Gabriels ferd til verden 23 juli 06

[Gjest]

21/07-06

 

Det hele startet vel egentlig denne fredagen. Vi skulle på kino i byen så vi måtte rekke toget. Vi regnet ikke med at vi hadde dårlig tid i og med at toget fra Ski bruker enorm lang tid på å ankomme enhver togstasjon, men denne dagen kom toget tidligere enn vanlig så jeg sendte Tor-Inge avgårde for å holde igjen toget og si i fra til konduktøren, men dum som jeg var begynte jeg også å løpe. Høygravid løp jeg kun et par meter før jeg kjente at kroppen sa "stopp! detta gjør vondt, Lillian!" så jeg gikk fort i stedet. Da vi omsider kom ombord og jeg satt stille kjente jeg stikking i underlivet og noe smerter i bekkenet og korsryggen, men tenkte at det var kynnere og bekkenløsninga som jeg plagdes med. Utover ettermiddagen kjente jeg bare små rykninger, men da vi satt i kinosalen begynte jeg å kjenne virkelige kynnere! men, men tenkte jeg bare, detta er bare kynnere.. men.. Vel hjemme satte vi oss ned og så en film til som vi hadde kjøpt samme kveld, og videre utover filmen kjente jeg at kynnerne ble litt sterkere og at det stakk enda mer nedentil, men jeg tenkte ikke mer over det og gikk på do og da gikk slimproppen på meg! jeg sa det til mamma og Tor-Inge men jeg stressa ned og gikk deretter å la meg for å sove.

 

22/07-06

 

Det var denna dagen jeg virkelig skjønte at det var noe på gang! Jeg våkna mange ganger i løpet av natta med kraftige smerter i korsryggen, men jeg sovna med jevne mellomrom. klokka 06.30 derimot våkna jeg igjen og så i boka om svangerskap som jeg hadde fått av jordmor. I den slo jeg opp "fødsel" og leste om fødselstegn. Klokka 07.00 vekka jeg Tor-Inge og sa at jeg trudde det var i gang, han var veldig trøtt og spurte meg om hvordan dissa kynnerne føltes, jeg sa bare at de var veldig vonde og hadde forstyrra nattesøvnen min, og så fortalte jeg om det jeg hadde lest i boka om at hvis kynnerne fremdeles var sterke når man reiste seg fra senga så var det fødselen som var i gang. Etter at jeg sa detta så ba han meg om å reise meg, så sku vi finne det ut, og det stemte fint! Så da fant jeg ut at jeg sku vekke mamma i og med at det hadde begynt og fordi jeg var såpass oppspilt! Så jeg vandra ut i stua der mamma lå og sa "mamma, det er i gang!" hu bare så på meg og spørte deretter hvor mye klokka var, jeg fortalte hvor mange klokka var og etter det stod hun opp og ordna seg. Vi spiste alle frokost sammen, mamma, søstra mi, Tor-Inge og jeg, men jeg hadde ikke så veldig matlyst.

 

klokka 12.30 bestemte jeg meg for å ringe fødeavdelinga ved Ullevål, de sa at jeg måtte vente og se utover dagen for de trudde ikke noe på at jeg var i fødsel! så jeg gikk hjemme og slappa av. Tor-Inge ringte foreldra sine og sa at det var i gang og jeg fikk snakke litt med svigers. De var i Sverige i dåp, men var veldig spente og ønsket meg lykke til. Videre utover dagen så ble riene sterkere og mamma og Tor-Inge måtte skifte mellom å presse meg i korsryggen der riene satt.

 

Klokka 15.30 ringte jeg føden igjen og sa at jeg hadde vondere rier og at de varte lengre men at de var uregelmessige både i lengden og hyppighet, men de trudde fortsatt ikke på meg og sa at en fødene kvinne hadde regelmessige rier! detta syntes mamma var tull, men jeg var likeglad for jeg ville være hjemme mest mulig! Så vi lagde pizza og åt alle sammen, men jeg hadde fortsatt ingen matlyst, bare konsa om riene! Det som hjalp meg var å telle "blå bjørner"! Så der satt jeg og talte blå bjørner når riene satte inn!

 

Videre utover ettermiddagen satt jeg hjemme og så på tv'n, hvilte på sofaen og prøvde og sove, det gikk jo greit innimellom, men jeg våkna alltid av kraftige tak i korsryggen! og etter et par mislykka forsøk på å sove lå jeg bare der og hvilte mens mamma og Tor-Inge satt og tok tia på riene da de satte inn.

 

Klokka 18.00 begynte hjemmekampen til Vålerenga så den måtte jeg få med meg! Der satt vi og så på kamp mens vi tok tia på riene. Og sånn gikk kvelden..

 

23/07-06

 

Klokka 00.00 begynte riene å bli sterkere og jeg kjente meg en smule nervøs for å legge meg, så vi ringte til føden igjen og fortalte hvordan dagen hadde forløpt, men de fortalte meg det samme igjen og ba meg om å spise en brødskive og legge meg til å sove for "Lillian, du er nok ikke i fødsel!" fikk jeg beskjed om for 3 gang den dagen! Etter den samtalen ble vi alle irriterte, men vi satte oss ned og så på tv, og jeg prøvde å spise. Etter en liten stund måtte jeg på do og det var da jeg så det, slim og blod i trusa! Nå var det i hvert fall ingen tvil om at fødselen var veldig nærstående! Så jeg løp ut i stua og fortalte det, og så ringte jeg føden (IGJEN) og sa at jeg hadde blod og slim i trusa, men de sa bare da at det var "helt normalt og ikke noe farlig". Det virka ikke som om de tok meg seriøst for de spurte meg om jeg var førstegangsfødende og da sa jeg som sant var, dette var min første! Og da fikk jeg beskjed om å vente en time, ta tia på riene og ringe tilbake om en time, for "Lillian, du er nok ikke i fødsel!". Tor-Inge gikk og la seg etter den telefonsamtalen med føden for å få litt søvn, mens jeg, mamma og søstra mi ble sittende oppe for å måle riene! Og disse riene ble bare vondere og vondere og varte lengre enn ett og et halvt minutt av gangen! Etter en time ringte vi føden

igjen, men de tvilte ennå på at jeg var i fødsel, men de ba meg komme inn for en undersøkelse og i så fall sende meg hjem etterpå. Endelig! Nå skulle jeg til sykehuset for en sjekk! Så jeg pakket bagen ferdig og vekte Tor-Inge og sa at "Nå drar vi". Taxien stod rett utenfor blokkoppgangen og vi satte oss inn og dro avgårde mot Ullevål! Tor-Inge satt fremme, mens jeg og mamma satt bak, dette fordi mamma skulle presse mot ryggen min når riene satte inn. Turen til sykehuset gikk fint for taxisjåføren var skikkelig varsom på veien, han skjønte nok at dette var en fødende kvinne så han kjørte ekstra sakte og varsomt.

 

 

Klokka 02.00 og vel fremme ved Ullevål og min fødeavdeling ble vi henvist til en fødestue, det var der jeg skulle føde hvis det nå det var slik at jeg var i fødsel! Det var jordmor Bente som skulle undersøke meg og ta i mot barnet mitt. Da vi var inne på fødestua ble jeg henvist til senga hvor jeg skulle undersøkes. Først målte hun blodtrykket mitt og deretter tok hun tempen på meg, og alt var normalt. Etterpå sjekket hun åpningen og sa "ja, du skal i allefall ikke sendes hjem! Du skal bli her i natt du!" og vi fikk konstatert en åpning på 4-5 cm og i tillegg kunne hun gladelig meddele at hodet allerede stod i bekkenbunnsåpninga, hun kunne faktisk ta på hodet til barnet! Og hun sa at det var bra at hodet stod i bekkenbunnsåpningen for som hun sa " det er mange som kommer inn til oss med full åpning, men det hjelper ingenting hvis ikke hodet står i bekkenbunnsåpningen!" Så etter at hun hadde undersøkt meg fikk jeg gå å dusje og det var deilig! Jeg stod i dusjen i over 3 kvarter mens Tor-Inge holdt meg med selskap, jeg stod ekstra lenge for etter undersøkelsen så var jeg sår mellom bena, jordmora hadde nemlig brukt en salve for å komme bedre til og denna salven virket brennende på meg fordi jeg nettopp hadde hatt soppinfeksjon! Så en lang og varm dusj ble det i alle fall.

 

Ferdig dusja og kledd i en av sykehuset skjorter la jeg meg i senga og ventet på å bli undersøkt på nytt. Og jeg skal si at jeg grudde meg til akkurat det! Men jordmora sa at det vi kunne utsette det litt til jeg følte meg klar og jeg fikk tildelt en varmeflaske for å ha nede ved korsryggen. Jeg klarte heldigvis å slappe av mellom riene og sov noen få minutter av gangen, men når riene satte inn måtte mamma og Tor-Inge trå til for å presse mot korsryggen min. Etter en stund kom jordmora tilbake for å undersøke meg på nytt,men denna gangen brukte hun vann for å komme lettere til, og etter en kjapp undersøkelse ble det konstatert 6,5 cm åpning på en time! Jordmora spurte meg om bedøvelse, jeg hadde nemlig med meg en ønskeliste til hvordan jeg ville ha det under fødselen så hun spurte meg om jeg fortsatt ville ha epidural og da sa jeg ja, men jeg fortalte at jeg ville ha noe lindrende for smertene i ryggen så hun ringte på en jordmor som kunne sette akupunktur på meg, og etter 10 min hadde jeg mange nåler i ryggen og en i magen, disse skulle virke i 30 min før epiduralen og anestesilegen skulle bestilles til rom 216 der vi var. Jeg fikk i tillegg beskjed om å dra i snora hvis jeg følte trang til å presse, deretter forsvant begge jordmødrene og vi ble værende alene igjen. Etter knappe 10 min følte jeg en enorm trang til å presse og mamma og Tor-Inge ble helt i 100! Så vi ringte på jordmora og jeg ble undersøkt på nytt

og fikk beskjed om å at det var 7,5 cm åpning så nå fikk hun det travelt med epidural og anestesilege og alt! I mellomtiden fikk jeg en vene inn i hånda og akupunkturnålene ble tatt ut. I mellomtia lå jeg der og vrei meg når riene satte inn, jeg følte enorm trang til å presse, og like etter gikk vannet!

Så da måtte jordmora trå til og undersøke åpningen igjen, og da fikk vi konstatert at åpningen var 9,5 cm og at det kun var snakk om en liten kant igjen! Så der lå jeg og mens pressriene ble sterkere og sterkere måtte jordmora presse oppover mens jeg pressa nedover for å få vekk kanten! Etter noen minutter var det full åpning og det var bare å sette i gang å føde! Beltet rundt magen min virka ikke så bra så jordmora måtte sette en slags "slange" på hodet til barnet for å kunne måle riene og hjerterytmen.

 

Klokka 05.20 begynte jeg å presse og 40 min senere,klokka 06.00, var lille Gabriel kommet til verden! Jeg fikk ham ikke på brystet med en gang, for jeg måtte sys. Jeg hadde fått en flerre i den ene kjønnsleppa som måtte sys med 3 sting, ikke noe stort med andre ord, så lille Gabriel og pappa Tor-Inge gikk ut sammen med barnepleieren for å måles og veies. Da de kom tilbake fikk jeg vite at han var 3358g og 50cm med en hodeomkrets på 34cm, deretter fikk jeg ham i armene og da var hele verden fullkommen! Har aldri vært så stolt i hele mitt liv!

 

I etterkant av fødselen sa jordmora til meg at jeg var som skapt til å føde og at vanligvis så varte utdrivningsfasen på førstegangsfødende mer enn en time, så dette var noe å skryte av:) Dessuten hadde jeg en veldig fin morkake også!

 

Jeg ba lenge om å få en lett og rask fødsel og en liten baby, og jeg fikk alle 3 tingene! "Alle gode ting er 3" er det et ordtak som sier og "den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves"! Så jeg sier som Ole Brumm "ja takk, begge deler"

 

Tusen takk for at dere gjorde denne fødselen til en opplevelse for livet, Tor-Inge, mamma og