Jeg kunne aldri være urkvinne!

[Gjest]

Jeg må si at jeg kunne slett aldri være urkvinne å føde uten bedøvelse, og f.eks. bruke Lamaze-metoden i fødsel. Ut i fra det jeg har forstått er Lamaze-metoden en pusteteknikk som skal virke beroligende i fødselen. Jeg kunne prøve å puste dypt under riene, men å puste på den og den bestemte måten i fødselen, det klarer jeg ikke. Jeg har ikke evnen til å konsentrere meg så grundig om noe som enkelte tydeligvis har. Lamaze-metoden må kreve konsentrasjon, og hvordan skal jeg klare det når jeg skal igjennom noe jeg er livredd for? Jeg er i utgangspunktet livredd for fødselsmerter, så jeg kunne puste dypt på de første riene tidlig i fødselen, men etterhvert som riene blir virkelig vonde vil jeg være altfor redd og anspent slik at jeg vil ikke klare å puste riktig i det hele tatt. Jeg vil binde meg og spenne meg og knyte alle muskler i kroppen og holde posten, fordi vil grue meg til hver eneste ri. Hvis jeg skulle blitt nektet noen bedøvelse i fødselen ville jeg slett ikke samarbeide med kroppen, men bare motarbeide kroppen og fødselen, fordi jeg er alt for redd. Jeg er både fryktelig redd for fødselsmertene og sjenert for å brøle og skrike. Jeg er sjenert for å miste kontrollen og ligge å brøle mens jeg føder, jeg tør ikke å få så vondt at jeg hyler og skriker. Jeg orker ikke å bli så liten og hjelpeløs og ukontrollert at jeg brøler og skriker mens jeg føder, derfor tok jeg alt jeg kunne få av smertestillende. Jeg fikk epidural tidlig i fødselen begge gangene, og brukte lystgass å slappe av på, og til slutt fikk jeg pudendal (fordi epiduralen ble skrudd av før pressriene).

 

Hva syns dere om dette? Jeg tør ikke å være urkvinne, å føde som en urkvinne. Jeg er både fryktelig redd for smertene, sjenert for å måtte skrike, og jeg heller ikke tålmodig nok når det gjelder vonde ting. Jeg vil ikke ha tålmodighet heller, jeg, til å puste meg igjennom ri etter ri etter ri i timesvis. Jeg tenker bare at når jeg får veldig vondt, så vil jeg ha smertelindring, jeg vil bare bli kvitt smerten og ikke gå inn i smerten og føde som en urkvinne. Jeg tror man må være en tålmodig person for å kunne klare Lamaze-metoden optimalt, den tålmodigheten og konsentrasjonsevnen har ikke jeg.

 

Hva syns dere her inne om jeg i tillegg for frykt for smertene også er regelrett sjenert for å være urkvinne? Hva syns dere om at jeg er sjenert for å brøle og skrike i fødsel?

[Gjest]

Dette må jo vere opp til kvar enkelt. Men poenget med Lamaze-metoden er vel at ein har øvd og trent på pustinga lenge før ein føder, slik at det kjem meir naturleg. Det er jo ikkje slik at ein plutseleg blir kasta ut i det og må hugse på pust og konsentrere seg om det. Det jo slik med alt ein har øvd lenge på, det sit berre i ein. Eg trur metoden kan ha noko føre seg, og ho som skreiv artikkelen som ligg på hovudsida var jo redd for å føde i utgangspunktet.

 

Men vi er alle ulike, og det er jo berre bra. For nokon funkar sikkert Lamaze-metoden heilt utmerka, medan for andre er det epidural (eller andre smertestillande) som skal til for at dei skal få ei god fødselsoppleving.

[Anonym bruker]

Altså, unnskyld meg, men vi har faktisk fått det inn med teskje nå. Hvor mange flere innlegg skal du starte med å legge ut i det vide og det brede om hvordan du er? Det er helt greit, sånn er du, kanskje det er på tide å komme over seg selv?

 

Ingen har nektet deg smertestillende, og ingen har rett til å uttale seg om at du har valgt smertestillende- så hva er problemet ditt egentlig? Jeg synes virkelig ingenting annet om deg enn at du må ha fått for lite oppmerksomhet som barn. Du virker litt desperat.

[Anonym bruker]

Hjelpe meg, nøffemor, du må virkelig slappe av litt. Du har da flere innlegg om akkurat dette, og du får samme svar hver gang: INGEN ser ned på deg fordi du bruker smertestillende. Og du kan brøle og skrike så mye du vil under en fødsel.

 

Du sliter tydeligvis fælt med selvtillitten. Kanskje du trenger profesjonell hjelp for å bli litt mer selvsikker rundt dine valg og opplevelser.

 

[Gjest]

Du sier "du kan brøle og skrike så mye du vil under fødselen". Det er nettopp det jeg har vært veldig redd for. Jeg var redd for å få så sterke smerter at jeg måtte skrike, og jeg er veldig sjenert for å miste kontrollen og skrike under fødsel. Jeg vil ikke hyle og skrike som en ubalansert forpint urkvinne. Så sånn er det med meg. Jeg ville være veldig sjenert og flau hvis jeg skulle hylt og skreket fælt i fødsel. Og jeg tror ikke jeg er så alene om det, enkelte kvinner er nok sjenerte for fødselen. De er ikke bare redde for smertene, men også sjenerte for hele den nakne og ukontrollerte situasjonen.

[Anonym bruker]

Jeg er ikke redd for fødslen eller smerterne, håper bare jeg overlever. Jeg vil ha barn og derfor må jeg ta smerterne med, da jeg ikke tåler smertestillende så godt (bliver vældig rar av dem) og har en fobi mot at noen rører min rygrad, så hellere ha vondt.

Men jeg tror ikke på al det urkvinnegejl og kunne aldri bli det selv...sikkert opfunnet av menn. Fødsler gør vondt, er blodigt og griset. Det eneste fantastiske er, hva der kommet ut av dem...et lille menneske )

 

 

[Anonym bruker]

men er likevel ikke i tvil om et sekund at du hadde klart å føde uten smertestillende dersom du hadde vært nødt. det er et instinkt i oss det med fødsel. jeg mener at slike dyyyyyre kurs som lamaze blir unødvendig iallefall hadde det vært det for meg. jeg fatter veldig godt at du er redd for å føde "narturlig". det var jeg også i mitt første svangerskap. SÅ redd at jeg måtte ha psykologhjelp, beroligende tabletter og en spesiellt tilrettelagt fødsel med epidural hele veien (skrudde ikke av når pressriene kom, hadde den fra 3 cm til barnet var ute)det var en meget udramatisk og fin fødsel. hadde ikke vondt i det hele tatt og var kjempestolt av at jeg klarte meg så fint.

neste gang jeg ble gravid var jeg ikke redd. jeg skulle jo ha det sånn som sist gang og ga tidlig beskje til jordmor og lege om dette.jeg skulle ha min gode kjære epidural. basta! og det ble jeg da også lovet.

men jenta i magen min ville det annerledes. vi bor en time fra sykehuset, og hele fødselen varte i ca en time og 3 min. vi kjørte med en gang vannet gikk og var på føden i 3 min før hun ploppet ut!!!!ikke mye anledning til smertestillende i bilen nei! og skal si jeg skrek du, og pustet og peste av reint instinkt. dette er vi skapt for å klare, og jeg klarte det når jeg måtte gitt. uten kurs og denslags styr.

men jeg ser ikke noe poeng i å presse seg til naturlig fødsel. jeg gjorde det KUN pga at jeg ikke hadde noe aent valg.

men d gikk jo såååå fint til tross for at det var vondt så kom jeg meg igjennom d. NEste fødsel blir sannsynligvis uten smertestillende, nå vet jeg jo at det ikke er så ille. men jeg har FULL respekt for de som vil ha epidural og hele pakka eller helst keisersnitt i full narkose.

jeg har tross alt vært der selv. Nei vær stolt av deg selv du!!!du har født to flotte barn, det spiller da ingen rolle om du hadde smertestillende eller ikke. når det gjelder skriking under fødsel så skreik jeg både med og uten bedøvelse (endel mer uten ja... hehe) og syntes det var helt greit. å føde er sterke saker...det sterkeste som finnes...og brøling er for meg en nødvendighet og helt naturlig. det er liksom bare under fødsel en har lov til å bare tenke på seg selv og skrike og hyle og kjefte!herrlig!!!ikke skam deg over det fødselen er bare begynnelsen på livet til barnet og livet ditt sammen med det, ikke la noe så lite som litt hylig ødelegge. det er jo egentlig bare en liten bagatell i den store sammenhengen...

[Gjest]

Hvorfor skal jeg hyle og skrike hvis jeg ikke vil det. Hvis jeg er sjenert for det, er det så om å gjøre da? De to gangene jeg fødte tror jeg ikke at jeg brølte. I hvert fall andre gangen kommenterte en barnepleier på føden da ho så meg en time etter at jeg hadde fått babyen, at "er det over alt?! jeg hørte ingenting,jeg", så da må det bety at jeg fødte nok ganske stille og rolig. Jeg skrek ikke mye heldigvis.

 

Jeg syns det ser så fælt ut med fødsel aqt man skal ligge å hyle og skrike som et monster. De brølene er groteske og skremmende, syns jeg, så jeg er glad jeg ikke har født på den måten.

[litagod]

hehe, man skal ikke skriker og rope så innmari under fødsel likevel, det tar energien bort fra det man egentlig skal gjøre - presse.

 

 

[Gjest]

Poenget er ikke å være "urkvinne", poenget er å lære seg metoder som FUNKER slik at man som fødende hjelper til i fødselen og får ungen ut, og ikke ligger som en "bedøvet sekk" i en seng omgitt av leger og jordmødre...

 

Ved en tilfeldighet kom jeg over boka "Fødsel uden smerter" (på Tanum i Oslo) da jeg nettopp var blitt gravid, leste den og trente på alle øvelsene. Fødselen gikk kjempegreit, men som legen i boka sier: "Fødsel uten smerter betyr ikke fødsel uten arbeid". Legen skriver mye om at formålet med metoden er å gi kvinnene verdigheten og kontrollen over fødselen tilbake. Tenk, boka er skrevet i 1954!!! Det som rystet meg mest under hele min første graviditet, er at ingen av de jordmødrene som jeg traff hadde kjennskap til pusteteknikker og Lamaze-metode. Vi fikk se en "skrekkvideo" om fødsel, hvor moralen var "det skal gjøre kjempevondt, men det går over". Ikke rart kvinner gruer seg til å føde, med slik opplæring!

 

Lamaze-metoden gir kvinnen teknikker som gjør at fødselen går raskere, og slik at man jobber MED kroppen og ikke mot den... Uansett om man velger bedøvelse eller ikke, så vil boka være nyttig for ALLE kvinner som skal føde!! Det står mye der om hvordan kroppen jobber under utvidningsfasene og utdrivningsfasen, og hvordan ulike pusteteknikker bidrar til å hjelpe livmora med sammentrekningene. Smerte har veldig mye med "tro" og uvitenhet å gjøre, det gjør boka veldig mye med.

 

Jeg skal ha mitt neste barn i desember, og gleder meg voldsomt til både fødsel og barseltid! Og jeg trener pusteteknikker som bare det...