Sovne selv, hvor lenge lar dere de gråte (sutre/klagegråt)?

[Anonym bruker]

De av dere som har barn som sovner selv i senga, hvor lenge lar dere de gråte før dere går inn å trøster eller minner de på at det er natta?

Har en datter på 17 mnd. Hun sovnet greit av seg selv før, men etter en lengre sykdomsperiode og mye pupp og sovning med puppen virker det som om hun har glemt å sovne selv..

Hun ligger og klager/sutrer.

Hylskriker hun så går jeg jo selvsagt inn og trøster, evnt. tar opp, men nå er det snakk om sutring og klaging.

Hvor lenge bør jeg vente? Til hun sovner, eller gå inn etter et visst antall minutter?

Hva gjør dere?

[Anonym bruker]

hm, vanskelig å si. Hvis jeg sier "litt" så sier det deg jo ingenting Allt er relativt. Noen kvelder klager han litt i noen minutter, andre ganger i en halv time. Hvis det er småklaging så venter jeg noen minutter og ser det an. Med småklaging så mener jeg ikke gråt, men mer som om at er frustrert over at han ikke klarer å roe seg nok til å sove. Han kaster sg fra side til side i sengen og Sier/roper ai ai ai ai ai eller lignende. Da sovner han som regell på 5-10 minutter. Noen kvelder blir han mer høylydt og klagingen går over i sutring. Da går jeg som regel inn og legger han på plass i senga igjen ( han kryper/går som regel rundt hvis han ikke får sove) og legger dyna over han og hvisker at det er natta og at han må sove og stryker han litt på panna. Da roer han seg som oftest og sovner. Noen ganger må jeg inn etter nye 5 min, men det er skjeldent. Hvis han gråter veldig så er det noe som ikke er som det skal så da tar jeg han på fanget litt og synger ogkoser med han. Det har bare skjedd noen få ganger.Jeg hadde ikke klart å la han ligge å gråte i 10 minutter, men folk har jo forskjellige grenser. Vi har aldri hatt problemer med å legge han.

[snurretassa]

Kommer an på graden av sutring, sånn trøttegrining gir jeg kanskje ti minutter, skikkelig grining bare noen minutter. Her er det ingen fasit, du må nesten prøve å kjenne på hvor grensen går for deg.

[Mamma'n til Mia]

Ja, når du har en slik sykdomsperiode kan alt forandre seg. Vår erfaring er at ettersom månedene går blit det vanskeligere og vanskeligere å komme inn i gjenge igjen.

 

Det vi har gjort er at etter en slik periode "nullstiller" vi alt. Begynner på nytt igjen med å følge alle kveldsrutiner, kanskje legge inn en ny aktivitet (rolig så klart), for så at jenta ender opp i senga hvor hun skal sovne selv. De første dagene stritter hun imot og gråter når vi går ut av rommet henne. Da har vi bare ventet et par minutter før vi går inn igjen, legger henne ned igjen i senga (ta henne aldri opp hvis det ikke åpenbart er noe galt), stryker henne litt over ryggen, snakker rolig og går ut igjen. Gråter hun fortsatt går vi inn igjen etter f.eks tre minutter og slik fortsetter vi. Etter tre fire kvelder har hun kommet inn i det nye gjenget og er mye lettere å legge.

 

Nå har det blitt slik hos oss at hun helst vil ha oss inne hos seg mens hun sovner. Derfor står vi en stund inne i rommet hennes mens hun selv forsøker å sovne. Vi gjør ingenting, bare er der i fem minutter.

 

Jeg har aldri vært fan av å la barnet gråte til de ikke orker mer og sovner. Jeg har gått inn til henne sikkert altfor raskt, men aldri tatt henne opp om jeg ikke hadde følelsen av at hun er syk eller noe annet er galt. Det fungerer for oss. Kjenn på magefølelsen din. Vær konsekvent (ikke ta opp noen ganger og andre ganger ikke f.eks).

 

Lykke til!

[snurretassa]

Enig med Mamma'n til Mia her, nøkkelen er å være konsekvent. Vær enige på forhånd hvordan ting skal gjøres, så blir det ingen sabotasje.. hehe.

[Anonym bruker]

Jeg lar aldri datteren mitn ligge og gråte alene. Jeg er hos henne til hun sovner, men hun sovner på egen hånd. Noen ganger tar det noen minutter, noen ganger mye mer. Jeg tror ikke på læring gjennom gråt.

[jentebanden]

Jeg tror vi må være dårlige foreldre...

 

Vi går ikke inn til henne hvis hun sutrer og klager, det gjør bare vondt verre. Da våkner hun til, og får den oppmerksomheten hun vil ha. Da blir det bare værre når vi går ut. Hun sutrer nesten alltid før hun sovner, så det hører vi nesten ikke lenger.

 

Hvis hun skriker derimot, da går vi inn med en gang (max 1 min.), hun roer seg ikke selv uansett da. Da må hun trøstes og koses med. Mamma'n klarer nok ikke å høre på at lillejenta gråter...

 

Det er veldig stor forskjell på disse to lydene, og vi vet hva som fungerer på jenta vår. Dette behøver likevel ikke være riktig for dere, og kanskje det er nødvendig med litt ekstra trøst etter en sykdomsperiode...

 

Lykke til!

[Ranveig R]

Eg er ikkje fan av å la ungar ligge og skrike. Litt sutring er greitt, men begynner guten vår å skrike går eg eller pappaen inn til han. Som regel sovnar han når pappaen syng nattasang for han, viss ikkje går vi litt til og frå til han sovnar. Han begynner å skrike når han innser at han MÅ sove. Då går vi inn og gir han smokken, legg han ned på puta og syng ein sang eller sit med han i eit par minutt til han har roa seg ned.

 

Viss han av ein eller annan grunn ligg og sutrar i meir enn nokre minutt går eg inn til han innimellom, slik at han huskar på at vi faktisk ER her. Har ikkje nokon fast intervall, men eg lar han ikkje ligge og sutre aleine til han sovnar.

[Guttemamma x 3]

Vi vil at det skal være koselig å legge seg hjemme hos oss så vi leser synger og koser litt til han sovner. Av og til vil han sovne selv uten kosestund og da peker han på senga når vi kommer inn på soverommet. (19 mnd).

 

Hvis han sutrer når vi har gått ut så går vi inn igjen ganske raskt så det ikke går over i skriking for da tar det lang tid å få ham til å sove igjen.

 

Vi har det ikke så travelt og synes faktisk det er trivelig med en liten kosestund på kvelden.