noen som har lignende historier bak seg..??

 

Frustrert jeg....

 

[nungo]

Tja, det er jo vanskelig å vurdere, jeg kjenner ikek så mye til de problemene du beskriver - vil tror du bør snakke med legen din om det; det er vel han/henne som best kan vurdere hvor stor risikoen er. Men jeg synes det er helt naturlig at du lnsker deg et barn til - det er vi mange som gjør, vet du!

[SommerMini_Juli08]

Ja skal ta en prat med legen:-)

Takk for svar.

 

[Anonym bruker]

Gæærn??

ja!!

Gubben din er 74 når barnet er 20...veldig trivelig det ja!!Gubben din er bestefar-materiale nå..ikke pappa-materiale.

Nå som du er såpass gammel er det større sjanser for komplikasjoner i svangerskapet,og når du i tillegg har alle disse andre plagene??!!

lykke til

[Anonym bruker]

Det forundrer meg stadig. Det er laget en slik side som dette for at de som er litt voksne og likevel ønsker seg barn. Slik at vi skal kunne støtte hverandre gjennom de tanker og følelser som kommer opp, for og i mot, og igjennom de prøvelser man opplever for å oppfylle et slikt sårt ønske. Som kanskje er vanskelig å dele med de nærmeste.

 

Så kommer det noen inn som dette innlegget over, og bare spyr ut edder og galle. Jeg forstår liksom ikke HVORFOR de i det hele tatt er her inne. Hvem er disse menneskene? Hvilken glede har de av å skrive slike innlegg?

 

Er det slik at man liksom ikke når opp i sitt eget liv og så prøver man å løfte seg selv ved å finne noen enda svakere å tråkke på?

 

Jeg forstår det bare ikke. Men det beste vi kan gjøre er jo og bare la disse trådene ligge i fred så de forsvinner nedover i det store intet.

 

Og til hovedinnlegger - jeg håper du ikke lar deg støte av dette. Et barn som har en gammel pappa hadde bare et alternativ. Og det var ikke å ha en ung pappa. Det var å ikke ha blitt født i det hele tatt.

[Beth]

Berre litt småsprø, he-he!

 

At gubben din er 54, ville eg ikkje brydd meg om. Eldre fedre er ofte modnare og andre ting å tilføre enn yngre fedre. Og kor mykje han kan vera til stades i barnets liv kjem jo også an på om han har god helse og om dei blir gamle i hans familie. (I min familie blir dei over 90...) Den lyse sida er at han kan gå av med AFP når barnet er 7 år, og kjem til å ha masse tid Og dessutan kjem barnet til å ha ein haug med søsken som er i reserveforeldrealder.

 

At du heldt på å dø ved tidlegare fødslar er mykje meir alvorleg, tykkjer eg. Du må passe på at du får god oppfølgjing og kanskje passe vekta under svangerskapet. Kanskje du burde snakke med ein lege først, for å vera på den sikre sida? Lykke til, i alle fall!

 

mvh

[gull-ønske]

Jada, kanskje er vi gæærne, men ikke gale!

Selv er jeg fylt 41 år. Har en mann på 51 og 3 tenåringer. Hadde absolutt ikke planlagt å bli gravid, men når først sjokket la seg begynte vi å glede oss alle sammen. Tenk å få oppleve dette igjen! Ble derfor veldig lei oss når vi mistet i uke 9. Dette har gjort noe med innstillinga mi, og kjenner at jeg bare ønsker å bli gravid igjen. Vi har ingen garantier her i livet, enten vi er "gamle" eller "unge". Vet iallfatt at et barn kan få mange verre foreldre enn oss. Føler ikke da at alderen er det viktigste. Kjenn på dere selv, hva som er riktig for dere.

[Anonym bruker]

Det må da være myyye bedre å ha en eldre far (eller mor), enn ikke en far (mor) i det heletatt.

Hvem er forresten garantert et langt liv. En ung far eller mor kan faktisk falle bort før en eldre.

Måtte bare svare en litt lenger opp her.

Stå på dere som ønsker barn. Uansett alder.