Gå til innhold

Min fødelshistorie :)


mamiLii-prinsen&lille frø

Anbefalte innlegg

Dagen er mandag 25.september og klokken er rundt 08.00på morgenen. Jeg våkner av at jeg har veldig vondt, både i ryggog mage. Akkurat som mens smerter. Tja, tenkte jeg, er nok bare lureri. Men så kom en til og det hadde bare gått 15 min siden sist. Jeg begynte å skrive opp når vondtene kom. Dekom sånn ca med 15-20 min mellomrom og det ble ikke bedre av å stå oppreist heller, som det blir hvis det bare er kynnere. Jeg tok en telefon til føden jeg, for å være sikker. De sa at dette ikke kunne være noe for det var alt for stort mellomrom mellom vondtene mine, så de ba meg ta en paracet og slappe av. Jeg gjorde det da, men hjalp det? Nei .. ikke i det hele tatt. Jeg lå bare i senga og klaga til kjæresten min jeg . hehe. Men så plutselig stoppet det opp i sånn ca 1 time. Da tenkte jegat dette måtte nok være maserier.

 

Så, litt utover dagen, ringte jeg mamma'n min for vi skulle en tur på Lampehuset for jeg skulle få to nye lamper av min snille mamma. Mamma kom og hentet meg og vi dro avgårde. Fikk vondt i bilen nå også. Ikke mye deilig. Og vondtene ble jo bare værre også, men det var jo til å leve med da. På Lampehuset også fikk jeg vondt og nå syns jeg det var ca 10 min mellom hver gang. Kansje bare lykke ønskning .. Men uansett så trodde jeg at dette bare var falske rier jeg .. Og det gjorde mamma å.

 

Jeg ble med mamma hjem jeg for kjærligheten min var på jobb og alle andre er jo på skole eller jobb de å.. Satt meg ned på data'n jeg da og gjett om det gjorde vondt nå .. Pyton.. Ble ikke bedre selv om jeg skiftet sittestilling heller . Hadde tenkte meg en tur på kjøpesenteret for å møte ei veninne. Mamma spurte om jeg var gal. Kunne jo ikke det nå som jeg hadde vondt. Så jeg droppet det..

 

På kveldenkjøre mamma'n min meg hjem igjen og hu sa til meg at jeg måtte ringe både hu og føden med en gang om vondtene ble værre. Jaja, sa jo jeg for jeg gadd ikke ha for høye forhåpninger. Tenkte atdisse smertene kom til å gi seg så fort jeg bare fikk sove litt. Men det gjorde det ikke. Min kjære, David, kom hjem ved 20.30 tiden han og jeg fortalte at dethadde bare blitt vondere utover dagen. Ring med engang sa han og jeg gjorde det da. For nå kom vondtene ganske tett og det ble sånn at jeg fikk vondt for å puste. Men de sa fortsatt at jeg bare skulle slappe av. Men vet dere hva? Vi gadd ikke høre på det, så vi dro inn, noe som var veldig bra at vi gjorde.

 

På sykehuset ble jeg undersøkt med en gang vi kom dit. 5 cm åpning. Jeg fikk helt sjokk jeg. Vi var nesten sikre på å bli sendt hjem igjen den kvelden, men nå hadde altså fødselen startet. Var glad samtidig som jeg var drit nervøs. Klokken var 22.30 når vi fikk beskjed om at det var såpass åpning. De sa jeg hadde vært kjempe flink som klarte å gå hjemme med de vondtene så lenge. Ble litt stolt da.

 

Rundt 23.00ble vi flyttet inn på føden. Det var nå alvoret begynte. Jeg fikk klyster, altså sånn "tarm-skylling" og ja.. så snakker vi ikke mere om det.. hehe.. Jeg la meg i badekaret etter det for det har jeg alltid hatt lyst til å prøve. Og det er noe jeg virkelig anbefaller dere allesammen. Jeg fikk på en måte kontroll over smertene og det var veldig avslappende. Kjæresten min satt ved min side hele tiden og stakkar, han fikk nok ganske vondt i hånda si.

 

Etter nesten 2 timer måtte jeg opp av badekaret for nå ville jordmor undersøke meg. Det var ikke noe deilig for smertene ble bare ennå værre når jeg måtte opp derfra. Nå hadde jeg 7 cm åpning. Å, som jeg grua meg nå. Og smertene ble bare mere og mere intense.

 

Etter en halvtime med kjempe smerter, hadde jeg nå 9 cm åpning og da tok jordmor vannet mitt. Det var varmt. Litt ekkelt egentlig, men gjorde ikke vondt. Jeg spurte jordmor om hun hadde noe smertestillende utenom epuidral. Ja da fikk jeg prøve lystgass. Men det funket ikke i det hele tatt.Ble bare kvalm og fikk helt panikk av å ha maska over ansiktet hver gang en ri kom. Så, ikke noe smertestillende på meg nei ..

 

Da ble plutselig smertene så vondte og jeg fikk en helt utrolig presse trang. Da var det bare å sette igang da, sa jordmor og det gjorde jeg. Å, fy fa## å vondt det var .. Helt sinnsykt. Kunne aldri forestille meg den smerten før jeg virkelig hadde den. Det var akkurat som å trykkeut en enorm vannmelon.

Jeg presset og presset og banna og hylte, men ut kom han ikke nei. De skulle gi meg en sprøyte i hånda sånn at det ble litt lettere å presse, men de fant ikke noen blodåre, så det gikk ikke. David stod ved min side hele tiden ogholdt meg i hånda og ba meg gi alt jeg hadde. Hva skulle jeg gjort uten han ?!!

Rett før jeggav opp, sa jordmor at neste press-rie nå så kommer han. Da gav jeg alt jeg hadde og svjup .. der var han ute og smertene forsvant helt. Han ble lagt på brystet mitt ogfølelsen jeg fikk da går ikke ann å beskrive. Helt fantastisk. Og David klipte navelstrengen han. Ble kjempe stolt av han.

 

Lille gull ble født 26.september 2006 klokken 02.32 og veide 2720 gram, var 49 cm lang og 35 cm rundt hodet. En helt perfekt gutt som nå har fått navnet Aron Elias og er det mest fantastike som har skjedd i vårt liv<3

Fortsetter under...

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...