Jeg er så lei meg, hva skal jeg gjøre? (samme som på skravlesiden)

[-Mariposa-]

Heisann. Jeg håper ikke noen blir støtt om jeg legger ut dette spørsmålet her?

 

Her er greia (kort fortalt): Jeg har vært sammen med typen i litt over 2 år. Jeg er 26,5 han nettopp fyllt 24. Vi har bodd sammen i 1 år. Han er relativt nyutdannet, er i jobb, men ingen ting fast. Jeg går 2. året på et 3. årig bachelor studie. Vi leier leilighet. Begge holder på å ta lappen. Ok og stabil økonomi selv om vi ikke har superbra råd. Veldig bra forhold, jeg elsker ham over alt. Jeg har vært i et langt forhold før, dette er hans første "seriøse".

Jeg har hatt lyst på barn siden jeg var 21, men er veldig glad jeg ikke fikk barn med ex'en. Jeg har jobbet mye med barn og håper å kunne fortsette med det i framtida. Han liker også barn, men er nok ikke like begeistra som meg. Han liker ikke å tenke for langt fram i tid, en dag om gangen type menneske. For en stund siden ble vi enige om at vi skulle diskutere dette med barn når jeg hadde et halvt år igjen av studiene. Jeg tok dette som et tegn på at når det hadde gått såpass lang tid ville det være på tide med et lite knøtt.

Så i går hadde vi en samtale og der kommer det fram at han ikke overhodet tror han blir klar for barn om 1,5 år, kanskje ikke før om 4-5 år. Da er jeg jo over 30 og jeg har alltid sagt jeg skal ha barn før jeg blir 30. Dette har han visst fra begynnelsen. Han sier han ikke er klar for å "roe" seg ned (ikke at han er så vilter) og å bli bundet til noe. Han føler han ikke ser for seg at han kan ta ansvar for noe barn.

Jeg ble kjempelei meg og vi gråt begge to. Han veit at dette sårer meg, men han føler han vil såre meg mer om han ikke sier sannheten. Jeg respekterer det han sier, men jeg veit ikke hva jeg skal gjøre. For meg virker 1,5 år lenge til å starte prøvinga og når han sier 4-5 år, det virker så langt framme i tid at jeg ikke veit hva jeg skal tro om det.

Jeg sa at jeg kunne gå med på å vente 3 år, men han sier at han ikke er sikker på om han blir klar til det. Ingen veit hva som skjer, plutselig kan han jo ombestemme seg, men han er ikke helt typen til det. Han skal ha gode økonomiske rammer og trygghet før det blir noe barn. Jeg skjønner jo hva han mener, men jeg tror han man aldri blir helt klar. En gang må man jo hoppe i det, det er alltid noe som ikke klaffer.

Huff dette ble langt, men jeg trengte å lufte tankene. Håper noen andre kan gi meg råd. Hva skal jeg gjøre? Jeg vil jo være kjæresten hans og at han skal bli pappa til mine barn. Men når han er så uenig med meg om tidsperspektivet, da veit jeg ikke hva jeg skal gjøre.

Han veit godt at det kan ta tid å få barn. Noe av grunnen til at jeg stresser at storesøstra mi begynte å prøve veldig seint og det tok henne mange år å bli gravid. Hun fikk gutten da hun var 33. Nå vil ikke typen hennes ha flere barn (han har 2 fra før) og hun får "nøye " seg med den ene. Hun sier at hun skulle ønske hun hadde starta da hun var på min alder.

 

Jeg prøver hardt å ikke mase. Jeg er forsovet vant med spørsmål fra venner om "skal dere ikke ha barn snart?" og bare flirer og ber dem passe sine egne saker, men han har ikke vært i lange forhold før og er ikke vant til at folk spør om sånt når man har vært sammen en stund. Jeg sier klart ifra til folk at de IKKE skal spørre for da blir han bare mer pressa og stressa.

 

Jeg trodde at jeg var flink og gjorde som han ville med å sette en ubestemt dato fram i tid slik at han kunne bli vant til tanken før vi diskuterte det skikkelig, men når han sier han har tenkt et par måneder på at han ikke kommer til å bli klar, da veit jeg ikke hva jeg skal tro...

 

huff, jeg sitter på jobb og gruer meg nesten til å dra hjem. Han skriver at han savner meg og jeg får bare vondt i magen.

 

Det er ikke lett når man er i den alderen at venninner og sånn blir gravide. Jeg blir helt rar i magen når jeg ser babyer og små unger. Det er vel noe hormoner som spiller meg et puss.

Takk for svar.

 

[Gjest]

Hei Frøkna!

 

Uffameg dette er ikke noe særlig.

Jeg hadde akkurat de samme samtalene med min mann, men hvis det er noen trøst så ble datoer utsatt, fremskyndet mange tårer grått og plutselig en dag kom han og sa at han gjerne ville ha barn med meg!

Gi det et år, et og et halvt og snakk sammen igjen da! Mye kan skje på den tida, også med typen din!

 

Og ps.. når andre spør om ikke dere skal ha barn snart så bare si "Nei" (ikke noe hvorfor ikke, eller at dere tenker på det eller noenting, bare et bestemt nei!) da pleier de å gi seg! (sleit med den jeg og!)

 

Lykke til men kjærligheten og etterhvert babylaging! Det ordner seg nok før du aner det!

[-Mariposa-]

Det er bra det er håp:)

[attpåklatt!!]

Dette er ikke en lett situasjon... misunner deg ikke.

Tror vi jenter kjenner det litt mer på kroppen dette med babylaging.. og når en først har startet å tenke på det er det ikke lett å slutte..

Hvis det er ment å være dere i fremtiden kommer dette til å løse seg... alle forandrer seg med tiden, han kan ikke vite nå hva han vil om et år...men gi han litt tid!!!

Men, dere må møtes på midten... ikke bare han som kan kreve at du skal vente...

Å elske hverandre.. er å gi og ta!!!!

 

Lykke til!!!

 

Klem til deg!!

[zanzibar]

Sånne ting er utrolig vanskelig fordi man vil liksom ikke mase for mye heller. Jeg er enig at jeg tror det er viktig å gi han tid. Sansynligvis sier han 4-5 år for å sette en lang "betenkningstid" så han slipper å stresse for tidlig. Mannen min er sånn at den dagen vi startet å prate om det følte han stresset og nærmest følte vi var gravide allerede. Jeg tror noen menn er sånn, at de ikke helt skjønner at selv om man begynner å snakke om det vil det ikke si at ungen kommer i morgen. Det kan være at hvis han får tid til "å finne litt ut av det selv" så kommer han en dag til deg å sier at han er klar. Jeg tror menn ikke vil føle seg "presset", men at de har tenkt det ut selv, hvis du forstår hva jeg mener.

[-Mariposa-]

Ja, jeg skjønner veldig godt hva du mener. Han er jo sånn ellers. Hvis jeg sier kan du ta opp vaska så blir han helt sånn "hva nå?", men hvis jeg sier "kan du ta opp vaska i kveld en gang?" så føler han at han kan gjøre det når han føler han har tid og er ferdig med alt det andre han skal gjøre som er viktigere.

Jeg tror nok at det er slik i denne situasjonen, men det er jo ikke like enkelt med barn som med klesvask... Bruker han for lang tid med vaska kan jeg jo bare gjøre det sjøl, slik er det jo ikke her. Altså, jeg kan jo bare droppe p-pillen, men det ser jeg på som et stort svik og kommer ikke på tale.

 

Jeg prøver jo å holde helt kjeft om saken og ikke "mase", men det detter jo ut en kommentar innimellom *sukk*

[zanzibar]

Ja jeg er enig i at det er svik å slutte på pillen og da ville han nok heller aldri stolt på det igjen.

Ellers er det kanskje lurt å snakke ordentlig igjennom det (vet det er lettere sagt enn gjort) uten at det blir "mas" fra din side. Bedre å snakke ordentlig om det enn kommentarer (kjenner meg igjen) fordi da kommer man liksom aldri ordentlig til bunns. Er vel også like viktig med ditt syn på det som hans. Har du fortalt han om det med søstra di og at det er derfor du er stresset med å vente for lenge?

 

 

 

 

 

[VinterSol+2]

hm.

vet du, jeg var i omtrent samme situasjon som deg..

hadde satt en "ca-dato" på når vi skulle snakke om dette igjen/begynne prøvinga.. og så plutselig var han ikke så enig i dette likevel.

 

Men pga migrene så forsøkte jeg å kutte ut p-ringen, og jeg ble helt bra! fantastisk!

Han fikk klar beskjed om at nå har jeg tatt ansvaret for prevansjon de siste seks årene, og at nå fikk han selv ta ansvaret om han ikke ønsket barn..

det ble en kort periode med kondom, for å si det sånn!!

 

Fremdeles er det nok jeg som er prøveren av oss, selv om vi har ubeskyttet sex, så er han litt mer forsiktig rundt el og sånn, men han sier at han ikke vil bli lei seg om jeg blir gravid. han vil bare... unngå å bestemme seg helt bevisst for å bli far, på en måte..

 

tror menn er litt sånn.. iallefall min..

han er livredd for å ta avgjørelser som får store og små konsekvenser, han ønsker heller at noen skal ta de for han. og når jeg sier at jeg ønsker barn, så stoler han på meg..

eller, rettere sagt, han satser vel på en måte på at jeg foreløpig ikke blir gravid, og er heller glad om jeg blir det..

 

gjør dette noen mening for deg?

 

Uansett, fantastisk deilig å slutte med pringen, jeg har ikke hatt migrene en eneste gang etter at jeg sluttet, med tanke på at jeg pleide å ha anfall fra fire ganger i uken eller mer..

og ikke klager han på at sexlysten min har økt noe voldsomt heller.

uten migrene og uten pring, så orker jeg jo mange ganger i uke/om dagen, mot kanskje to-tre ganger i mnd før!

 

lykke til!

 

Men gi han litt tid du. Og ikke slutt å snakke helt om barn. Sleng inn en liten "når vi får barn en gang-..."-kommentar en gang i mellom, uten å legge press på han. kanskje vender han seg til tanken;)

 

 

[*bubbs*]

Ikke bekymre deg du! Mye kan forandre seg på 1 og 1/5 år! Jeg skjønner han ikke vil legge for mange planer enda når dere bare har bodd sammen et år.

 

Da kjæresten min og jeg hadde bodd sammen et halvt år kom han plutselig og fridde. Jeg freaka HELT!!! For meg var det så uendelig langt frem i tid (jeg var 20), mens han som var 4 år eldre syntes dette passet godt når han endelig hadde funnet jenta i sitt liv. To år etter dette greide han til og med å overtale meg til å sette en dato for første pp, to år før jeg egentlig hadde tenkt... Hehe... Når han oppførte seg som om vi var en familie, så tenkte jeg mer og mer i retning av familie.

 

La ham modne litt 24 år er ungt, og dere har bare bodd sammen i et år. Snart føler hen nok at dere bør bli en "ordentlig" familie!