Har et dilemma, huff...

[Gjest]

Prøvde å prate med moren min idag ang høyskolen jeg går på. Jeg trives ikke i det hele tatt, verken med plassen eller med studiet. Eller, jeg vil bli barnevernspedagog, men bare ikke helt enda. Så jeg snakket om at jeg ville slutte til jul. (Jeg er 19.5, og burde vel bestemme slik selv men, hun er skikkelig ufordragelig/sjefete...)

 

Det hun sa til meg da var: "Du er så dum, du må ikke ødelegge livet ditt som jeg gjorde: å gifte meg med faren din og få deg før jeg fikk utdannelse..." Jaha, tusen takk mamma, var jeg en såå stor nedtur altså... Og så sa hun at "du blir jo aldri fornøyd noen gang du di forbanna jentunge, dumme deg, kan jo ikke slutte på skolen, du MÅ gå skole.. Hva skal du gjøre ellers, du kan jo ikke bare gjøre ingenting!"

 

Så sa jeg at ja jeg vil gå skole, men ikke akkurat nå, fordi musikk-linja på videregående tok knekken på meg pga for mye arbeid, så jeg har ikke ork til å studere mer akkurat nå. Og siden jeg ikke trives på plassen heller, så gjør jo det at jeg arbeider dårligere med skolearbeidet også. Huff, vet ikke hva jeg skal gjøre. Har dere noe tips? Jeg og mamma har verdens verste forhold så dere kan ikke si at jeg bare skal gå til henne for å prate med henne, for det har jeg prøvd. Pappa støtter meg i alt jeg gjør, men han bor langt unna. Mamma bare utnytter meg til barnepass, uten å få lønn for det noen gang. Hun reiser bort dagevis der jeg må ta meg av brødrene mine... Uten å få noe igjen... Så det nytter aldri å prate om mine problemer til henne, fordi hun gjør bare narr av meg likevel og kaller meg dum!

[Gjest]

Ja, og en ting til, at hvis jeg skal slutte til jul, så må jeg si opp hybelen nå. 2 mnd oppsigelsesfrist... hmm

[Vesla89 - Er lei!]

Er ikke noe gøy å gå skole som du ikke trives på nei... Slet meg gjennom grunnkurs i fjor, så vet hva du mener, går VK1 nå, og det går myyyye bedre!

 

Men tenk deg godt om, er fint med utdannelse, det er det. Men om du ikke trives på skolen er det fælt å pine seg gjennom det. Følg hjertet ditt du, gjør som du vil. Er nok det beste.

 

Og mødre er vel kanskje litt for bestemmende ja, og du er 19.5 år. Hun har ikke så mye å si da akkurat. Synes nå jeg da.

 

 

Klem

[Gjest]

Huff nei det er ikke lett å velge, vet ikke hva jeg ville valgt jeg.

Men hvis du blir gravid snart, så lønner det seg hvertfall økonomisk at du enten fortsetter på skolen til fødsel sånn at du får fødselstipend, eller at du får deg jobb og får fødselspenger.

[Gjest]

Takk for svar. Er jo bare det at høyskole er så mye mer større enn videregående. Har allerede gått 3 år musikk dans og drama som HUN ville at jeg skulle gå pga studiekompetansen. Greit nok det, jeg greide jo det fint. Men er jo helt utslitt av å gå noe som jeg ikke vil i det hele tatt. Og må jeg det i 3 år til så sprekker jeg!

[Gjest]

Ja, helt enig rosamor. Er egentlig bare derfor jeg går skole akkurat nå, fordi da vet jeg at jeg får omgjort noe av lånet til stipend... hmm, men vi får se. Hvordan i alle dager skal hun reagere om jeg skal ha barn da, siden hun ikke tålte at jeg tok opp dette engang! huff

[Gjest]

Å, jeg har et helt likt forhold til mamman min!!!!!!! Eller hadde da, når jeg var på din alder - høres ut som jeg er noe gammel da!!! Jeg er 25 nå, og har vært i nøyaktig din situasjon:

 

Jeg fikk ikke lov til å velge videregående selv, jeg måtte gå allmennfaglig, for jeg var ikke kreativ nok (etter mammas mening) til noe annet. Jeg ville mye heller gå musikk, dans og drama eller tegning, form farge- det er det som er MEG!!! Men ikke etter hennes mening, Jeg var jo ikke 18 ennå, så mammas ord var lov. Så det endte med at jeg aldri gadd å gjøre lekser, og miljøet på skolen sugde, så jeg ble litt av en enstøing i grunn - på skolen altså.

 

Etter videregående hadde jeg ikke så mange valg til hva jeg skulle videre, siden jeg er mer kreativ liksom. Så jeg gjorde en stor feil - begynte på kjemi - ingeniør utdanning, rett og slett fordi det var forventet av meg fra mamma og min daværende samboer (for han var ikke noe annet bra nok) Lang historie kort: Jeg hatet det og skjønte ingenting egentlig, gadd ikke sette meg inn i det heller, så jeg skulket mye og jugde om det. Utviklet mange dårlige egenskaper, depresjon og angst....

Da jeg klarte å bryte med samboeren og drite i hva mamma hadde å si, sluttet jeg på skolen. Med bare et halvt år igjen, og masse studielån. Men jeg MÅTTE ta en så vanskelig avgjørelse for meg selv! Skulle jeg begynne å jobbe som kjemiingeniør i tillegg? Det var det siste jeg ville.

 

Og det er den BESTE avgjørelsen jeg noen gang har gjort! Ikke det at alle forstår det, med bare et halvt år igjen, men det driter jeg i. Kunne faktisk ikk brydd meg mindre!!! Jeg fikk meg en ny kjæreste, giftet meg med han snart ar vi bebien vår (planlagt) på utsiden av magen. Jeg er "bare" hjemmeværende for tiden, skal utdanne meg eller finne på noe lurt enda, men slik som livet er akkurat nå, kunne jeg ikke vært lykkeligere! For første gang i mitt liv gjør jeg noe JEG vil! Og for meg er dette drømmen.

 

Når det gjelder mamma: Da jeg flyttet fra min kontrollerende kjæreste og sluttet på skolen, fikk jeg og regla om at hun ikke ble ferdig utdannet fordi hun ble gravid med meg, hennes største feil ever! Ikke det, jeg var visst etterlengtet, men i veien for planer osv.

Og jeg kunne bare glemme å flytte hjem til henne.

Så da var det bare nok! Jeg oppdaget hvor lite hennes meninger betyr, for hun er ikke noe bedre enn meg, er ikke meg, og vet derfor ikke hva som er best for meg. Så jeg gjorde det klart for henne at hvis hun ville fortsette med å ha noe med meg å gjøre, fikk det bli på mine premisser, jeg kan klare meg uten alt det negative! Fant meg ikke i en dritt fra henne lengre, tok henne på alt! Stilte henne til veggs, og var nok vanskeligere enn nødvendig.

 

Men nå er hun snill som et lam, for hun vet hvor lett hun kan miste meg. Jeg har en grense på hvo mye tid vi skal tilbringe sammen - ikke mer enn tre dager i uka, for da går det galt har jeg funnet ut. Da blir vi lei hverandre.

 

Pust, pes - dette ble langt... Poenget mitt er: Du er gammel nok til å vite hvem du selv er, og så lenge du helt ærlig kan si at å slutte er den beste løsninga, uten å dikte opp unnskyldninger, så ER faktisk den beste løsninga å slutte. Ikke finn deg i noe fra mora di. Hun kan ikke sette seg inn i ditt følelsesliv, så hun vet ikke hva hun snakker om! Du er ikke henne!!! Jeg skjønner at du vil ha et godt forhold til henne, men hun må skjønne at det faktisk krever mer enn blodsbånd for å få det til!!!

 

Det er iallefall min mening og mine erfaringer!!

 

Klem fra en gammel tante pose :-)

 

[Gjest]

Har svart deg innpå skravlesiden, Big Mama, tusen takk for et utrolig bra svar!! =)

 

Klemmer