Hvis mannen/samboeren din hadde vært seksuelt misbrukt som liten av sin egen far

[Anonym bruker]

Jeg ville ikke spurt og gravet, men jeg hadde nok ønsket at han skulle gå til psykolog og snakke om det. Ikke bra å holde slike ting inne!

[Anonym bruker]

Hva med damer som har vært utsatt da?

 

Det er ikke alle som blir missbrukt som blir missbrukere. Synes det er forferdelig at noen her trekker den konklusjonen.

[Anonym bruker]

Jeg tolket det slik at hun faktisk var usikker og derfor spurte oss om råd. At hun kommer med piggene ut er jo for å forsvare seg. Hun ønsker jo å stole på han og har heldigvis ikke hatt noen grunn til noe annet heller.

 

Det er derfor jeg anbefalte dem terapi. Det er ikke bare mannen her som har en skade. Han har kanskje kontroll på den selv, men det har ikke hun og det er kanskje der problemet ligger.

[Anonym bruker]

Jeg har slett ikke piggene ute. Og setter pris på svar på det jeg spurte om.

Jammen glad jeg også skrev under som anonym. Til alle som anbefaler terapi, så har jeg sagt det flere ganger at han har gjort det, og derfor føler seg ferdig med det. Han sa fra tidlig i forholdet vårt om at han var misbrukt som liten gutt, og det var alt han sa.

 

Jeg spurte jo bare om du ville visst om hva som hadde skjedd. Det var spørsmålet mitt. Men jeg fikk svar på mye annet. Og mange ting jeg vet fra før. Jeg er ikke helt grønn på området, bare så det er sagt.

Dette vet jeg en del om, men som sagt stoler jeg på han.

Og jeg vet han er til å stole på når det gjelder akkurat dette her, uansett hva dere andre sier.

Jeg kjenner han. Det gjør ingen av dere her inne.

 

 

Hilsen HI

 

[Anonym bruker]

Forstår ikke at enkelte er så dømmende at de sier de ikke ville hatt barn med en som hadde vært misbrukt, eller vokst opp i et alkoholisert hjem. Vet dere hvor mange som da aldri hadde fått egen familie, men med en bedre ballast ofte,fordi de vet hva som ikke er bra for egne barn?

Jeg er selv "offer" fra alkoholisert hjem (far som drakk), og jeg er selv veldig måteholden med alkohol, og tenker føre dette videre til mine egne barn.

Bra min mann ikke er så sneversynt som enkelte er i denne tråden. For da hadde jeg aldri fått oppleve å bli mor!

 

Vet dette er en gammel tråd, men måtte bare svare da jeg leste dette.

[Anonym bruker]

Forstår ikke at enkelte er så dømmende at de sier de ikke ville hatt barn med en som hadde vært misbrukt, eller vokst opp i et alkoholisert hjem. Vet dere hvor mange som da aldri hadde fått egen familie, men med en bedre ballast ofte,fordi de vet hva som ikke er bra for egne barn?

Jeg er selv "offer" fra alkoholisert hjem (far som drakk), og jeg er selv veldig måteholden med alkohol, og tenker føre dette videre til mine egne barn.

Bra min mann ikke er så sneversynt som enkelte er i denne tråden. For da hadde jeg aldri fått oppleve å bli mor!

 

Vet dette er en gammel tråd, men måtte bare svare da jeg leste dette.

[Anonym bruker]

Nå er jeg i samme situasjon som deg.. jeg vil ikke grave i min manns barndom.. hans far misbrukte min manns søster seksuelt fra fødsel omtrent til hun var ca 14 år.. Da ble hun misbruker av narkotika og var veldig langt nede før hun kom på bedringens vei.. Nå er hun gift og har eget hus og vært stoff fri i 9 år.. Min mann er som jeg vet ikke blitt missbrukt seksuelt.., men fysisk og psykisk eller ja..

han har også en annen bror som de misstenker at ble missbrukt som barn av faren.., men som ikke er bekreftet .. dette pga hans oppførsel i barndommen og nå i voksen alder..

 

Min mann hater faren sin over alt på denne jord.. Mitt mål i livet er at mannen min aldri kommer borti sin far igjen.. Han hadde drept han..

Han bærer så mye nag mot han.. Jeg stoler på mannen min at han ikke er noe ala sin far.. og tror han heller er stikk motsatt.. Men skal ikke juge og si at tanken ikke har slått meg.., men det er motbevisst gang på gang..

 

Vi pratet om dette før vi fikk barn.. den damen ( meg) han fikk barn sammen med skulle han gifte seg med.., det skulle bli ordnet forhold.. barnet skulle ha alt det trengte av og ikke minst kjærlighet.. Han har satt seg til mål i livet og bli sin fars rake motsetning...

 

dette ble langt.., men jeg skjønner din frustrasjon.. Men man kan ikke tenke sånn.. Eple faller ofte LANGT fra stammen.. Takk gud for det...

[Anonym bruker]

Nå ble jeg litt overrasket av deg anonym... Jeg vet at det er noen som har blitt misbrukt som barn, som forgriper seg på sine barn. Men det er altfor spekulativt av deg å slenge ut slike ting. Vet du hva du hvilken tvil du kan så i dette mennesket som er spør om hjelp her? Mistanke om at mannen hennes kan være en potensiell overgriper. Og du er sosialfaglig utdannet??? Jeg er selv utsatt for overgrep og vet hvilken smerte det medfører i det daglige livet. At slike mennesker som deg skal sitte her og fortelle at jeg kan være en potensiell overgriper, sårer veldig mye. Jeg tør å påstå at du ikke er særlig flink i jobben din!!!!!!!!! Jeg gjør alt for at mine barn ikke skal oppleve det som jeg opplevde da jeg var lita jente!!!!!!!!!!!! Fy så stigmatiserende du er!!!!!!!!!!!

 

Til HI:

 

Jeg synes du skal gi mannen din tid, ikke mase, men la ham komme til deg om han ønsker å betro seg. Men du må være forberedt på tøffe tak og ekle detaljer. Får han noen form for behandling

[Anonym bruker]

Hei Hi!

 

Nå har jeg lest de fleste av svarene du har fått her inne. Jeg har selv lært mye om seksuelle overgrep i min utdanning. Og hatt prosjekter om det. Det jeg har lyst til å si til deg hi, er at jeg føler med familien din. Både deg og samboern din. Det må være fælt å leve med en sånn hemmelighet for mannen din, og fælt for deg å vite at han har opplevd mye vondt, men du vet ikke hva. Det er ofte sånn at menn/gutter som har blitt utsatt for seksuelle overgrep, føler mere skam og skyld. Det kan være en av grunnene til at han ikke vil snakke om det med deg. Det er vondt å rippe opp i slike såre opplevelser. Og han vil nok la det ligge. Samtilig er det viktig at man får bearbeidet og snakket om det. Det trenger ikke være med deg, men en terapaut feks. Så du skrev at han har snakket med terapaut. Og det er bra, så lenge han har fått noe ut av det da.

 

Jeg ser flere nevner dette med sjansen for å bli forgriper selv er stor. Det jeg vil si til deg, er, JA, det er viktig å stole på sin partner. Du kjenner han godt, og får følinger på hvordan far han er. Men du må også se at du kjenner han nok ikke best, det er det han som gjør. Vi kan aldri forutsi hva andre mennesker tenker/føler/lyster osv. Og det er det viktig at vi ALLE vet. Ikke bare samboere av seksuelt misbrukte!

 

Men siden du vet om denne statistikken, er det jo en selvfølge at du er litt "på vakt" om jeg kan si det på den måten. Du vet hva statistikken sier, og du tenker på det! Du vil dine barn det aller beste, og sørger for at de får det aller beste. Din mann er sikkert en god far, og dersom du vet han ikke kommer til å forgripe seg på bara deres, så vet du det! MEN ha samtidig øynene åpen! For ingen vet.

 

Jeg for min del, har øynene veldig åpen. Jeg vet hva statistikken sier. Og kommer til å passe på mine barn som en hauk i forhold til dette tema. Da tenker jeg på omverden. For mine barn skal begynne i barnehage, skole, idretslag osv.

 

Håper jeg fikk formulert meg på en orntlig måte, slik at du hi, ikke tok det nær av det jeg sa. Men at du forstår hva jeg mener. For jeg vil absolutt ikke såre deg eller mannen din med dette innlegget. Bare informere hva jeg tenker. Og jeg er sikker på at du tenker på nogenlunde samme måte:)

[Anonym bruker]

Vet dette er et gammelt innlegg, vil skrive noen ord, håpe jeg ikke gjentar så mye.

Mannen min ble mishandlet av sin stemor, når han var liten, dette var fra han var 3-14år, synes det er helt utrolig at noen kan skrive at, hvis noen har blitt misbrukt, så må man være ops. At de viderefører denne styggheten, men da må jo alle være ops, tror ikke det er no større kjangs for at en som har blitt misbrukt, vil gjøre det selv. En som har hatt en kjempefin barndom, kan også bli pedo, drapsmann eller mishandler.

Mannen min har vært åpen om dette så lenge jeg har kjent ham, og han har sagt at han aldri kommer til å gjøre slik at datteren vår. Noe som jeg kan si med 100% er sikker på.

 

[Anonym bruker]

Til dere to siste: Takk for reflekterte og saklige,gode svar. :-)

 

 

 

Nå er det gått ei stund, og jeg har fremdeles ikke tvunget noe ut av mannen min. Men han snakket litt mer om det for ikke lenge siden,da det kom opp i en samtale i bilen, når ingen av barna våre var med oss.

Han sa at broren hans også var misbrukt, men at han alltid var den som ikke gjorde motstand. Mannen min derimot,gjorde sånn motstand at han begynte å få juling av faren sin.

 

Han har 4 års terapi bak seg,og føler selv at det var redningen hans.

Han trodde faktisk ei stund at han var homofil i tenårene,fordi faren hans misbrukte han seksuelt.

Stakkars mannen min :-(

Fra han var 11 til han var 15-16 år,gikk han konstant med selvmordstanker. Men en lærer begynte å fatte mistanke til at alt ikke var som det skulle i ungdomsskolen, og tok affære. Han ble deretter tatt ut av hjemmet sitt,og plassert i fosterhjem.

Mye ble dessverre hysjet ned rundt misbruket.

 

Siden den gangen er det gått lang tid. Mannen min er langt over 30 år, og har på sin måte lagt dette bak seg,etter mange psykologtimer. Han sa at psykologen han gikk til forklarte hva som var normalt og hva han kunne forvente, for hun var spesialist på incest og seksuelle overgrep. Hun var redningen hans,iallefall, etter at han kom seg vekk fra faren sin.

Jeg skjønner nå at han ble voldtatt på det groveste av sin egen far. Jeg får lyst til å gråte når jeg tenker på at dette foregikk,og at ingen så eller gjorde noe som helst for han den gangen han var liten.

 

Våre barn har en far som bryr seg, er glad i dem,og som aldri ville skade et hår på hodet deres.

Han har hatt en veldig vond barndom,men lagt den bak seg. Han ser framover istedenfor å terpe på det som har vært. Og det skal han få slippe.

 

Jeg har lært mye mer siden jeg skrev første innlegg i denne tråden, og jeg respekterer at andre mener annerledes enn meg, men som sagt så kjenner jeg min mann bedre enn noen andre gjør.

Han er ikke pedofil :-)

Han sier at hvis noen hadde gjort noe sånt mot datteren vår, hadde han tatt livet til den personen med egne hender.

Jeg føler meg veldig trygg, og har avfunnet meg med at jeg aldri får vite detaljer rundt overgrepene. Jeg vet de var grove. Jeg vet det skjedde oftere da han var liten,enn da han ble eldre. Jeg vet moren hans visste mye av det som skjedde,og jeg vet at broren hans i dag ikke vil ha noe med moren sin å gjøre. Mannen min derimot sier mamman hans var like mye et offer som han, så han har tilgitt at hun aldri sa fra til noen. De har ikke det aller nærmeste mor og sønn forholdet i verden, men han forstår henne godt. Hun har også sagt gang på gang at hun er veldig lei seg for alt som skjedde da han var liten.

 

Synd at han er død! Hadde han levd i dag,hadde han måttet stå for det han gjorde i en rettssal. Men det var så mye skam forbundet med dette, og mannen min følte det beste var å bare få komme seg vekk fra han. Han var "fri" lenge før faren døde, tror jeg.

 

Jeg legger det bak meg, selv om jeg vet at han har vært igjennom mer enn de fleste andre. Han er en god person,og fortjener ikke at folk ugleser han. Så jeg håper aldri noen får vite om det i vennekretsen hans, eller min familie. Som jeg ser folk dømmer han i denne tråden, skal han få slippe å bli dømt av andre folk.

Det er mellom han og meg, og der skal det få bli.

 

 

Hilsen HI

 

[To prinsesser]

Hei. Vet det er lenge siden dette ble skrevet men har ik vært her før og måtte bare svare.

Jeg har selv blitt mishandlet, el aldri fysisk men psykisk. Og etter at jg fikk barn skjønnte jg at jg måtte gjøre noe for å komme over fortiden min for en el annen gang innhenter den deg. Det vil ik nødvendigvis si at han kan skade barna sine på noe måte men han kan begyne å slite med seg selv med psyken sin. Så jg begynte å gå til psykolog for å bearbeide det jg opplevde som barn og takler idag det litt lettere.Og psykologen min sier at jg går gjennom dette fordi jg kan sammenligne min egen oppvekst med min datter sin el noe i den duren.. Jeg ville ALDRI latt datteren min gått gjennom den oppveksten som jg hadde.

Lykke til

[Anonym bruker]

Kjære HI!

 

Jeg er den som skrev det første av de to siste innleggene.

Det er godt å høre at du har funnet ut av hvordan dere skal takle dette framover:) Og godt å høre at han har fått god hjelp. Dette er noe han kommer til å må leve med i resten av sitt liv. Og det blir ikke lett. Men det høres ut som han har funnet en måte som passer for han. Det er kjempe flott. Jeg kjenner jo ikke dere, men ut i fra ditt siste innlegg virker det som du har reflektert nøye igjennom dette. Du kjenner mannen din, og det gjør ingen av oss her inne!

 

Det er jo selvsagt ikke meningen at din mann skal lide enda mere, pga en statistikk! Statistikken viser jo også at det er mange som ikke fører denne forferdelig tragiske "arven" videre! Og det skal og må vi ALLE huske på! Det er viktig å holde øynene åpen, for alle og enhver. Men det vil da ikke si at mennesker som har opplevd slike tragiske barndommer ikke skal ha rett på et godt liv i voksen alder, pga hva en statistikk viser.

 

Jeg håper dere får et godt liv sammen, mannen din, du og barna deres:)

 

Klem

 

 

[Anonym bruker]

Takk

[Anonym bruker]

Min første tanke :Da ville det ikke blitt født mange værdensborgere i denne verden.Er selv vokst opp med mor med alkoholprob,og vet med hånden på hjertet at jeg ikke kommer til å gjøre det mot mine barn.Samboeren din kommer nok med historien en dag han er klar for det.Tror at slike ting kan en legge bak seg men aldrig glemmes.

[Anonym bruker]

Jeg må si det er helt grusom å høre om dere som har opplevd misbruk i barndommen, og er det 1 av 5 jenter som opplever det blir jeg sjokkert.

 

skjønner det du sier om statistikk og at du stoler på mannen din, men må bare si som de andre her at du uansett må være på vakt. Ingen vet hva som skjer i framtiden, og det gjelder ikke bare en som har blirr utsatt for misbruk selv.

 

Pappaen til nevøen min, min søsters ex-mann, ble seksuellt misbrukt av en stefar. Vet ikke detaljer, ike søsteren min heller, men han ble som sagt misbrukt.

Jeg må si jeg følger veldig med i forholdet, de har 50/50 omsorg og han er gift pånytt, og spør mye om han har det fint hos pappa osv. Nevøen min stortrives der, og liker seg like godt der som hos mammaen sin. Men jeg føler som sagt med, og det tror jeg foreldrene mine gjør også.

[Anonym bruker]

Er så absolutt enig med deg.......

Ble selv misbrukt som liten,men kommer aldri til å gjøre noen sånt mot barna mine.Hvorfor i all verden sku jeg ville påføre det jeg har kjærest her i verden,en slik smerte???

Det jeg sliter med,er å kunne stole på andre mennesker.Jenta mi på 2 1/2 år har enda ikke fått vore på overnatting,fordi mor sliter med å stole på andre,for jeg vet hvordan dine nærmeste kan vere mot deg.

Så selv om du selv har vært misbrukt,så gjør det deg ikke automatisk til misbruker,jeg syns det var dårligt gjort av henne her lenger opp å si noe sånt,hvordan slike folk får stillingen lurer jeg fælt på,går ut ifra statistikker.......phøøøøø.....

[Anonym bruker]

Fordi menn oftere blir dømt (les:forhåndsdømt!) etter misbruk i barndommen) har jeg valgt å ikke sagt noe til familien min. Min mann har ikke pedofile ten denser, og misbruker ikke barna.

Min mann er ikke sånn. Men han har andre problemer med følelseslivet, som heller går utover vårt samliv, enn noe annet, om det skulle være noe. Som fks frustrating, sinne eller lignende. Det kan utarte seg på mange måter, og jeg har lært at det er mange måter man kan takle dette på, som pårørende.

 

Som ektefelle kan det være meget vanskelig. De fleste ekteskap går i oppløsning, enten det er kvinnen eller mannen som er seksuelt misbrukt som barn. Dette er det statistikk på, og dette har jeg lært nå i senere tid, etter å ha vært i kontakt med en dame som har spesialisert seg på å hjelpe offer av seksuelt misbruk fra "sine egne".

 

Jeg har på en måte prøvd å lære meg selv hvordan det må være for mannen min, uten å spørre han, sånn at jeg forstår han bedre. Så slipper han å måtte grave opp i vonde sår, og samtidlig lærer jeg mere av hvordan det oppleves for en voksen som har hatt grusomme opplevelser i barndommen.

 

Å bli voldtatt som gutt av sin egen pappa må ha vært en voldsom belastning, og jeg kan bare fatte en brøkdel av hvordan det må ha vært for han. Jeg har sett bilder av han fra da han var liten, og øynene hans er triste og store, og de skriker ut mot deg som et hjelpesløst rop om hjelp, uten å tro at det nytter.

Han er vel 12 år på det ene bildet, og det er ikke noe smil på klassebildet hans, og øynene er tomme. Ikke noe håp, og de ser ut som om de gråter uten tårer, samtidlig som de har sinne og fortvilelse.

Jeg har bare lyst til å gå inn i bildet og klemme gutten.

Men så kan jeg se på mannen min, og klemme han isteden, og prøve å forstå at her er det mye som har såret han, og han kan ikke noe for det.

 

Ingenting var hans skyld.

Og han skal aldri klandres!