iallefall veldig trist!

[Vårill]

Veit ikke om det kan kalles depresjon, men jeg er så fryktelig lei meg! Vi var gravide i fjor, men mistet i uke 11 for omtrent et år siden. Etter det mente vi det var sunt med en pause. Nå har vi 5pp bak oss, og har ikke blitt gravide enda... (Forrige gang gikk det på 1.forsøk)

 

Nå i, i løpet av tre dager har vi fått vite om tre av våre nærmeste venner som venter barn. Dette er for oss gode nyeheter med bismak; for vi vil jo også være gravide, og vi vet at vi har forsøkt mye lengre enn iallefall to av de andre parene. Det føles urettferdig. Jeg vet det er barnslig å føle misunnelse, men det er også menneskelig! Tanker om at det kanskje kan være noe galt med meg kommer til stadighet. Kanskje skjedde det noe etter utskraping sist gang? Eller kanskje er det den samme feilen fra som gjør at jeg ikke kan bli gravid nå som gjorde at jeg hadde en ma? Jeg er redd, og jeg føler at alle gravide eller mødre med små barn "gnir det inn" i trynet på meg på en måte. (Vet jo at de egentlig ikke gjør det, men det føles sånn...)

 

Føler også at det går utover forholdet vårt. Jeg er amper som bare det... Han også er fortvila...

[*smil* m/ snupp06 & gutt 07]

Hei

Huff, kjenner den situasjonen. Tror det er veldig vanlig å bli misunnelig på andre når man er i en slik situasjon.

 

Om dere stresser veldig med å bli gravide og i tilegg mange rundt dere blir det nå, kan det være årsaken til at du ikke blir gravid.

Sånn var det hvertfall for oss etter en dødfødsel (uke 19). Brukte veldig lang tid på å bli gravid igjen... Prøv å ikke stress med det (vet det er lettere sagt enn gjort), og ikke fortell andre at du prøver (nettopp for å unngå stress og spørsmål)

 

LYKKE TIL!!!!!!!!!!!!!!

[sørlandstulla]

Hei

Kjenner meg godt igjen i historien din. Jeg og to av mine beste venninner skulle ha omtrent samme uka (snakk om tilfeldigheter), men så mistet jeg i uke 11. Var helt knust. Hadde prøvd i over et år å bli gravide. (har ikke andre barn).

 

Synes det er fryktelig vondt når folk i bygda nå går rundt og snakker om mine venniner som skal ha (de fleste vetikke at vi mistet). Kunne vært oss også...

Er vondt når venninnene mine nå er på ultralyder og hører og ser sine små inni magen. Har fyktelig vodnt av meg selv og andre i samme situasjon.

 

For meg har det vært til stor hjelp å snakke med flere av mine venner. Vi har sagt det til de nærmeste rundt oss slik at de forstår hvis vi har en dårlig dag. Har snakket mye med de to venninnene mine som har termin samtidig som det jeg skulle hatt. Vil jo ikke at de skal stenge meg ute for å skåne meg. Selv om det ofte er vondt å høre det de forteller.

 

Prøver å se fremover og håper at det en dag blir vår tur. Prøver å ikke stresse, men det er jo lettere sagt enn gjordt. Har vurdert å starte med noe nytt. Noe som kan få tankene mine bort fra babylaging og mislykkede forsøk. Hva med en ny hobby? Gå ut på byen og feste med venninner som ikke er gravide. Sitte hjemme og kose seg med en god bok. I allefall prøve å finne andre ting og tenke på slik at ikke tankene hele tiden går inn på babylaging, el tester, temeraturer og annet som en kan bli helt tullete av i perioder. Men jeg har også noen dager hvor alt er trist eller urettferdig. Da kan jeg ofte ta meg en kjøretur, høre på musikk som får tårene til å komme. Lar alle tankene komme og er litt sinna, litt trst og kjefter litt for meg selv. Man prøver å ikke la det gå unødvendig ut over andre. Men venninnene mine er flinke til å spørre meg hvordan det går og åpner for en prat om jeg ikke har det greit.

Hva med å skrive en dagbok? Skrive alle de sinte eller triste tankene i den. Da får du det ut, uten at det går ut over mannen din eller andre.

 

Uansett ønsker jeg deg lykke til. Håper det snart klaffer igjen for dere.

[Vårill]

Tusen takk for nydelige og støttende svar! -Koselige jenter dere!

 

Skal forsøke og ikke stresse... Det er lettere sagt en gjort, men kanskje jeg kan bruke noen av tipsene dine sørlandstulla?

 

"Alle" vet allerede at vi prøver siden en del vet om aborten og at vi ønsker oss barn. Tror rett og slett jeg skal være med litt andre folk som ikke er så opptatt av barna sine eller magene sine den neste tiden. Det vil nok hjelpe litt...

 

[Lunajenta og Alvegutten]

Hei, Ventepusen!

Måtte bare svare deg her, for du og jeg er i samme situasjon! Hadde en SA for et år siden, og er nå inne i vår 4. pp etter en pause fra prøvingen etter at vi mistet.

Akkurat som deg ble jeg gravid på første forsøk da, og akkurat som deg lurer jeg på om noe kan være galt med meg. Hadde også en utskrapning etter at jeg mistet, pluss en stor cyste (som gyn sa var helt ufarlig), og har tenkt masse på om det skulle skjedd noe i forbindelse med dette.

 

Men så tenker jeg at det er jo så mange som har gjennomgått både SA, MA, utskrapninger og fødsler, og har ikke hørt om noen som har blitt "ødelagte" av det på noen måte. Og at vi ble gravide på første forsøk var jo rett og slett superflaks, for det er ikke så mange som blir det.

 

Når det gjelder å være misunnelig på andre gravide eller de med små barn, har jeg det på samme måte som deg. Tar meg selv i å sitte og kommentere gravide f eks på tv, eller å tenke stygt om jenter med mage på butikken osv, at de bare gjør det for å få andre til å bli misunnelige på en måte, skjønner? Men jeg vil jo ikke være sånn! Er så frustrerende, for jeg liker ikke disse tankene, det er bare så vanskelig når misunnelsen sniker seg innpå meg.... Både mamma og søstera mi ble gravid veldig unge, og det var ikke planlagt, og av og til føler jeg meg så dum for at jeg ikke fulgte tradisjonen, og det er jo he bak mål.....

 

Men jeg prøver å tenke positivt og være glad for det jeg faktisk har i livet, og prøver å fokusere mer på andre ting i livet og ikke bare babylaging, selv om det er veldig vanskelig av og til.

 

Oida, dette ble jo litt vel langt, men jeg håper i hvertfall at det klaffer for oss begge veldig snart, og at vi klarer å ikke stresse så veldig med det.

 

God klem til deg:)