En historie om en lett fødsel :-)

[Gjest]

Måtte bare skrive min fødselshistorie, det er en solskinnshistorie :-)

 

Jeg var 24 år, og venta på fødselen ved vårt lokalsykehus, på grunn av at jordmor der jeg bodde var på ferie.

 

Jeg dro inn til sykehuset når vannet gikk, men fikk ikke noe særlig til rier, bare littegrann ubehag, som ga seg når jeg lå i senga, men ble litt sterkere når jeg gikk, spesiellt i trapper. De på føden bestemte seg for at de skulle sette igang fødselen neste morgen, jeg skulle få sovemedisin på natta så jeg skulle være opplagt neste dag.

Dette frista ikke, men hva skulle jeg gjøre. Det var første gang jeg skulle føde, og syntes jeg måtte stole på ekspertisen.

 

På kvelden fikk jeg litt mer vondt, og "riene" kom litt tettere, men målinger med bånd rundt magen viste at det ikke var ekte rier. En sykepleier som gikk forbi i gangen spurte om jeg hadde rier, jeg sa ja, jeg har en akkurat nå. Da var hennes kommentar: Det der er ikke en rie. Når de kommer gjør det så vondt at du ikke klarer å tenke eller puste, og langt ifra snakke..

 

Ojda! tenkte jeg, da må jeg vel be om smertestillende da, siden det blir så ille.. Jeg var sjeleglad jeg ikke hadde sagt noe om at jeg ikke ønsket smertestillende, det hadde jo vært pinlig å måtte gå tilbake på det etterpå..

Jeg venta og venta på de sterke smertene, men de kom ikke på den måten hun hadde sagt, så jeg bare venta videre, og grua meg litt..

Resultatet ble at jeg hadde alle åpningsriene uten at hverken jordmor eller barnepleier forsto at fødselen var igang, vi satt og så på tv sammen, jeg bare gikk meg en tur i gangen hver gang det kom ei rie, og orka ikke klage til dem selvom jeg kjente det godt og ikke klarte å sitte/stå i ro mens riene sto på..

 

Jordmora skulle bare se om jeg hadde begynt å få noe åpning før nattfilmen begynte, og jeg ble utrolig forskrekka når hun utbrøt: "å Herregud! " Jeg tenkte jo at det var noe alvorlig galt, når ei erfaren jordmor kommer med et sånt utbrudd.. Det ble litt bedre når hun fortsatte: "Du holder jo på å føde!! Hvorfor har du ikke sagt noe???"

-Eh, det var jo derfor jeg var der, liksom.. Hadde vel ikke kommet for å tilbringe en lørdagskveld på føden hvis det ikke var noe på gang...

 

Gullet var ute en time etter, så det gikk veldig greit. Siden "ingen" hadde fått med seg at fødselen var igang var det ikke noe smertestillende tilgjengelig heller, så da fortsatte jeg like greit fødselen uten noe. Barnepleiern ble litt sur når hun oppdaget at ungen var ute før hun kom inn på rommet mitt, men vi klarte oss uten noen andre, jordmora og jeg :-)

 

Nå 9 år etter er jeg gravid igjen (har ikke venta så lenge pga forrige fødsel, men har ikke funnet meg en mann som vil ha barn før nå...)

og jeg har hørt at man etter 7 år er å regne som førstegangsfødende.. Håper det er sant og jeg får en like lett fødsel denne gangen også!!

 

Jeg frykter at jeg er for gammel nå til å få en så lett fødsel, det er vel sånn at det blir værre med årene å føde??

[ryddemani]

Så flott at du delte en solskinnhistorie da...=)

Du er jo skapt for å føde barn, og har sikkert høy smerteterkel.

Din forrige fødsel er jo den beste motivasjonen du kan få. Tror å tenke positivt og jobbe med kroppen er det viktigste.

Vet egentlig ikke hva jeg snakker om,skal føde min første om 8uker.....hi hi? Litt skrekkblanda fryd!!

 

 

[Gjest]

Jeg tenkte på hva en gammel slektning av meg sa til meg når hun så jeg var gravid, nemlig at jeg må huske at de på sykehuset er utdanna folk som kan det de holder på med, så jeg trenger ikke være redd under fødselen.. Også minte hun meg om at min mormor fødte ett av sine barn på fjellet, "bak en stein" som hun sa det, og det slapp iallefall jeg!! Det var hjelp for meg iallefall, hver gang jeg syntes det gjorde skikkelig vondt så slappa jeg bedre av når jeg tenkte at jeg ikke var alene og jordmor og resten kom til hjelpe meg hvis jeg trengte det.

 

Ellers prøvde jeg å være avslappa i magen (og ellers) under fødselen, siden en annen slektning kommenterte at de som er redde spenner magen og resten av kroppen, "og da holdes jo alt klemt inne og kommer seg ingen vei" som hun sa det.. Og det siste er å huske at hver ri bare varer en bitteliten stund, det er bare å ta den ene av gangen.. -og det er ingen skam å be om hjelp hvis det blir for vondt!!!

 

Under hver ri måtte jeg bare gå litt i gangen, jeg klarte ikke å hverken sitte eller stå i ro, så jeg er absolutt ingen overkvinne heller..

 

Tror heller ikke at jeg har noen høyere smerteterskel enn andre, jeg klarer for eksempel ikke gå rundt på jobb og forskjellig med hodepine hele dagen som noen gjør, jeg kryper rett under dyna hvis det er antydning til vondt ;-)

 

Lykke til med fødselen, bare ta det som det kommer, og ikke bli skuffa hvis du ikke får det akkurat sånn som du hadde tenkt på forhånd, f.eks. føde uten smertestillende eller med full narkose, eller over eller under vann eller alt det folk tror de ikke klarer seg uten.. :-)

 

 

[Gjest]

PS: alle kvinner er skapt sånn at de kan føde barn!! Ingen er like, men de fleste kan faktisk føde barn, eller "er skapt for det" som du sier. Nå oppdager jordmor eller lege på forhånd de som av forskjellige fysiske årsaker ikke kan få barn, og hjelper dem til å få barna sine vhj.a. KS eller no.

 

Før i tida måtte de bare stole på at kjerringa på nabogården kunne hjelpe til med å ta imot, ikke var det særlig utbredt med leger osv., vi i vår generasjon er blitt så godt passa på i livene våre at det nesten er utålelig å litt engang vondt.. Her i landet er det heldigvis kjempefå som må føde under sånne forhold som formødrene våre, selv ved hjemmefødsel har man mulighet til å få hjelp på sykehus hvis det blir komplikasjoner. (Så et glimt på TV av en sånn leger uten grenser stasjon hvor damene vanligvis fødte hjemme i "bushen", og det fikk tankene litt på gli -tårene også i den hormonelle tilstanden jeg er i..)

 

Jøss.. "Pratsom" jeg var da.. Dette får være nok for nå, ble jo rene klara klok her jeg.. :-/

[ryddemani]

Helt sant som du sier...vi er veldig godt vant, så vi skal ikke klage.

Jeg gleder meg sånn til å møte den lille babyen min, at jeg innimellom faktisk gleder meg til å ta fatt på jobben med å få den ut til livet, utenfor magen =)

Men jeg tar det som det kommer, kan jo hende jeg bare blir liggende å hyle etter smertetillende!!! Vet aldri, men skal iallefall prøve så langt det er mulig og jobbe med kroppen, og slappe av...

Moren min hadde to lette fødsler og dette gjør at jeg er positivt innstilt. Blir hverken sur eller skuffethvis jeg må ta keisersnitt eller smertestillende.

Håper bare vår kjære baby er frisk og rask.

Mon tro om det ikke er vondere for babyen å bli skviset ut da...??