Kjæresten min vil at jeg skal ta abort...

[Triiiist]

Jeg er så fortvilet.. har bare grått og grått i et døgn nå.. Fikk vite i går morges at jeg var gravid, da to tester viste klart positivt. Det va et sjokk.. Mine første tanker var at dette var dårlig timing, men jeg tenkte at hvis kjæresten min var positivt innstilt ville alt gå bra. Vi ble sammen i januar i år.Det ble slutt i sommer, og etter et par måneders pause, ble vi sammen igjen for 2 måneder siden.

 

Jeg fortalte kjæresten min i går ettermiddag om graviditeten. Han fikk sjokk, men var rolig og ikke sint.Men etter noen minutters stillhet sa han at han var ikke klar for å bli pappa.Han mener at vi ikke har vært sammen lenge nok til å bestemme oss for å sette barn til verden, Han mener at en gravidtitet skal komme som en gledelig nyhet og man skal være glad for det. Jeg er enig i disse synspunktene.. Jeg er inne i mitt siste semester på jusstudiet, og har masse å gjøre med masteroppgave pluss en ekstra eksamen. Meningen er at jeg skal få meg jobb som jurist etter jul. Uansett hva jeg gjør nå, får det store konsekvenser for studiene/karrieren. Å gjennomføre en abort nå, vil være en så stor belastning at jeg tror ikke jeg vil klare å fullføre studiene til jul. Om jeg skal beholde barnet vil jeg ikke få meg jobb etter jul pga graviditeten.. men det kan jeg leve med.

 

Jeg ville ha beholdt barnet om jeg fikk støtte av kjæresten min til det... Jeg ønsker overhodet ikke å ta abort, men føler meg tvunget til det pga kjærestens standpunkt... Jeg er bekymret for psykiske ettervirkninger. Jeg er bekymret for hvordan dette vil påvirke forholdet til min kjære... Noen som har erfaringer? takknemlig for alle konstruktive svar...

 

 

[Gjest]

Lytt til deg selv, Vil du klare å leve med en abort? Vil du klare å leve med barnet? Denne avgjørelsen er det bare du som kan ta.Det er veldig enkelt for gutta å bare si abort nå, men det er vi jentene som kjenner det skikkelig på kroppen. For gutta vil dette bare si ANSVAR og UTGIFTER

 

Nei bruk god tid på å treffe den avgjørelsen som passer deg!

[Anonym bruker]

Forstår at situasjonen er vanskelig, spesielt når den du er så glad i ikke ser situasjonen på samme måte som deg. Men forhold kan vare livet ut, mens andre tar slutt. Derfor bør man nesten aldri ta store lisvalg basert på kun hva andre part mener er det riktige. man må stole på seg selv og tenke utifra hva en selv ønsker og vil.

Du sier at du kan leve med at du må utsette å starte å jobbe, og der synes jeg du sier noe viktig.At iallefall den endringen, men utsatt jobbstart, ikke er den verste konsekvenesen med å få et barn.

Personlig synes jeg alder også spiller en rolle når man tar like valg. En 14år gammel gravid jente, ville jeg i større omfang tenkt at abort var en løsning, mens mer voksne jenter, godt i gang med studiene sine etc etc i større omfang vil være i stand til å mestre et barn rent økonomisk i hvertfall.

 

Jeg forstår hvor vanskelig det må være , tatt i betraktning at forholdet er nyoppstartet igjen etter et brudd. Men i livet er man aldri garantert noe, selv lange forhold, med flere år bak seg, kan ende opp med å oppløses. Så om dere klarer å bevare et forholdet, etter barnet, vil avhenge mer av hvilket type forhold dere nå har.

Vanskelig dette her.. Hva tenker du nå? har du fått ting litt mer på avstand, har dere snakket mer sammen?

Det viktigste må vel være at dere to har god kommunikasjon over temaet. Kanskje dere skal snu det hele på hodet, bestemme dere for å argumentere hverandres sak? kanskje ser dere anderledes på det da? For slik situasjonen høres ut nå, virker det som om ingen argumenterer din sak, men begge hans?

 

Lykke lykke til, varmklem H

[Anonym bruker]

Kjære deg!

Det er helt rart å lese hvordan du har det da jeg for 1 uke var ikke akkurat samme situasjon. det er nesten skremmende likt! jeg har akkurat funnet ut at jeg er gravid. hadde en spontanabort for 5 mnd siden så det kom som et sjokk men tenkte likevel at dette går vel bra. men når jeg da fortalte det til kjæresten så svarte han med å si at han følte dette ble for tidlig og han ville vente et år så han så abort som løsning.

 

etter han sa det raste hele verden sammen for meg og jeg var så lei meg og gråt i flere dager. selv klarte jeg ikke tanken på abort. selv er jeg snart ferdig med 3 år studie og skal ta eksamen i juni da jeg selvfølgelig også har termin. så får ikke begynt å jobbe jeg heller.

 

mange vil nok gi deg råd som at: du må tenke på at det er din avgjørelse og din kropp og han kan ikke bestemme dette. men skal jeg snakke fra min erfaring så har det mye å si hva barnefaren mener. selv tenkte jeg at jeg ville ikke føde ett barn som ikke er ønsket av faren. hvordan vil det bli for barnet? dere er to om å lage barnet, da er dere også to om hva som skal skje videre mener jeg.

 

i mitt tilfellet lot jeg det gå noen dager uten å snakke noe særlig om graviditeten. la det synke inn hos han å. etterhvert som dere har fått litt tid å tenke begge to, så legg fram de positive sidene av å få barn til han. det som skjedde var at kjæresten min etterhvert så på graviditeten med positivitet og var enig i at vi skulle beholde barnet.

 

kjæresten min mente også i begynnelsen at det var dårlig timing, noe jeg er enig i. men når passer det egentlig bra?

 

tenk på hvilke grunner du mener skal være der for at dere skal ta abort. jeg vet det er tøft nå men jeg tror det vil ordne seg for deg uansett. mitt beste råd: gi ham litt tid til å tenke på det selv før dere setter dere ned og prater sammen.

 

 

[Triiiist]

Tusen takk for at dere engasjerer dere:) Jeg har kommet meg ganske bra gjennom dagen så langt. Har vært på jobb og ikke tenkt så mye. Nå er det meningen jeg skal skrive på masteroppgaven, men er trøtt og tankefull, så det spørs om det går.. Jeg er enig at det er viktig å la det synke inn og ikke forhaste seg med en beslutning. Men dersom jeg skal ta abort synes jeg også det er viktig å få gjort det tidligst mulig. Før jeg merker det altfor godt på kroppen at jeg er gravid pluss at embryoet ikke skal komme så langt i utviklingen. Tanken på hva som allerede er bestemt, og at hjertet snart begynner å slå er tanker som gjør det veldig vanskelig å bestemme seg for å ta abort. Men det å føle seg sikker og det å ta en rask beslutning harmonerer ikke så godt med hverandre.. Veldig vanskelig!!

 

Jeg er litt småkvalm og kjenner stikninger i magen, samt såre brystvorter. Jeg føler meg faktisk gravid. Er bare tre-fire uker på vei, men likevel.

 

Ikveld skal jeg og kjæresten min på kino.Skal prøve å hygge oss, og jeg ønsker å prate minst mulig om graviditeten. Neste uke blir han bortreist. Jeg håper han da kan få tid til å tenke gjennom saken... Så heldig du var som fikk støtte av kjæresten din etterhvert! Hva var det som fikk han til å skifte mening? Var du pågående og overbevisende, eller fant han det bare ut selv?

 

Merkelig lik situasjon da!! Kjæresten min sier også at om et år eller noe sånt, da kan det hende han vil ha barn. Han sier at selv om jeg tar abort nå, så betyr jo ikke det at vi ikke kan få barn senere.

 

Klem fra meg

 

 

 

[Anonym bruker]

hei igjen!

godt å høre at du har kommet deg greit gjennom dagen. det som hjalp meg var også å komme meg utafor døra.

 

jeg tenkte akkurat som deg; skulle jeg ta abort så få det overstått. før fosteret ble noe gamlere og før jeg begynte å kjenne graviditeten. så jeg hadde til og med bestilt time til fastlege så han kunne ordne med sykehus osv. samtidig så var jeg redd for om kjæresten min kunne endre mening etter aborten. så jeg synes det var bedre å la det gå ei uke eller to og heller håpe på at han skulle se det positive ved det som jeg gjorde.

 

kjæresten min sa også det at selv om vi tok abort nå så kunne vi få barn senere.i og med at jeg nylig hadde mistet et foster så mente han at det var bare å se på meg så ble jeg gravid. men slik fungerer det ikke! det kan gå lang tid før du blir gravid igjen. og hvis du bestemmer deg for kirurgisk abort så kan mye skje. det finnes komplikasjoner som kan skje. vil ikke skremme deg nå men sier det sånn som jeg tenkte.

 

som jeg sa til kjæresten min; hva forandrer seg på ett år? dere har nesten 9 måneder å være sammen på fram til barnet kommer. og bruk tiden; gjør som dere skal i dag å gå på kino. nyt hverandre. livet vil nok forandre seg for dere når barnet kommer, men til det positive! slik tenker hvertfall jeg.

 

anbefaler deg å ikke være pågående og heller vent til han kommer hjem før dere snakker om det. og minn han på at å være gravid er ikke noe sykdom, det er en tilstand. dere kan fremdeles gjøre det dere gjorde før du ble gravid. og ikke klag over kvalme osv. da blir det negativt for kjæresten din tror jeg.

 

så gi han litt tid nå å ikke snakk så mye graviditeten. vær det samme kjæresteparet som dere var før dette skjedde. det ordner seg nok:)

vil gjerne høre hvordan det går tilslutt:)

[Forskeren]

Jeg er ikke i samme situasjon, men tenkte bare jeg ville dele med deg at selv om mine (nå 2) graviditeter har vært planlagt, ble i alle fall den første mottatt med sjokk og bekymringer. Vi var ikke i det hele tatt hoppende glade, det tok vel en uke for oss begge å fordøye. Mannen min (ja, vi var/er også gift!) var kanskje mest rystet. Vi begynte å tenke på om det passet bra osv, enda dette faktisk var noe vi hadde prøvd på i 5 mnd. Så jeg ville bare si at det er helt naturlig å ha kvaler, og kanskje mannfolkene er de mest skeptiske. I vårt tilfelle ble han ikke skikkelig engasjert før ved fødselen, kry som en hane da barnet lignet han.

 

Og det passer egentlig aldri helt perfekt...

Uansett hva du velger, lykke til!

[Anonym bruker]

jeg syns ikke du skal ta abort!! jeg hadde det nesten som deg, og jeg gikk og tok abort fordi han ikke ville bli pappa. men har aldri angra så mye på noe i hele mitt liv!

nå har han barn med en annen, fikk en jente i august. rart og tenke på at det kunne vært mitt barn. jeg er ikke sjalu ellerno.. men rart er det uansett. kunne jeg valgt omigjen hadde jeg aldri for alt i verden fjerna barnet mitt...

[Triiiist]

søndagskveld... Jeg er ikke like opprørt lenger. Hadde en liten gråtestund for meg selv i går, men det går stort sett egentlig bra. Jeg tror jeg har forsont meg med at jeg antakelig er nødt å ta abort. Jeg har sagt til kjæresten min at jeg ønsker ikke å gjøre det, men at jeg heller ikke kan sette et barn til verden mot hans vilje. For at han skal føle mer ansvar sa jeg at dette er hans beslutning. Jeg vil at det skal være han som skal leve med denne beslutningen.. På denne måten kan jeg kanskje takle aborten, å tenke at jeg ikke hadde noe valg fordi han var så låst i sitt synspunkt. Jeg vet jo at til syvende og sist er det mitt valg. Men jeg ser ikke det å gjennomføre svangerskapet mot hans vilje som en valgmulighet....

 

Jeg skal til legen på onsdag. Da får jeg vel vite hvor langt jeg er på vei, og når jeg kan få time på sykehuset. Jeg gruer meg så sinnsykt mye til aborten.... men innerst inne har jeg et lite håp om at jeg ikke skal være nødt å dra dit...........

[Triiiist]

Hvordan var forholdet deres når du ble gravid da? hvorfor ble det slutt? Hvor gammel er dere?

[Mazza**]

synes nesten det blir helt feil at det er kjærsten din som skal bestemme at du må ta bort barnet. Det er jo veldig lett å si det og slippe og leve med det psykiske og fysiske du må gjennom. Hvis han absolutt ikke ville hatt noe barn , burde han vel tenkt at han skulle brukt prevensjon. Uansett , hvis dere er ment å være sammen tror jeg ikke det spiller noe rolle om man får barn nå eller om et par år. Husk at det er du som må gjennomgå dette her, og ikke han. Gutta har lett for å fraskrive seg ansvar og velge den letteste løsningen syns nå jeg da...

Men uansett hva du gjør , lykke til....føler virkelig med deg altså..

 

Liten trøsteklem

[Anonym bruker]

Hei.

 

det er meg igjen, hun som har vært i samme situasjon.

det som kan være litt skummelt hvis du går med et lite håp om at kjæresten din skal endre mening før onsdag, er hvis han ikke endrer mening. på bakgrunn av hva du sier tror jeg ikke du har forsont deg helt med å ta abort. jeg tror du føler at du nå har sagt ditt og at kjæresten din skal få dårlig samvittighet når han vet at du ikke ønsker å ta abort. og ut i fra det vil endre mening.

 

jeg tror det er viktig at kjæresten din også ønsker barnet. og det kan jo selvfølgelig skje enda. du kan godt dra til legen på onsdag men jeg ville ventet litt med å bestille time på sykehuset for å ta abort. kanskje kjæresten din trenger lengre tid.

 

uansett, lykke til!

[Triiiist]

Var hos legen idag.. ca 5 uker på vei. Jeg er så i tvil om hva jeg skal gjøre at det ikke er til å holde ut. Kjæresten min er ikke like sikker i sin sak lenger.. Samtidig er jeg begynt å bli usikker på mitt opprinnelige standpunkt. På sett og vis vil jeg egentlig bare fokusere på å være kjærester og utvikle forholdet vårt. Også er jeg redd for å ødelegge karrieren og jobbmuligheter. Samtidig er tanken på å gjennomføre en abort veldig vond.. og jeg tror at alt hadde gått bra om vi valgte å beholde det. Dette er det værste jeg har gjennomgått i hele mitt liv....

[SuperJessie <3]

Uansett hva kjæresten din sier nå, så kommer han til å elske sønnen eller datteren sin. Kan jeg, så kan søren meg du og! Må si at den knipa du sitter i er et sant helvete, jeg har jo vært der selv. Jeg bestemte meg for å beholde. Jeg har aldri elsket noen eller noe så høyt som vesla i magen min.

 

Indirekte sier du at du vil beholde barnet, alt du trenger er nok et spark bak. Husk at man angrer aldri på de barna man får, bare de man aldri fikk

[*RutIetutt*]

Her må du lytte til hva DU vil syns jeg - ikke hva kjæresten din vil at du skal gjøre. Kan du leve med valget om aboert? Det er det du må spørre deg selv om. Det er ditt valg og ingen andres.

 

Har selv en abort bak meg - og da gjorde jeg det fordi jeg valgte å gjøre set - var bare mitt valg. Selv om det var det rette å gjøre for meg på det tidspunktet, så har det selvsagt vært tøft i ettertid. Det er noe du aldri kan gjøre om på.

 

Da jeg skulle begynne på 4. avdeling på jussen (4. studieår som det ble lagt om til) planla jeg og samboeren min å bli gravide. Det klaffet heldigvis og rett etter jeg hadde levert inn masteroppgaven min kom gutten vår til verden:o)

 

Så var jeg hjemme ett år, før jeg tok siste eksamen på studiet nå i vår. Fikk jo fullt fødselstipend fra lånekasse, så det var ikke noe problem - og det gikk veldig greit å studere selv om jeg hadde en ettåring. Bler ferdig i vår (juni) og begynte å jobbe som jurist nå i september.

 

Lykke til med valget - og husk at det er fullstendig opp til deg hva du velger å gjøre. Ikke la kjæresten din presse deg til å gjøre noe du ikke selv vil.

 

Klemmer

[Prixia]

Siden du er sammen med barnefaren, synes jeg dere skal være to om å ta avgjørelsen. Det vil bety like mye for han som for deg. Det er koselig at dere kan få barn sammen. Allikvel kommer det til et dårlig tidspunkt i livene deres. Lytt til det. Du er midt oppe i viktige studier, som vil bety mye for deg i fremtiden. Jeg tror barn vil ha godt av dersom mor og far har planlagt, og tilretttelagt litt på forhånd.

 

Jeg tok selv abort for ca. et år siden, og er ikke i tvil om at det var det rette.

 

Ønsker deg lykke til med avgjørelsen og studiene.

[eve]

Jeg var 21 da jeg ble gravid. Var i full jobb, eide leilighet men hadde ingen kjæreste. Far til barnet ga f...med en gang men jeg beholdt solstrålen min jeg. Nesten 3 år har gått og jeg har verdens nydeligste jente på litt over 2 år. Vi har ingen kontakt med far emn vi har det veldig bra allikevel

Jeg tipper du er en del eldre enn meg og så flott utdannelse hva?? Kjempe bra! Få barnet og jobb etter neste jul! Du er jo ikke langt på vei,du får jo blitt ferdig med masteroppgave og alt ting!

Jeg har det iallefall kjempe bra og det går bra med oss. Jeg har mor,far og lillebror som stiller opp og vennene mine.

Hvis du vil ha dette barnet så beholder du det! Ikke la noen fortelle deg hva du skal gjøre!!

Lykke til.

[Anonym bruker]

Jeg vet akkurat hvordan du har det, for jeg er akkurat i samme situasjon som deg. Kjæresten vil at jeg skal ta abort, og sier at han ikke er klar for å bli pappa nå. Jeg vet heller ikke hva jeg ska gjøre, vil også beholde barnet, men får dårlig samvittighet ovenfor barnefaren. Hvis jeg velger å beholde barnet, vil det aldri ha en far. Jeg har grått mange tårer...

[ღMaria har TO prinsesserღ]

ikke ta abort hvis du ikke vil det!!!sikkert noen som synes det er dumt sagt eller no...men det er du som bestemmer alså...har selv tatt abort en gang og ja,jeg angrer...det er en vond følelse...jeg tror ikke jeg ville det selv...det var litt komplisert...men du kan ikke gjøre noe du ikke selv vil...det mener hvertfall jeg...

 

 

[Anonym bruker]

Jeg har også blitt gravid mot kjærestens vilje. Har også grått mange tårer fordi jeg egentlig vil beholde barnet, men hvis jeg beholder det, mister jeg samtidig kjæresten min. Jeg har tenkt og tenkt, og vet det blir tøft uansett hva jeg velger, men verst tror jeg det blir hvis jeg velger å ta abort. Jeg kommer alltid til å tenke på hvordan det kunne blitt hvis jeg ikke hadde tatt abort. Jeg tror at forholdet til kjæresten vil bli dårlig hvis jeg tar abort pga ham og ikke fordi jeg ønsker.

[Anonym bruker]

Jeg tok selv abort for noen år siden, og det var fordi jeg lot meg overtale av min kjæreste at abort var den beste løsningen.

Vi var bare 17 år gamle, og kanskje å få barn i så ung alder ikke var helt det ideelle, så har jeg angret hver dag siden jeg kom fra sykehuset.

nå er det en stund siden du sendte dette innlegget og håper du har gjort det valget som var riktig for deg. det er viktig å lytte til seg selv i en slik situasjon.....

[Triiiist]

Jeg har time på sykehuset på mandag... Sitter og gråter nå og gruer meg veldig... Jeg vet ikke hva jeg vil. Det er utrulig vanskelig. Men aborten blir utført dersom kjæresten min ikke skifter mening. Jeg må bare være sterk og fokusere på at en annen gang, til en annen tid.... da blir det min tur.. da kan barnet planlegges og være ønsket. Jeg føler meg utrulig råtten som skal ta abort fordi det ikke passer nå. Hva slags grunn er det egentlig?? Nei, grunnen er at barnefaren ikke ønsker barnet... Jeg føler ikke at det står i min makt å tvinge noen til å bli far mot ens ønske...

[Anonym bruker]

Kjenn etter hva DU ønsker.

Jeg forstår at du mener barnefarens mening er viktig. Men det er du som skal leve med valget. Du må se for deg hva du ønsker i fremtiden. Se for deg hvordan tiden etter en abort vil bli, og se for deg fremtiden som alenemor. Hvilke av disse alternativene er best for deg?

 

Du skriver at du ikke kan tvinge noen til å bli far mot ens vilje. Tvang du ham til å ha sex med deg? Nei, det ansvaret bør han bære uansett hva du velger.

MEN: Nå er det nå slik at faren selv bestemmer om han vil ha noe med barnet å gjøre. Det eneste han forplikter seg til, er barnebidraget.

 

Om han mener han blir far mot sin vilje, så kan ingen tvinge ham til å ha kontakt med barnet.

 

Du må kjenne etter hva DU ønsker. Ikke tenk tanken på at du tvinger ham til noe. Det er DU som skal leve med valget. Men ta med i beregningen at han kan finne på å stikke av og aldri vise seg igjen.

Du skal leve med valget, enten det blir å ta abort eller å bli alenemor. Hva ønsker du?

[Anonym bruker]

Vet akkurat hvordan du har det... kjæresten min vil også at jeg skal ta abort... vi har vært sammen siden april.....

jeg vil beholde... men han gråter og gråter..for han vil ikke ha..og jeg gråter og gråter fordi han ikke vil ha.. men barnet mitt blir.... Faktisk hatt en laaang prat sammen idag (er 2 dager siden jeg fikk vite det) Og ting begynner og se bedre ut... han smilte, jeg smilte...vi snakket om fødsel, kjønn, navn, pupper osv... han har ei fra før, så jeg kunne spørre litt om tidligere erfaringer osv siden jeg ikke har....

 

Ting ser bra ut... jeg gleder meg!!

 

Håper du finner ut av dine ting.... å at det ordner seg for dere...

 

-m-

[Anonym bruker]

Ikke velg faren foran barnet. Kan du leve med en mann som tvang det til å ta abort?

Blir det slutt med han så har du ihvertfall barnet.

Når gutta sier at man kan få barn senere så er det bare en måte å slippe unna uten å fremstå som egoist.

Når "senere" kommer så vil de gjerne utsette eller har truffet en annen.

Ingen mann er verd å ta abort for hvis man føler at det er galt.

 

Det er han selv som har stilt seg i den situasjonen, ikke du. Ikke la han manipulere deg. Om noen få år ser livet ditt helt annerledes ut - og du er ikke i stand til å se det for deg nå.