Uenighet far/mor - barneoppdragelse

[Anonym bruker]

Hei.. Føler for å lette mitt hjerte litt. Vi har en gutt på 4 1/2 som er utrolig snill, omtenksom, flink til å høre etter når vi irettesetter han, flink til å dele med andre... generelt en veldig grei gutt som alle ser på som veldig "enkel" å ha med å gjøre.

 

Men innimellom må han ha ut litt damp. Og da skal jeg fortelle deg at ALT skal ut. Nå! Stort sett så er det ikke noe spesielt han er sinna for, derfor lager han en situasjon som han vet skaper konflikt. Her er klassikern:

 

Han kommer hjem fra barnehagen, blid og fornøyd, men han er sliten og trøtt "under overflaten". Vi snakker om ting og jeg nevner kanskje noe sånt som at han kan jo tegne en tegning mens jeg lager middag. Vi snakker videre. Så får han lyst til å tegne, og sier

- Hva sa du ista??

- Hva mener du? Jeg har sagt mange ting.

- Du må si det!!!

- Hva da? At vi skal ha kjøttkaker til middag??

- Nei, ikke det! Du må si det en gang til!

- Jamen kan du si hva det gjelder da? Hviske det, kanskje?

Så baller det på seg og han blir FRYKTELIG sinna.

 

Noen ganger løser det seg ved at jeg finner ut hva det var, eller at jeg på et eller annet vis klarer å avlede til noe annet. Om ikke, tenker jeg at han bare må ha ut dampen og geleider han inn på rommet (ikke sint!) og sier at han må skrike ferdig der og at jeg henter han når jeg hører at han har roet seg litt. Han har ei lillesøster på 3 mndr som blir redd når han skriker sånn, så døra må lukkes. Så, når det roer seg går jeg rolig inn, gir han en klem og sier at det var sikkert godt å få det ut. Vi tørker tårer og blir enige om at det var egentlig ganske teit og at grunnen var at han er trøtt og sliten. Han smelter som smør i armene mine og jeg gir han litt å drikke og han legger seg på sofaen og slapper av i 5 min.

 

Men dersom dette gjelder far og ikke meg, blir far sint. Han har ingen forståelse for hvorfor sønnen holder på med dette og sier at jeg er altfor snill og "gir meg" altfor lett. Han røsker tak i gutten og skyver han inn på rommet og roper at han må bli der til han slutter med den teite leken og kan oppføre seg skikkelig og være grei. Sønnen hyler enda mer og mange flere tårer og hikst enn nødvendig skal ut. Og forsoning raskt etterpå? Nei, da er far sur. Og mener sønnen bør komme til han fordi det var sønnens "feil". Hallo - han er 4 år...

 

Jeg synes det er veldig vanskelig å ikke kommentere underveis når jeg mener noe er urettferdig. Og la være å trøste... Men jeg vet at det er feil. Mannen min mener vi bare må være enige om at vi er uenige, at dette er helt normalt. Men jeg hater å ha det sånn. Det blir så mye unødvendig sinne, ødelagte middagsstunder, dårlig tone etc.

 

Hva mener du? Er jeg for bløt? Hva bør vi gjøre med uenigheten her og i andre situasjoner? Er dere ofte uenige om barneoppdragelse også?

 

Setter pris på mange og omfattende svar!!!

 

[frukt]

Jeg er helt enig med deg, gutten må få lov å bli sinna og få det ut. Det virker jo også som om at han takler bra din løsning med å la ham være på rommet sitt. Du sier at han er en veldig snill gutt, kan det være at han blir litt glemt av og til siden han er så snill og rolig? Kanskje han trenger litt mer oppmerksomhet og bekreftelse siden han har blitt storebror også? Det siste han da trenger er at mamma og pappa blir kjempesinna, og blir vi sinna så bør vi prate om det etterpå. Han er, som du sier, tross alt bare 4 år:-) Lykke til med pappa.