Trenger hjelp ang kjæresten min

[Mai-mamma!]

Jeg er 8 uker på vei i morgen, og trenger noen råd ang kjæresten min. Jeg føler at han ikke tar noen særlig del i graviditeten, og det føles veldig trist. Jeg mistet tidligere i år og det var veldig vondt for oss begge. Den gangen begynte han å lese pappabøker og sånt med en gang, men denne gangen virker han så uinterisert. Jeg har prøvd å snakke med han om det, men synes det er vanskelig. Denne babyen var absolutt planlagt og jeg vet jo at han vil bli pappa, og jeg lurer rett og slett på om han er så redd for at det skal gå galt igjen at han ikke tør å glede seg enda. Jeg er i dårlig form om dagen og hadde virkelig trengt hans støtte. Føler at han rett og slett glemmer at jeg er gravid og det føles veldig ensomt. Vi har det ellers veldig bra på alle måter. Er det noen som kjenner seg igjen eller har noen gode råd?!

[♥Innimor & guttaboys♥]

jeg er også 8 uker på vei i morgen. :-)

Jeg vil tro at kjæresten din er redd for at det skal gå galt også denne gangen.

Jeg vil råde deg til å ta deg en prat med han, og fortell han hvordan du føler det.

 

Ønsker deg lykke til videre! Dette kommer til å gå bra! :-)

[Lotte&Babyspiren]

kjære deg! jeg har også opplevd dette. mistet og den kommende pappaen mistet interessen..han var så flink at han snakket åpent om dette. han ville ikke gi meg falske forhåpninger, at kanskje vi mistet igjen. men dette med kvalmen og at du er i dårlig form forteller at alt er bra, det er svært positivt. da jeg mistet (det fant kanskje du også ut) så forsvant alle gravidtegnene. fortell ham dette, at dere er på god vei nå og alt kommer til å gå bra. si til han: tenk at vi skal ha vår egen lille baby! Be han om å ta del, si at får deg til ikke å bekymre deg så mye. alle gravide trenger masse støtte om omsorg i graviditeten. Han skal ta del i det like mye som deg slik at du føler deg hel og komfortabel, du skal føle deg støttet og elsket med det du bærer inni deg.

[Gjest]

Det mange jenter glemmer er at mannen går gjennom de samme emosjonelle svingningene som du gjør når du mister et ufødt barn. Og kanskje er sorgen hans vanskeligere også, fordi han ikke får/fikk samme støtte og omsorgen som du, med å dele det med nære venniner og familie..

 

Jeg er sikker på at han også gleder seg like mye over graviditeten som du, men er redd for at du skal bli skuffet igjen, for det var du sikkert sist, og han er redd for å bli skuffet selv. Det er alltids er ørliten risiko for det. Vi mennesker er rare slik.

 

Vi er selv kommet helt til 11 uke, og endelig har jeg begynnt så smått å glede meg. Har fortalt det på jobben pga veldig raskt voksende mage, og det gjorde det lettere å glede seg over det kommende familiemedlemmet. - Men min mann viser ikke samme entusiasme som meg. Og hver gang jeg nevner det så sier han at jeg må være forsiktig med å glede meg for tidlig. Han vil ikke at jeg skal bli for såret....

 

Mannen din elsker deg høyt, og for ham å se deg ha det vondt, er like fælt som det er for en mor å se sitt barn ha det vondt..

 

Om noen uker kan han slippe jubelen løs og glede seg over spiren som sitter godt i magen, og som dere kan følge med utviklingen til med argusøyne!

 

Ønsker dere masse lykke til!

[Snartbaby]

Hei jeg har nesten opplevd det samme. Med førstemann tørte nesten ikke gubben å glede seg før han var med på ultralyd. Vi ventet også i 12 uker m å si noe. Alt gikk bra og vi fikk en herlig gutt. Ble gravid på nytt i mai og vi gledet oss, han kanskje mer enn meg, ville ta papparollen skikkelig på alvor og begynte å planlegge. Men så sa vi det til folk i uke 9 og 2 dager etterpå mistet vi. Han ble trist og innesluttet. Men bare noen dager etterpå ble jeg gravid igjen og denne gangen viste han ikke interesse og ville ikke at jeg skulle glede meg. Jeg ble jo litt skuffet men vi ble enige om å vente og se hva som skjedde siden jeg mistet i juli. Men dager ble til uker og nå er jeg hele 12 uker på vei alt! Hadde UL på sykehuset tirsdag og der var det en aktiv krabat! Pappa`n lyste opp og begynte å tørre å glede seg. Vi har bare fortalt det til min nærmeste familie men skal fortelle det til hans neste helg da jeg er 13 uker. Jeg tror mannfolka tar ting innover seg mer enn vi aner men viser det ikke, eller på en annen måte enn vi gjør. Så derfor tror jeg du skal la han få tid, vent eventuelt til ultralyd så skal du nok se han forandrer seg. Det at du er dårlig nå får han bare akseptere! Det måtte min pent og det gikk bra etter at jeg sa klart i fra at jeg ikke orket noenting. Lykke til så håper jeg du snart er bedre og at dere kan glede dere sammen over graviditeten!

[Mai-mamma!]

Tusen takk for kjempe fine svar jenter, var akkurat det jeg trengte. Jeg har bestemt at jeg vil ta en tidlig ul når jeg er ferdig med 1 trimester, så hvis alt er bra da, får jeg nok se han smile Tusen takk igjen og lykke til!

[Gjest]

Godt å høre Mai-mamma!

Gleder meg over at jeg også skal bli mamma tidlig i mai!

- Håper å kunne seg deg juble og smile i 2. trimester, og fortelle om en mann som gleder seg like mye som du!

 

[Anonym bruker]

vis han det du har skrevet og svarene du har fått da vel!

[lykketall3]

Jeg veit hva du mener. Har mistet 4 ganger og er gravid igjen.

Føles ganske ensomt, men vi må ikke glemme at mennene vårs ikke glemmer. Min man sier at han husker så godt de siste gangene vi mistet hvor hardt dette gikk inn på oss begge. Har jo slik inderlig håp...

Sier og at det blir andreledes når vi har vært på ul og forhåpentlig sett liv der inne. ( Skal foresten det på onsdag) Spennende.

 

Lykke til og husk du er ikk alene

[Anonym bruker]

Jeg er enig med de andre her, han er nok fryktelig redd for at dere skal bli skuffet igjen og "lukker" seg litt. Mannen min har aldri klart å engasjere seg så veldig i mine (våre) svangerskap, han må liksom SE babyen fysisk for å føle den store gleden og spenningen.

Menn tenker jo så annerledes enn oss. De kaller en spade for en spade liksom. Han klarer ikke å sette seg inn i graviditeten.

Det er veldig lurt å tenke at sånn er han bare, ikke bli så skuffet. Du vet jo at han elsker deg og at han ønsker seg dette barnet. Kanskje han egentlig er mer bekymret enn deg? Menn prater ikke så mye som oss.

 

[sailor m1+2prinsesser :-))]

Det er ikke så greit for mennene de føler det ikke så godt på kroppen som oss. Det som er ennå vanskeligere for dem er at mens vi vil prate om ting for vi føler ofte at det i seg selv hjelper, synes ikke mannfolk (stort sett alle) at det er noe vits å prate om ting med mindre det kan fikse problemet. Han er nok redd for at du skal miste igjen og orker ikke den sorgen en gang til, i tillegg føler han nok at prating ikke vil hjelpe på det. hvis du har lest boka menn er fra mars og kvinner fra venus skriver han også hvordan menn lukker seg inne, mens kvinner søker til hverandre. dette løser ikke problemet ditt men hjelper deg kanskej å forstå litt.

klem