Fortvilet

[Anonym bruker]

Jeg er 19 år og har vært sammen med kjæresten min i 3 år. Vi er veldig glade i barn men velger og vente noen år med å få egene. Hvis jeg hadde blitt gravid hadde det nokk endt med abort. Svigermoren min og jeg kom inn på temaet abort, hun sa til oss at hvis jeg hadde tatt abort ville hun ikke ha noe mer med oss og gjøre. Så sa hun at "sønnen min har faktisk noe han skulle ha sakt han og", jeg ble helt redd da hun sa det. Det er jo hennes mening om abort, jeg mener at jeg må da vell få bestemme det selv. Hun har 4 barn, i alle svangerskapene så har hun røkt like mye som hun altid bruker, jeg mener det er ille men det må jo hun få avgjøre selv. Jeg tørr aldri og ha mine EGENE meninger om ting for da blir hun så sint på meg:( Det blir ganske vanskelig til tider.

 

[Anonym bruker]

hei:) veit aaaaakkurat hvordan du har det! jeg og kjæresten har vært sammen i 2 år, og nå er jeg gravid og bare 17 år. Når min svigermor fikk vite det, ville hun heller at jeg skulle ta abort, men jeg er ikke for det. Så jeg ville ikke gjøre det å sa klart fra til henne om det. Er slik med andre ting også, hun blir ikke sur, men føler at hun har ansvar for å passe på gutten sin enda på 23! Vi har bodd sammen i leilighet i 1 år nå og mora hans driver og kommer på besøk og vasker til oss og rydder og styrer på, kan ikke si jeg syns det er så utrolig gøy:( men når det gjelder slike ting så MÅ du bare si i fra til henne! Om du vil ta abort så er det dit valg og ingen andre sitt!! sier du ikke fra tidlig er det forseint! lar du henne styr livet deres for mye, kommer hun til å tro det er henes liv hun styrer!

[Gjest]

Oi, jeg hadde ikke akseptert at svigermor kom hit og vasket og ryddet. Det klarer vi fint selv! Ja med mindre vi er syke over lengre tid eller et eller annet alvorlig hadde skjedd, slik at vi trengte hjelp. Og når det gjelder andre ting også så må man bare si ifra, det er viktig, ellers blir det bare verre med årene.

[Victorials]

årrh.. det minner meg om ei som jeg gikk mye med før... bestemoren skulle ALLTID komme dit og mase om hva de skulle ha på seg, hva de ikke skulle ha på seg, hvordan de skulle spise, og hun ryddet, vakset og styrte på der som om de skulle vert hennes barn og ikke sønnens...

Jeg ble så forbannet på deres vegne at jeg hadde lyst til å skjelle ut den kjerringa!! hun var så frekk i trynet atte fysj!!!

 

hadde aldri godtatt det... (med mindre det var noe spesielt, som rosamor sier)

[Anonym bruker]

Tusen takk for at dere svarte meg jenter:)

[ettie]

Heisann..

 

Dersom jeg var deg ville jeg begynt og sette foten ned for svigermor med det samme! Jeg kan garantere deg at hun aldrig kommer til og forandre seg...og dersom du holder sammen med typen resten av livet kan dette slite veldig mye både på deg og forholdet...

Kanskje hun til og med begynner og respekterer deg mere dersom du tør og vere uenig med henne og setter foten ned? (kan ikke garantere dette da )

 

Din svigermor har ingenting med å blande seg bort i noe som har med livet til deg og sønnen sin! Dere er voksne mennesker og det må hun respektere.

 

Dersom du skulle bli gravid og ta abort ser jeg ingen grunn for at din sviger mor i heletatt slkulle får vite noe om det! Og hun bør uanset virkelig innse at sønn hennes ikke kan bestemme at du skal bære frem et barn du ikke ønsker... og du kan jo svare henne at dersom hun kutter kontakten pga en abort, kan hun ikke være noe glad i verken deg eller sønnen så da har dere det nok best uten hanne alike vel...

 

Du bør også ta deg en prat med kjæresten din og fortelle han (på en skånsom måte) hvordan du føler det i forhold til hans mor,,,og komme med eksempel på ubehaglige situasjoner.

[Anonym bruker]

Takk for at du svarte meg ettie:)

 

Det er det jeg er redd for at dette skal fortsette.. har snakket mange ganger med kjæresten min, han vil gjærne si fra til henne men da blir det bare værre. Han gjore det en gang å da snakket hun ikke til meg på en lang stund. Hun sa verken hei eller hade... Jeg vet, har ALDRIG kommet til å sakt noe til henne hvis jeg hadde tatt en abort, ville nokk heller snakket med foreldrene mine om det, de støtter meg uansett. Kjæresten min er heldigvis enig med meg.

 

Vi har pratet en del om dette for hun sier så mye rart til meg, hun skryter aldrig av meg alt er bare negativt hele tiden. Jeg er en sånn person som skryter av andre hvis de har gjort noe bra eller kjøpt seg noe nytt..

Hun ser bare rart på meg når jeg har noe nytt, så kan hun si "det er vell faren din som betaler" det er ikke sant jeg jobber og tjener penger selv, men av og til kan jeg jo få noe nytt av foreldrene mine også. Det er jo ikke så rart når jeg er enebarn og de er fire søsken det er ganske stor forskjell..

 

Hun vil at vi skal ha det sånn som familien til kjæresten min når vi etablerer oss. Da skal jeg ta meg av barna og husarbeid matlaging osv, og han skal arbeide. Det hadde ikke jeg greid, vil gjerne ha en jobb og møte andre mennesker også...