Hvis mannen/samboeren din hadde vært seksuelt misbrukt som liten av sin egen far

[Anonym bruker]

Hadde du spurt han detaljert hva som skjedde? Jeg har ikke spurt og gravd, for jeg tror han hadde sagt det til meg hvis han ville. Men han sa for lenge siden at det er for smertefullt å prate om det. Det ligger i fortiden i hans øyne.

Jeg lurer veldig på hva det egentlig var faren gjorde mot han. Klarer ikke stoppe tenke på det.

Jeg vet han aldri har kommet til å misbrukt egne barn. Bare så det er klart.

Tør ikke legge det ut under nick. Kan noen legge det ut for meg på skravlesiden? Vil gjerne ha mange svar. Faren hans døde av alkoholforgiftning, heldigvis.

[Fruktmos- 2 prinsesser:)]

Done

[Anonym bruker]

Fikk så få svar på skravle, men enda færre her.

Jeg skal prøve å legge det bak meg, og ikke ta det opp med han. Aldri.

[Anonym bruker]

Skjønner jo at du tenker at han aldri ville gjort noe slik med egne barn, men du vet jo også at de som selv har blitt slått slår selv osv. Så du må jo uansett ha det i bakhodet, at du må desverre følge med. Sier ikke at du skal være mistenksom, bare ha det i bakhodet.

Har ingen erfraring med det du spør om, men vil vel tro at din mann bør snakke med noen om det. Ellers vil han jo aldri bli ferdig med det, og kan skades av det.

Så du bør kanskje snakke med han om det, ikke av nysgjerrighet med av omtanke for han og for dien egne barns skyld.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Ikke for å være ekkel, men likevel velger jeg å si det. Jeg tror deg når du sier at han er en kjempeflink far (på skravle). Likevel velger jeg å bare minne deg på litt statistikk, den statistikken viser at mennesker som har blitt utdatt for overgrep selv i sin barndom, ofte fortsetter med det på sine egne barn. Både når det gjelder fysisk-, psykisk- og seksuell mishandling. Derfor må jeg bare si at du må ikke glemme eller overse hva som skjer videre i deres liv, du må være ekstra obs. Kanskje lære deg, lese litteratur, gå på kurs eller noe, som kan gi deg kunnskap om tegn på mistrivsel/mishandling på egne barn. Du kan evt kontakte Senter mot incest for info, kontakt de anonymt feks. Ikke det at mannen din garantert kommer til å gjøre noe, og jeg skjønner hvertfall at du ikke vil godta en slik tanke. Men kjære deg, du som mor må vite om denne risikoen, om det skjer eller ei. Hva som er forsket på og bevist, ja det skal en ikke kimse av. Jeg er sosialfaglig utdannet, og vet en del om dette.

[Anonym bruker]

uff dette er et veldig vanskelig tema. Men jeg tror at hvis dette hadde vært meg hadde jeg ikke turt å få barn med han. I tilfelle ville jeg gått i noe slags terapi. Både får hans del for å komme videre med dette og får min egen del.

Dessverre ligner vi ofte på våre foreldre. Spesielt de dårlige sidene og det er ikke alltid de dukker opp med en gang.

Hvis han har blitt misbrukt tidligere. Hvordan har han lært hvor forskjellige grenser går når det gjelder å håntere sine egne barn. Hva er lov og ikke lov?

[Anonym bruker]

Jeg skjønner deg godt, og jeg tror nok jeg ville følt det på samme måten dersom min mann hadde opplevd noe slik forferdelig og jeg ikke viste nøyaktig (eller i det minste mer om) hva han hadde opplevd, hva han følte da det skjedde, hvordan han bearbeidet det osv... Å ha en slik opplevelse, og å komme seg videre fra noe slik er noe som sikkert har formet mye av personligheten hans, og jeg synes at når det er slik at det er dere som er familie nå, dere er de som betyr mest for hverandre i verden, så må man ta denne praten. Jeg synes jo mannen din høres såpass åpen ut at han kan skjønne tankene dine om dette, og behovet for å vite hva han har opplevd og hvordan det har skjedd.

 

Jeg har ikke noe erfaring med dette selv, men har lest om at menn som har opplevd å bli misbrukt som barn ofte sliter med skam og skyldfølelse, i større grad enn kvinner gjør. Kvinner kan lettere forstå at de er/har vært et "uskyldig offer" for noe som ikke er bra, og dermed klare å få bukt med skyldfølelsen mens menn ikke så lett får til dette. De føler vel at de burde unngått situasjonen/ klart å "ta igjen"/taklet det på en måte kanskje? Vet ikke...

 

Og til dere over her som har advart HI mot mannen sin:

 

Ihvertfall kan det ikke gjøre det noe bedre dersom en mann som forteller at han har blitt seksuellt misbrukt skal bli møtt med slike holdninger som du har fått se i svarene over her! At du ikke kan stole på ham, at man ikke ville turt å få barn med en slik mann osv.. Det er jo helt forferdelige ting og si!!!! Spesiellt når det er noe helt annet HI spør om, og hun for å komme dere i forkjøpet understreker at det ikke er snakk om tvil om at han kan misbruke deres felles barn. Jeg er helt sjokkert over svarene deres!

 

Lykke til til HI!

[Anonym bruker]

Stoler dere på mennene deres?

Kan jo hende han aldri har sagt noe til dere, men likevel ble misbrukt?

 

Ærlig talt. Mener dere at om ei mamma her inne ble misbrukt som barn, så skal mannen og pappan være obse på om hun misbruker sitt eget barn, når man vet de har tatt avstand fra det?

 

Jeg er HI. Og jeg vet at mannen min aldri i verden hadde misbrukt barna. Dette er noe han tar sterk avstand fra, og på grunn av barndommen sin er han faktisk en enda bedre pappa, tror jeg. Nettopp fordi han har fokusert så sterkt på at hans barn skal ha det ekstra godt.

 

Hilsen HI

 

 

[Anonym bruker]

Om jeg ikke hadde turt å fått barn med han, så hadde en veldig god far gått i vasken, for å si det sånn.

 

DET ER IKKE HANS SKYLD AT HAN HADDE EN FAR SOM MISBRUKTE HAN!!!!

Og det skal ikke brukes mot han.

Fy, så dømmende du er, anonym over her. Er du sånn mot damer som er misbrukt seksuelt som små også? Hadde dette handlet om en far som la ut dette , fordi hans kone var seksuelt misbrukt av sin far, ville du da sagt "Hadde ikke turt hatt barn med henne var jeg deg"!?

 

Hvorfor skal ting som skjedde med et lite barn, brukes mot et menneske i voksen alder? Han var uskyldig.

 

Jeg sa bare jeg lurte på hva han hadde gjort. Men nå har jeg snakket med han, etter at jeg skrev innlegget. Og han sa han foretrekker å legge alt det der bak seg, og at minnene strømmer på om han snakker om det. Og da sa jeg at om han noen gang ønsker å snakke om det, så er jeg her for han.

 

 

Nå skjønner jeg hvorfor han ikke vil snakke om det. På grunn av sånne som dere. Han har sikkert møtt en del av "dere" før, og vet dette kan bli brukt imot han.

 

Hilsen HI

[Anonym bruker]

mannen min ble misbrukt både fysisk, og psykisk, men jeg vet ikke helt av hvem, fordi det er noe han ikke vil snakke om.

Jeg vet at både faren og moren hans var inni bildet, i tillegg til en husvenn, men jeg vet ikke hvem som gjorde hva.

Ikke spør jeg heller, fordi han hadde snakket om det selv om han hadde villet.

Han tar også sterkt avstand til det, og pga dette er han mer obs på hvordan han behandler datteren vår.

Men jeg må innrømme at jeg har lest statistikk, og at jeg er på vakt. Det gir meg dårlig samvittighet overfor ham, men jeg vet at jeg må passe på mine barn.

 

Forsøk å legge det bak deg, det som er gjort er gjort, ingen kan gjøre noe med det nå.

Det dere kan gjøre er å gi deres barn den beste oppvekst dere bare kan;-)

Ta vare på hverandre, men vær obs som de andre også sier.

Jeg ville vært obs om jeg var mann, og min kone hadde blitt utsatt for noe slikt også.

Det er ikke noen garanti selv om man er kvinne. Det finnes nok noen mørketall når det gjelder kvinners misbruk av barn.

 

På en annen side, man kan aldri være sikker på noen, man skal alltid være obs.

[Anonym bruker]

Såpass stoler jeg virkelig på han. Statistikk eller ikke.

Han gikk forresten i terapi i en god del år på grunn av det han har opplevd, så det er snakket om mye,og han føler det er noe han har lagt bak seg.

 

Jeg hadde vært mye mer oppmerksom om lurt på ting, dersom jeg hadde fått vite via omveier at han var misbrukt.

Men han var ærlig og åpen om det tidlig i forholdet vårt. Og de som misbruker barn går som kjent veldig stille i dørene.

 

Det må da være grusomt å bli uglesett sånn av ektefellen sin?

Jeg stoler på han. Det gjør jeg virkelig.

 

HI

[Aubergine]

Hei!

Ser du har fått mange og lange svar, jeg har ikke lest alle, så beklager hvis jeg gjentar noe noen andre har sagt.

Men jeg har skjønt at mannen din prøver å legge det som skjedde bak seg. Og det skjønner jeg jo egentlig godt. Det er sikkert både smertefullt og ....hva skal man kalle det?....ydmykende?.. å på en måte "brette seg ut" for sin kjære. Så når du har sagt at du er der, hvis han en eller annen gang får lyst til å prate om det, har du gjort det helt riktige.

Og det der med at barn som har blitt utsatt for overgrep av et eller annet slag, ofte blir sånn selv, MÅ ikke stemme, selvom statistikken sikkert sier sitt. Jeg bodde selv sammen med en fyr som hadde opplevd at moren ble grovt mishandlet av faren, i mange år, og fredeligere type skulle du lete lenge etter!

Så opp med motet, mannen din er heldig at han er sammen med deg!

[Anonym bruker]

Du skriver at faren hans døde av alkoholforgiftning, og siden mannen din er en god far så sliter ikke han med samme problemet regner jeg med. Der er det en helt tydelig forskjell på din mann og faren hans. Har inntrykk av at mennesker som er oppvokst med alkoholikerforeldre, enten kommer utpå sjøl, eller tar totalt avstand. Regner med at det er noe lignende med mennesker som har vokst opp med misbruk. Du er den som kjenner mannen din best, så ikke bry deg om hva de andre her skriver!

 

Hvis han ikke vil snakke om det, så ikke press ham. Kanskje det kommer mer på avstand en gang i fremtiden og at han da kan fortelle om det.

[Anonym bruker]

Nå kan jeg ikke svare på dette annet enn hva jeg føler om slikt. Er selv missbrukt, men ikke av familie. Og jeg vet det er en vanskelig ting å prate med sin kjære om. Og det finnes desverre ikke noen god oppskrift for hvordan en skal gå frem både som misskbrukt og som pårørende desverre.

 

Min mann er også meget nyskjerrig på hva som har hendt meg. Jeg har forklart i veldig grove trekk hva som har hendt, eller bare litt mer enn at jeg er missbrukt. Det er det jeg klarer å si, og ønsker å fortelle. Foreløbig ønsker jeg ikke at han skal vite alt for mye om dette, siden det er ett gammelt kapittel for meg, og jeg har kommet meg vidre i livet. Noe som alltid kommer til å forfølle meg, men han vet nok til at han kan hjelpe meg om jeg skulle få en knekk siden.

 

Men del dine tanker med din mann. Forklar at dette er noe du tenker mye på. Kanskje han vil fortelle deg litt, men det er ikke sikkert. Og om han ikke vil så må du respektere det. Det tar tid å samle opp mot til å klare det. Det er ikke sikkert han heller ønsker å dele akkurat dette med deg, som jeg også kan skjønne. Av og til er det best å lure på slikt, og ikke vite.

Men ta det saklig opp, forklar hvorfor du ønsker å vite mer om dette. Det kan være godt å vite, for da kan en skjønne mer hvorfor personen er som den er. Min mann sa det når jeg fortale han at je gvar missbrukt. "det forklarer jo endel", sa han. Men det har aldri blitt noen stor sak hos oss. Noe vi prater om av og til.

 

Ikke forvent med å svar med det første. Det tar tid å åpne seg så mye for ett annet menneske, og han kommer nok til å gruble lenge før han tørr/eller våger å åpne seg for deg. Det er mye enklere å si at en har vært missbrukt, enn å forklare nærmere hvordan.

 

Har han fått hjelp til å bearbeide dette, eller får han det fortsatt kan du spørre om du kan få muligheten til å prate med en av de som har hjelper han. (en prat med en psykiater kan hjelpe deg å takle hvordan du skal forholde deg til han. Eller en prat med andre som har greie på dette. ) min mann sa at det var veldig vanskelig å være pårørende til noen ahr vært missbrukt, så mange spm om hvordan en skal forholde seg. Si ting eller ikke si ting. (hans ex kone er også missbrukt, og mens de var sammen begynte hun i terapi. Så dette har vært en stor sak hjemme hos oss. Slik at vi skal få tingene til å gå mest mulig bra. Det har fungert veldig bra. Med åpenhet, og at jeg sier ifra så fort det er noe. For fortiden innhenter en av og til. Ikke minst han respekterer at jeg ikke ønsker å fortelle alt. Han spør, han får av og til svar men han får også til svar at dette spm ønsker jeg ikke å besvare.

 

Jeg ønsker dere lykke til, og håper på at endel av dine spm får svar.

[Anonym bruker]

Selvfølgelig er han et uskyldig offer, men desverre er det slik at ting ofte henter oss inn igjen.

Når noen har hatt en vanskelig barndom uansett om det handler om missbruk eller blitt misshandlet på en annen måte så er de blitt skadd.

 

Jeg sa bare at jeg ikke ville ha ønsket å hatt et slik menneske som far til mine barn. Vet det høres fryktelig stygt ut og tviler ikke på at han er et godt menneske, men jeg ville ikke tatt sjangsen bare.

 

men hvis du vil at dette skal fungere så anbefaler jeg terapi. Slike ting kan ikke bare legges bak seg og tro at det forsvinner.

 

Og bare får å legge til. Jeg ville heller ikke fått barn med noen som har blitt slått eller har hatt alkoholmissbrukere til foreldre. Ja de er uskyldige offer, men jeg vil ikke lage flere offere.

[Anonym bruker]

Masse varme tanker til dere!

Jeg har en ex, hvis far både var alkoholiker og var ganske voldelig. Men nettopp p.g.a. dette var han veldig opptatt av at sånn skulle han ivertfall ikke være! Og jeg hadde aldri vært redd for å få barn med han p.g.a. dette. Nå er det en annen mann som er far til vårt barn, men min exs fortid har ingenting med saken å gjøre.

Sexuelt misbruk har jeg ingen erfaring med, så den biten overlater jeg til andre å svare på, men du har jo fått en del gode svar her og, og jeg håper at den lille familien deres får en masse glade dager sammen! Husk at mannen din sikkert er et skadet menneske, men han er ikke et ødelagt menneske!

Lykke til videre!

[blond]

Overgrep handler om at ens grenser ikke er blitt respektert. Overgriperen har demonstrert dette inderlig og offeret blir preget av det. Hvordan en blir preget av det kommer an på så mange ting, men spesielt for dem som er blitt begått overgrep mot i barndommen er dette noe som former personligheten. Det er ikke opplagt hvordan en er preget av det som er skjedd, mye vil komme fram i terapi. Men selv om en er preget av det som skjedde så betyr det ikke at en ender opp som overgriper selv. Fordi grenser er blitt grundig krenker er det nødvendig å vise respekt og ydmykhet og la den andre bestemme tempoet i en del situasjoner. Derfor skal man være forsiktig med å spørre om hva som er skjedd og bevisst på hvorfor man spør og hvordan. Viktig at den andre ikke føler det som et press, noe som er en følelse som fort kommer.

 

Når det er sagt så vil forholdet deres også til dels preges av overgrepene for eksempel i forhold til seksualitet. Lurt å prate om dette, hvordan få et tilfredsstillende seksualliv. Med det mener jeg at ingen av dere føler dere utnyttet eller som overgriper selv. Små detaljer kan få stor betydning.

 

Tenk på hvorfor du ikke kan slutte å tenke på hva som skjedde med han da han var liten. Er det bare nysgjerrighet eller tror du at du kan bruke informasjonen til noe?

 

Mulig at jeg beveger meg langt ut på viddene med dette svaret, i tilfelle får du si i fra.

[Anonym bruker]

Jeg ønsker bare å vite graden av mishandling. Var det bare befølelser? Eller fullbyrdet voldtekt?

Sånne ting. Men som sagt så lar jeg det være. Snakket med han i går, og forklarte at om han noen gang ønsker å snakke, så vil jeg lytte.

Det takket han meg for.

 

Jeg vokste opp mer alkoholiker til pappa. Og jeg er selv ikke som han. Hvorfor skal folk stemple folk automatisk fra hvilken barndom de hadde, og ikke selv se hvilken person man vokste opp, og ble?

 

Til deg som ikke ville hatt barn med hverken det ene eller det andre "utskuddet" på grunn av oppvekstforhold; deg synes jeg egentlig veldig synd på. Dømmende synes jeg det er! (stakkars eventuelle svigerbarn du skal "godkjenne" på bakgrunn av oppveksen deres!)

Du aner ikke hvor mye livserfaring og gode ting et sånt menneske kan bringe andre! Jeg er beæret over å være gift med mannen min. Han er en flott far. En flott ektemann. Som bære litt mere ballast enn du og jeg, kanskje. Men som klarte seg bra likevel, og nå gjør absolutt alt han kan for at hans barn ikke skal ha det vondt.

Og det klarer han godt.

Jeg er utrolig heldig! :-)

 

 

fremdeles signerer jeg med

[Anonym bruker]

Hei HI.

Jeg er ei jente som ble misbrukt av faren min i mange år. Jeg har aldri fortalt min ektefelle nøyaktig hva som skjedde. Dels fordi det er for vondt å rippe opp i, dels fordi jeg har slettet mye av hukommelsen. Husker rett og slett ikke alt. Det er en vanlig/kjent forsvarsmekanisme å legge lokk på ting, det kan være sånn for mannen din også. Ikke vet jeg. Men min erfaring er at det er enda mer tabu-belagt for menn å snakke om overgrep, enn det er for kvinner. Jeg ville trådt forsiktig hvis jeg var deg, ikke spør og grav. Men si at du tåler sannheten, uansett hva den er. Noen barn føler stor skam over at de faktisk har blitt seksuelt tilfredsstilt av den voksne, noe som gjør det hele mye vanskeligere. Så den dagen han evt forteller deg detaljer, så husk at det er verre for ham enn for deg. Min ektefelle reagerte med å begynne med å kaste opp da jeg fortalte litt engang, for å si det sånn- den reaksjonen hjalp ikke så veldig. Angret nesten på at jeg hadde sagt noe i det hele tatt.

Ang det å misbruke egne barn- så er det en overhyppighet for at misbrukte barn misbruker sine barn igjen. Men siden du vet om dette, regner meg med du har øynene åpne, og ville reagert med en gang hvis noe skjedde. Mest sannsynlig går det nok bra!

SMI kan gi hjelp både til ham, og deg. De har fine brosjyrer til partner, hvor mye av reaksjonsmønstre hos misbrukte er forklart. Kanskje vil mange brikker falle på plass for deg hvis du leste den.

Lykke til.

Klem

[Anonym bruker]

hallo. leser noen innlegg her som får mine hår til og reise seg. stakkar jente som får noen sånne meld fra dere da.!!!

 

jeg ble misbrukt som liten og sexuelt misbrukt, aldri vært i mine villeste fantasi og gjøre sånn mot mine barn for det. ALDRI.

 

til helvete med den statistikken de har gjort at dette ofte skjer med mennesker som har vært utsatt for dette.

 

kan være de som har levd ett perle liv som barn som gjør sånn.

 

støtt mannen din du!!

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Takk for støtten. Den varmer.

Husk alle dere som snakker statistikk; Det er mange mørketall ute og går, og jeg er helt sikker på at mange er misbrukere i de beste familier.

I familier statistikken aldri nådde.

 

Hilsen i natten fra

HI

[Anonym bruker]

Til HI.

Jeg er hun ene anonyme over her som har vært misbrukt, og som (blant mange andre ting også) nevnte statistikk. Det var ikke for å såre deg- beklager hvis du oppfattet det sånn.

Men fakta er fakta- det kan ingen av oss gjøre noe med. Min farfar misbrukte sine barn, min far misbrukte sine barn, men vi søsken misbruker IKKE våre barn. Så den onde sirkelen stopper før eller siden. Og starter dessverre på nytt i en annen familie.

1 av 5 jenter har vært misbrukt, jeg vet ikke tallene for gutter, de er sikkert like høye.

Statistikk kan hjelpe folk å åpne øynene, for enkelte som har vokst opp i rosenrøde hjem, tror ikke at pedofile finnes i deres nærhet! Og overser dermed at deres egne barn blir misbrukt.

Så kjære deg- ikke ta statistikken som noe negativt mot deg, HI, men som noe som kan åpne øynene på de som er blinde.

Og som et middel til myndighetene for å bevilge penger til div støtteinstanser/hjelpetiltak for misbrukte.

Og INGEN mødre bør føle seg trygg for at ikke barna deres blir misbrukt. ALLE mødre, og fedre og, bør være paranoide når det kommer til deres barns velbefinnende. ALLE bør passe sinnsykt godt på barna sine.

Og jeg betviler ikke et sekund på at du passer på, HI, hvis du skulle finne på å misforstå hva jeg mener.

 

(Men nå får jeg vel muligens en haug andre sinte mødre på nakken, fordi jeg mener foreldre bør være en smule paranoide når det kommer til barna sine. Det får så være)

[Anonym bruker]

Da bør man slenge med i denne sammenhengen at alle fedre bør være "paranoide" også, og "sinnsykt passe på" at mødrene ikke misbruker barna. (anonyms egne ord).

Det finnes kvinner som misbruker barna også.

 

Jo, jeg passer meget godt på barna, men skuler ikke på mannen om han er alene hjemme med dem. Jeg vet ingenting skjer. Det var ikke det dette handlet om, heller. Jeg stoler på han. Kort og godt.

Faren hans var ikke sånn før etter noe hendte med han i 25 årsalderen, da han var i en tragisk situasjon som gjorde noe med han (det ifølge hans foreldre igjen).

Noen tror han ble voldtatt, men ingen vet med sikkerhet. Og nå er jo mannen død, så ingen får vite sannheten rundt dette nå.

 

Mannen min har lagt det bak seg, etter mange år med hjelp fra psykolog. Og det skjedde for en del år tilbake.

 

Mannen min er ikke pedofil fordi om han selv ble misbrukt. Akkurat som de aller fleste damer som blir misbrukt ikke ender opp som pedofile, heller. Men som gode mødre, ja kanskje bedre, enn de som hadde en rosenrød barndom.

 

Hilsen HI

[Anonym bruker]

Nå begynner jeg å synes hele denne tråden har sporet av. Skulle jammen tro dette var kranglesiden?!

 

Jeg svarte i utgangspunktet på det du spurte om- beklager at du ikke satte noe pris på å få et svar fra en som er i samme situasjon som din mann. Er jammen glad jeg har svart som anonym, for det er ikke moro å utlevere sjela si, og så setter ikke den du prøver å hjelpe, pris på svaret en gang. Tror dette skal forbli siste gang jeg deler erfaringer på området.

 

Og om du leste innlegget mitt nøye, har jeg skrevet at både mødre OG fedre (og foreldre) bør passe på. Selvsagt vet jeg at kvinner også kan misbruke barna sine.

 

Og jeg har aldri sagt at mannen din er pedofil. Jeg skrev at du burde støtte ham, og være der for ham. Men ikke presse fram noen sannhet som han kanskje ikke er klar for å dele med noen.

 

 

Og nå gidder jeg faktisk ikke skrive mer til deg!

[Anonym bruker]

Jeg syns at HI reagerer med alle piggene ute og full forsvarsposisjon? Hvorfor? Trykker vi på noen knapper som HI er usikker på? I så fall HI, du kan ikke motsi statistikk, og heller ikke være 100 % sikker på at mannnen din ikke vil gjøre barna deres noe. Det kan ikke du være 100% sikker på - aldri!!! Det er ikke jeg sikker på når det gjelder min mann heller, plettfri barndom eller ikke. HI, du må bare innse realiteten i denne verden, og uten å skule, være mistenksom eller klandre mannen din for noe. Men dum trenger du ikke å være heller! Alle foreldre, menn som kvinner, skal være obse på hvordan barna våre har det. Og hvertfall de som har en ekstra bagasje med seg i sekken!