depresjon før fødsel???

[Anonym bruker]

Jeg har hørt om fødselsdepresjoner som dukker opp etter fødselen, men er det noen for for depresjon som dukker opp mens en går gravid? Noen som vet?

Har hatt det litt tøft i det siste der far til barnet fant ut at han skulle stikke. Føler han har sviktet meg på det aller groveste, for barnet var planlagt. SÅ har ikke bare graviditeten å ta hensyn til, men også en gigantisk kjærlighetssorg. Føler meg langt nede. Har en gutt fra før, så er nødt til å holde meg på beinene for han. Men er litt redd for at det plutselig en dag bare sier stopp.....evtl etter fødselen??

Skulle så gjerne være den blide og glade jenta jeg var før. Noen som har erfaring og gode råd til meg.

Kjempe takknemlig for svar.

 

Ble litt rotete dette, men håper dere skjønner meningen med dette innlegget.

[Anonym bruker]

Så utrolig dårlig gjort å stikke av!!! Det må være kjempetøft når du er gravid og i tillegg ansvar for et barn fra før. En ting er at et svangerskap kan være vanskelig i seg selv... Det er jo mange hormoner som begynner å herje rundt i kroppen. Jeg var ganske nedstemt i begynnelsen av svangerskapet, bekymret og depressiv, selv om jeg heldigvis har en kjæreste som støtter meg fullt og helt, men selv da kan det være tøft. Ja, det går absolutt an å være deprimert under svangerskapet også, ikke bare etter fødselen. Men med kjærlighetssorg i tillegg... da er det ikke rart du føler deg langt nede. Kan ikke forvente at du skal være blid og glad da. Du fortjener all den hjelp og støtte du kan få. Ville tatt kontakt med en god jordmor med god tid, (vet om en god i oslo) eller psykolog hvis du vil, men er kanskje vanskelig å få tak i. Amathea (som egentlig er for de som vurderer abort) vet jeg også gir veilening gjennom svangerskapet også etter fødsel. Ikke gi opp! Klem fra meg

[linneagudmundson]

 

åh gud va jobbigt! helt otroligt egentligen hur mycket man faktiskt pallar.. (klarar av) du skriver ingenting om mediciner eller tidigare depressioner så jag antar att det här är nåt nytt. och det låter ju egentligen inte som en depression om ni förstår vad jag menar, utan en helt f-ing normal reaktion på ett trauma. vilken kille... har ni kontakt ändå? varför drog han? han måste ju haft väldiga problem med sig själv som blev så rädd? undra om han ändrar sig. hur länge sen var det han drog?

ja du måste ju prata med någon... helst alla du känner men också ett proff..

jag håller med inlägget ovan. det är galna hormoner i omlopp vilket på ett sätt kanske gör att du klarar av det, men som å andra sidan gör dig superkänslig och kanske mottaglig för en depression sen. gör allt du kan för att förebygga det. BIM är en bra början.

 

all lycka till, och vi finns här:) alltid nåt...

[Anonym bruker]

snakk med jordmor på helsestasjon som kan følge deg opp over tid. Om det blir en forverring av tilstand kan du henvises til psykolog. finn gode mennesker rundt deg (familie/venner) som kan støtte deg gjennom dette. du trenger så absolutt ikke å være alene om dette. det hjelper å snakke om dette, og du er langt sterkere enn du tror:)

[Anonym bruker]

takker så mye for hyggelige tilbakemeldinger!!

Kjempe koselig i en ellers hektisk hverdag.

Har ikke opplevd noe som dette før. Har aldri vært depresiv el brukt noen former for medikamenter.

Pappan til mitt ufødte lille nurk, er en voksen mann på over 40 med barn fra et tidligere ekteskap. Så derfor skjønner jeg ikke reaksjonen hans. Men har funnet ut at det ikke nytter for meg å gruble på hvorfor han valgte å kutte all kontakt med meg. Han gjorde det også på en veldig ufin måte. Han bare ble borte. Sluttet å svare på telefoner/sms ol. Slapp meg ikke inn om jeg oppsøkte han hjemme. Og må vel si det det er det som er tyngst å svelge.

Må si at det går bedre nå, men enkelte dager er tyngere enn andre....helgene er helt pyton!!

Har heldigvis venner og familie som støtter meg, selv om jeg ikke helt klarer å prate om hvordan tingene egentlig er.

 

Takker igjen for svar:)

Klem tilbake!!