Angående stivkrampevaksinen

[Anonym bruker]

Jeg lurer på hvorfor barn får stivkrampevaksine før de kan krabbe rundt... Hvis jeg har forstått det riktig, så beskytter den mot sykdommen stivkrampe, som man kan få hvis et sår blir veldig forurenset(ved hundebitt, eller at rust kommer i såret..) Dette skjer da ikke så små barn...? Jeg prøver ikke å provosere noen, jeg bare lurer på om det er argumenter for å vaksinere så tidlig, siden jeg må ta stilling til dette selv snart...

 

hilsen usikker

[Gjest]

Hei. bare et lite svar på ditt spørsmål:

 

I eldre litteratur finner vi at under 2. verdenskrig ble det i USA offisielt registrert 12 stivkrampetilfeller. Av disse 12 var 4 tilstrekkelig vaksinert. I USA ser man den samme tendensen som i resten av den vestlige verden, nemlig at stivkrampetilfellene falt lenge før vaksinen ble introdusert. Alvorlige bivirkninger som døvhet, allergisk sjokk og hjerneskader er sett i etterkant av vaksinen. Varige lammelser er sett og anerkjent som komplikasjon etter stivkrampevaksinen. Guillain-Barrès syndrom er sett i etterkant av både stivkrampe-, tyfus-, paratyfus-, kopper- og difteri- vaksinasjon. De engelske helsemyndigheter har registrert 16 dødsfall som følge av anafylaktisk sjokk i perioden 1945-1957.

Den tyske legen Gerhard Buchvald undersøkte tre dødsfall som inntraff umiddelbart etter vaksinasjon, og han skriver at hjertestans er et velbeskrevet vaksinasjonsproblem.

 

WHO`s immuniseringsprogram i utviklingsland har ikke alltid virket slik man har forventet. I Den Dominikanske Republikk økte forekomsten av stivkrampe i etterkant av vaksinasjonskampanjer.

 

Stivkrampe er unik blant de sykdommene man etter sigende kan forhindre gjennom vaksiner. Sykdommen er ikke smittsom og derfor er ikke argumentet om ”flokkbeskyttelse” gangbart i denne sammenheng. Stivkrampe som klinisk diagnose er knyttet til bakterien Clostridium tetani. Denne bakterien blir imidlertid funnet i sår i bare 30 % av stivkrampetilfellene, og bakterien er ofte isolert fra pasienter som ikke har utviklet stivkrampe.

 

Jordsmonn er ikke det eneste reservoaret for bakterien. Bakterien lever som en harmløs samboer i tarmen til mange dyr, også til mennesker. Mennesker på landet har ofte høyere forekomst av bakterien i tarmen enn folk i byene. Sporer har også blitt funnet i gatestøv og i støv og luft på operasjonsstuer.

 

Det er ikke selve bakterien som forårsaker utviklingen av stivkrampe, men giften den produserer under oksygenfrie forhold.

 

”Under normale forhold vil ikke sykdommen utvikle seg selv om sporer blir tilført et sår, (J. Ark Med Soc Vol 80, No 3 p 134) og det er verten som har vært utsatt for fare, eller den traumatiserte pasienten, som har vært utsatt for en ulykke eller operasjon, som har størst sannsynlighet for å utvikle stivkrampe. (J Foot Surgery Vol 23, No 3 p235).”

 

Under de rette forhold løslates et eksotoksin (et såkalt tetanospasmin) fra det lokale området og blir transportert til sentralnervesystemet. Inkubasjonstiden varierer fra en dag til flere måneder, men de fleste tilfellene oppstår innen 3 til 21 dager etter at sporene er blitt injisert.

 

I ”Vaccines” av Plotkin & Mortimer står det at ”En inkubasjonstid på 10 dager eller mer har en tendens til å resultere i mildere utbrudd, mens personer som utvikler sykdom innen sju dager etter en skade, ofte får alvorligere symptomer”. Man medgir imidlertid i samme teksten at ”I løpet av de seneste årene har man ikke observert noe slikt forhold”.

 

Den geografiske distribusjonen av stivkrampe i verden følger generelt områder med fuktig, varmt klima og rikt jordsmonn. De fleste tilfellene oppstår i utviklingsland, spesielt i land rundt ekvator.

 

Folk flest assosierer stivkrampe med såret fra en rusten spiker eller et dypt kutt hvor det er vanskelig for oksygen å trenge inn. Denne type sår forårsaker bare halvparten av tilfellene av stivkrampe i de industrialiserte land. Andre årsaker finnes, som mellomøre- betennelse, halsbetennelse, blindtarmbetennelse, betennelse i tenner og aborter. I noen tilfeller er sykdommen verken forårsaket av en skade eller noe sår! Laboratorieprøver er ofte negative.

 

Stivkrampe oppstår ekstremt sjeldent i den industrialiserte delen av verden. I følge det britiske helsevesenets bok ”Immunization Against Infectious Diseases” i 1996, står det å lese: ”Mellom 1984 og 1995 ble det rapportert 145 tilfeller av stivkrampe i England og Wales. 75 % av tilfellene oppsto hos individer over 45 år gamle, og av de øvrige var 16 % individer mellom 25-44 år gamle”. Det konkluderes også med at den mest utsatte gruppen er eldre mennesker, og at kvinner er mer utsatt enn menn.

 

Tetanus neonatorum er den vanligste formen for stivkrampe i utviklingsland. Denne formen for stivkrampe hos nyfødte barn er ofte et resultat av en infisert navlestreng, på grunn av dårlig hygiene eller bruk av en rusten saks når navlestrengen kuttes. I USA falt forekomsten av stivkrampe hos nyfødte før stivkrampevaksinen ble vanlig, takket være forbedret fødselspraksis.

 

 

 

Naturlig immunitet:

 

Det er et mysterium hvorfor debatten fortsetter rundt hvorvidt mennesker kan utvikle sirkulerende antitoksin mot stivkrampe som erstatning for vaksine eller selve sykdommen, ettersom det finnes bevis for naturlig immunitet. Det har riktignok vært registrert motstridende funn. Noen studier i Brasil, Kina, India, Italia, Israel og Spania har vist et betydelig antall ikkevaksinerte befolkninger med målbare nivåer av antitoksin. Oppimot 80 % av personene i India og Bortimot 95 % av personene blant en gruppe etiopiske flyktninger hadde nivåer av antistoffer som skulle tilsi beskyttelse. Medisinske eksperter medgir at dette fenomenet ikke har vært gransket grundig nok. Likevel er det innlysende at når uventede eller uønskede funn kommer for dagen, så blir de presentert som en pågående debatt – heller enn å akseptere dem!

 

 

 

 

 

Utviklingen av stivkrampe forårsaket av et dypt sår, for eksempel det en spiker gir, er ikke kjent å gi påfølgende naturlige immunitet. Dette faktum medfører at vi må stille følgende alvorlige spørsmål: Hvordan kan en vaksine klare å produsere immunitet over lengre tid?

 

Ekte og naturlig immunitet oppnås via innførsel av tetanussporer gjennom en naturlig inngang, noe som igjen stimulerer immun- systemet på alle nivåer på en hensiktsmessig måte. Vaksinekritikere vektlegger ofte det faktum at ved å injisere fremmed antigen i kroppen forbigås en gren av immunsystemet, og det fører til at verten blir utsatt for fare. Dr. Viera Scheibner, forsker på vaksiners ineffektivitet og farer, påpeker at enhver injeksjon er et dypt punktursår. Det er derfor det å utvikle stivkrampe gjennom et sår ikke gir ekte immunitet over lengre tid, på grunn av likheten med en vaksine; det vil si forbigåelsen av vårt immunsystem via en unaturlig inngang.

 

Med en innlysende mangel på forståelse for dette aspektet hos verdens ”helseeksperter” i dag, er det overraskende at deres generelle konklusjon er at ”selv om naturlig immunitet forekommer hos noen befolkninger, kan man ikke stole på at det kan kontrollere stivkrampe.” I 1973 skyldtes 60-90 % av de anslåtte 1 million dødsfall av stivkrampe verden over neonatal stivkrampe (med andre ord de fleste stivkrampetilfellene). Det er innlysende at den enkleste og mest effektive måten å redusere dette problemet på, må være å forbedre hygienen rundt barnefødsler og forbedre den generelle kunnskapen om riktig sårbehandling. Dette sammen med forbedringer i forebyggende helsearbeid generelt.

 

 

 

Om Vaksinen:

 

Vaksinen er laget av tetanustoksoid som er inaktivert med formaldehyd. For å produsere toksoid blir bakterien dyrket i et flytende medium i store gjæringstanker. Mediet består av fordøyelsesenzymer av melkeprotein, tilsynelatende fri for smittestoffer, utvunnet gjennom filtrasjon, renset og avgiftet. Vaksinen inneholder også aluminiumhydroksid eller -fosfat som virker som en forsterker (enhver substans som er brukt sammen med en annen og som forsterker virkningen).

 

I 1979 forsøkte WHO å standardisere innholdet av stivkrampe- vaksinen. Immunresponsen varierte imidlertid hos laboratoriedyr, det vil si at responsen hos mus varierte kraftig avhengig av hva slags type mus som ble brukt. Responsen hos mennesker kan også variere kraftig – og dermed har man ikke akseptert en internasjonal standard.

 

I følge medisinsk litteratur er tetanustoksoid et av de mest potente vaksinestoffene som rutinemessig blir brukt på barn. De beskyttende nivåene oppnås gjennom et vaksinasjonsprogram som starter allerede i spedbarnsalderen. Man har betraktet tetanustoksoidet å være minimalt påvirket av mors antitoksiner, noe som tilsynelatende skal være i kontrast til difteritoksoidet, som helt klart blir hindret i nærværet av det passivt overførte antitoksinet fra mor til barn. Overraskende nok har imidlertid undersøkelser i USA vist at spedbarn har høye verdier av sirkulerende tetanusantitoksiner, godt over beskyttelsesnivå, ved to månedersalderen, før de blir vaksinerte. (Barkin RM et al. DTP reactions and serologic respons with a reducted dose schedule, J Pediatr 105: 189-94, 1984. – Barkin RM et al Pediatric difhteria and tetanus toxoids vaccine. J Pediatric 106: 779-81, 1985).

 

[lillemormei]

Vi vaksinerte vår minste mot kun stivkrampe da hun var 6 mnd. På kvelden da vi skulle legge oss fant vi henne opphovnet og utspydd i senga. Hun var så hoven i ansiktet at vi ikke kjente henne igjen. Vi kontaktet lege som beroliget oss med at dette sikkert gikk fint." Kunne ikke ha noe med vaksinen å gjøre." Det tok flere dager før hun så normal ut. Det kunne ikke være mat hun reagerte på, da hun ennå ikke hadde begynt å få annet enn pupp. Har lurt på hva som er i denne stivkrampevaksinen som ikke er en kombinasjonsvaksine. Kunne dette vært anafylaktisk sjokk? Hun er nå testet for allergier, og hun tåler ikke eggehvite eller nøtter. Men er ikke farlig allergisk mot noen av delene.