Er det flere som meg her inne?..

[Anonym bruker]

 

Kanskje en lit rar overskrift, men den får duge.

 

Jeg tok abort våren 04, og har fortsatt mange tanker om episoden som jeg føler at jeg ikke blir ferdig med. Jeg tenker fortsatt mye på barnet jeg aldri fikk. Lurer på om det er noen flere som har det som meg?

 

Grunnen til at jeg algte abort var at samboeren min var sterk rusmisbruker, og jeg var veldig pyskisk preget av det, i tillegg studerte jeg fulltid og jobbet deltid for at vi skulle ha en inntekt. Innierst inne ville jeg beholde barnet, men jeg var redd for at hun/han ikke kom til å få noen bra oppvekst siden situasjonen var som den var. Jeg vurderte å gå infra samboeren min, men nidt i den situasjonen vi var i følte jeg at det også var veldig vanskelig. Familiene våre synes heller ikke at vi skulle beholde barnet pga samboers rusproblem. Det var liksom meg mot alle andre, og medtanke på at jeg ikke hadde fyllt 20år engang, tenkte jeg vel at de visste bedre enn meg.

 

Egentlig burde jeg vel ha statt på mitt, men jeg er redd for at situasjonen da hadde blitt ganske så håpløs. Alikevel, er jeg den eneste som fortsatt tenker på den lille.

 

Jeg og samboeren min er fortsatt sammen, han dro til avrusning samme sommer, og vi har hatt det så og si bra siden det. Jo lenger rusfri tid han har, jo bedre får vi det sammen. Så det er jo bra.

 

I går prøvde jeg å sankke med han om aborten, men han vil ikke sankke om det. Dvs, når jeg tar det opp sier han bare at han ikke tenker på det, at det er et ferdig kapittel, og at jeg får la fortiden ligge. Men jeg synes det er vanskelig. Ikke har jeg lyst til å glemme den lille heller.

 

Er det noen som har det som meg? Eller er det bare jeg som henger fast i fortiden?

 

Håper på svar..

[Berte84]

Du er så absolutt ikke alene... uff... jeg drømmer til og med om dette... hater det :-(

[Prixia]

Kjære deg.

Jeg tok abort for snart to år siden. Jeg tenker på det fortsatt, men jeg har ingen dårlig samvittighet. Det er kommer av at jeg var sikker på at jeg gjorde det rette den gangen. Jeg synes du skal fokusere på at du og din samboer har det bra i dag. Han er rusfri, og ingenting er bedre enn det. Det er ikke sikkert dere ville hatt slik i dag dersom du valgte å beholde barnet. Jeg synes du tok en modig besluttning den gangen. :-)

[Anonym bruker]

Tok abort i 1999, og tanken på det dukker opp fra tid til annen fremdeles, men som Prixie skriver, det var det rette på den tiden, og det angrer jeg ikke på. Jeg kan forstå at samboeren din synes det er vanskelig å snakke om, ikke misnt fordi han vet at han hans tidligere rus-misbruk er hovedårsaken til aborten. -Det er neppe noen hyggelig tanke, og hvsi du har noen andre slkninger som kan vise litt empati, så ville jeg forsøkt å snakke med en av dem om tankene. -Det er jo uansett ikke mye man kan gjøre med selve hendelsen, men det gjør alltid godt å få snakket ut om tanker som plager deg!

 

-Det at alt går bra mellom deg og samoberen nå, er jo absolutt ett lyspungt, og det å få ett barn er er stor prøvelse på ett forhold, så det er ikke sikkert samoeren hadde klart seg så godt hvis det kom ett barn til midt i avsusnings-perioden, eller for tett opptil denne..

 

Det kan nok være at dette vil følge deg hele livet, men stor sett i spesielle situasjoner. -Jeg begyne først å tenke på det da jeg var gravid og skulle beholde mitt første barn. Er nå gravid med nmmer 2, og tenker på mitt bort-valgte barn noen ganger.. Men skjeldnere enn ved forrige svangerskap, og langt i fra så detaljert.

 

Som sagt, finn noen du kan snakke med du ikke synes det hjelper å prate her inne, og lykke til vidre i forholdet ditt. Kansjke dere snart blir modne for å prøve dere på ett planlagt barn sammen??

[Chimera]

Jeg tok abort i 97 og jeg får fortsatt en klump i halsen når jeg tenker på det.

Det er vel det vi må leve med når vi egentlig ikke er sikker på om vi tok det rette valget.

Jeg tror nok bare jeg må lære meg å leve med den sorgen..

[<3 Felicia og Jonathan <3]

har tatt 2 aborter en i 2002 og en i 2005.. er gravid nå og skal beholde. men vet hvordan du har det. de to tidligere "barna" blir aldri glemt. det er tungt å tenke på det som skjedde. men jeg tenker at alt har en mening.. jeg ville hatt økonomiske vansker om jeg beholt osv.. har gått til psykolog senere og det hjalp meg veldig. men savnet er der fremdeles..

[Anonym bruker]

Fy, for en jævel du er som har drept to barn i ditt liv!

[Anonym bruker]

jeg har oxo lurt på om det er jeg som henger meg opp i fortiden. tok abort omtent samtidig som deg. tror ikke det går en dag uten at jeg tenker på det for å være ærlig ikke sånn lenge og dypt alltid, men litt mere sånn; nå hadde det vært såså gammelt, o.s.v. har et armbånd med inngravert navn på, som jeg kjøpte en uke etter aborten. tar det aldri eller svært skjeldent av. syntes liksom at det er en bra påminnelse å ha på en måte jeg da... drit sånne idiotiske abortmotstandere. er situasjonen vanskelig er det ikke da man følr seg trygg på å bringe et barn til verden, selv gikk (og går) jeg på skolen(10ende klasse... tenk hva du vil jeg vet hvordan det høres ut). barnet var resultatet av en voldtekt, men det gjorde det ikke mindre elsket(selvom jeghatet faren) det bare kom på en altfor feil tid...oi, dette ble både rotete og langt...

[Anonym bruker]

Neida, du er ikke den eneste.

 

Jeg ville vært 33 uker på veg i dag. Tok abort som jeg alltid har vært motstander av - for min egen del, ikke andres. Tok abort fordi min mann ikke klarte å se noe positivt i et barn, tok abort fordi jeg endelig etter mange år som alenemor til to barn, og noen år med sykdom - senvirkninger etter overgrep - hadde kommet meg på bena, kommet i jobb - var i vikarstilling og fikk tilbud om godt betalt fast stilling der nå - og endelig kunne ta vare på ungene mine på andre måter også enn bare i kjærlighet.

 

Jeg ser at jeg nok gjorde det rette når jeg ser hvor godt det har gått i forhold til jobb, jeg ser det positive med at jeg nå endelig kan "ta vare på ungene mine" på også ønokomisk måte, jeg ser at jeg egentlig er godt voksen og mer sliten enn da jeg fikk de andre to. Jeg ser at mannen min er fornøyd slik ting utviklet seg, ser at han også er godt voksen og mer sliten enn en ung mann.

 

Og mer enn det.

 

Men alikavel klarer jeg ikke la være å telle uker, se på utviklingen jeg ville vært gjennom uke for uke. Klarer ikke tenke så dypt på det fordi jeg vet det vil gjøre så mye vondere enn det jeg har klart å få det til å være nå.

 

Jeg har jo to vidundelige barn, bare tanken på at jeg snart ville blitt mamma til en slik til...

 

Men avgjørelsen er tatt, det er for sent å snu, jeg er for voksen til å få flere barn, og mannen min steriliserte seg etter aborten. Ikke at jeg noen gang ville tillatt meg å bli gravid igjen etter å ha tatt abort men.

 

Gruer meg til første dagen i 2007, 01.01.07 skulle nemmelig vært termindagen min.

 

Drømte om barnet også mens jeg gikk gravid. Har alltid trodd at om jeg fikk et tredje barn så ville det være en gutt med mørke krøller, men i drømmen så var det ei jente, ei tulle med langt mørkt hår.

 

Jeg ofret meg selv og det lille barnet mitt, til gode for de to barna jeg har som jeg elsker høyere enn livet, og for min mann som er en kjempegod stefar og mann utenom den tiden da jeg ble gravid.

 

Jeg prøver å leve videre i håpen og troen om at jeg gjorde det rette, men den lille vil jeg aldri glemme. Og jeg vil nok aldri helt tilgi meg selv.