Er så veldig veldig alene..

[Gjest]

Det er fire dager siden jeg mistet.

 

Jeg hadde ikke fortalt så veldig mange om graviditeten. Nå klarer jeg ikke å fortelle om aborten. Jeg har fortalt det til de som visste at jeg var gravid, men jeg føler jeg får lite støtte. Dette er noen av mine beste venner som vanligvis stiller veldig opp. Men denne gangen er det helt stille. Jeg er veldig skuffet, men klarer ikke å ta kontakt selv eller å fortelle om aborten til andre.

 

Så når jeg trenger å bearbeide sorgen (som jo er ganske ofte), sitter jeg leser innleggene her og blar på andre nettsider. Det er skrevet mye fint og godt, og det er når jeg sitter og leser at jeg griner.

 

Ingen av oss skulle vært på denne debatten, men jeg er glad dere er her nå.

[♥Rime♥]

Hei så trist!! Så lei meg på dine vegne. Jeg mistet også i natt. Det er en vond følelse. Føler meg å tom. Jeg var bare 6 uker på vei, så på en måte er jeg gla det skjedde nå og ikke senere.

 

Det at du føler det er så stilt rundt deg kan ha noe med at folk vet ikke hva de skal si i en slik situasjon, så tenker de fleste at du sikkert har noen andre å snakke med.

 

Hvor langt var du på vei? Skal dere prøve igjen eller føler du for å vente en stund?

 

Håper du vil føle deg bedre etterhvert .

Sender deg en trøsteklem og ønsker deg lykke til videre.

[nynne78]

Kjære Anjo

 

Detter er veldig tøft for deg. Jeg synes veldig synd på deg fordi du ikke har så mange å snakke med om dette. Hva med å fortelle det til noen du føler det går ann å snakke med med? Kanskje noe så klassisk som moren din?

Det er nok ikke så lett for andre som ikke har opplevd dette å forstå den smerten vi føler. Noen er veldig forståelsesfulle til å begynne med, men så forsvinner sympatien, eller de glemmer å spørre. Det kan ta lang tid å bearbeide en sånn sorg. Ivertfall hvis dere har forsøkt en stund.

Jeg har mistet to ganger og sliter mye med det psykiske i forhold til dette. Håper å bli raskt gravid igjen, men er også redd for at det bare skal bety nok en skuffelse.

Den førsta gangen var jeg 26 år og ingen av venninnene hadde fått barn enda. De var ganske greie til å begynne med, men kunne nok ikke forstå min sorg likevel. Husker jeg var veldig skuffet.

Nå er jeg 28 og mange har fått barn. Jeg har fortalt det til noen og de er absolutt snille og greie, men alle har så mye å gjøre. De har vel nok med sitt...

 

Jeg føler at abort fortsatt er veldig tabubelagt. Man skal jo helst ikke fortelle om en graviditet før det har gått tre mnd. og da skal man helst komme med en gledelig nyhet. Dette blir veldig vanskelig når det ikke går som planlagt. Kanskje venninnene dine føler det er vanskelig å ta det opp. De tør ikke spørre deg og er redde for å si noe galt. Kanskje du bør ta det opp med de og fortelle hvor vondt du har det. Beskriv følelsen på en måte.

 

Det er godt å være inne på dette forumet.

Lykke til. Dette skal nok gå bra!

[Nøtt]

Huff, stakkars deg!

 

For min del hjalp det veldig at en del visste om det. Den nærmeste familien og noen av de nærmeste vennene visste at jeg var gravid. Da jeg mista i sjette uke, snakka jeg mye med mamma om det. Jeg ville ikke snakke med venninnene mine, det hjalp mest å snakke med mamma og søstrene mine.

 

Jeg så meg også nødt til å fortelle jobben om aborten. Det gjorde det lettere for meg da jeg var borte et par dager, og nå i ettertid ble jeg sykemeldt da jeg fikk konstatert EX-U. De har vært forståelsesfulle og greie hele tida, og jeg synes det var bra de visste om det. Da er det lettere for dem å akseptere at jeg kanskje har en dårlig dag innimellom.

 

Det er godt at du får bearbeidet sorgen på nettet. Det gjorde jeg også i stor grad. Men det er viktig å kunne snakke med noen om det. Hva med mora di? Søsken? Mannen? En ekstra god venninne?

[Sweet tooth]

Kjære Anjo, jeg kjenner meg så igjen i det du skriver! og tror det er veldig vanlig å slite med en slik ensomhetsfølelse etter et abort.

 

Nå er det vel ca. en måned siden jeg aborterte, og jeg har det veldig mye bedre. Men de første par-tre ukene etter SA'n var tøffe, og jeg følte meg mye ensom. Jeg ble veldig såret over at min beste venninne ikke stilte opp noe særlig. Synes det var veldig rart, ettersom hun ellers stiller så bra opp på alt mulig, og jeg brukte mye tid på å fordøye dette....det ble en ekstra belastning for meg. Mannen min var i denne perioden mye i utlandet, og foreldrene mine tenkte ikke på å spørre hvordan det gikk med meg når det var gått en uke, fordi det jo utad virket som om alt gikk så bra med meg. Til slutt "eksploderte" jeg og fortalte moren min hvor skuffet jeg var over at de i så liten grad viste at de "så" meg og hva jeg gikk gjennom, og det hjalp godt for meg å "få det ut". Det har også hjulpet meg å snakke med dette med mannen min (både ensomhets følelsen og tanker rundt SA'n), og å fortelle det til et par nære venner som jeg ikke hadde rukket å fortelle at jeg var gravid, men som det var godt å snakke med aborten om. Hadde også god glede av denne nettsiden!

 

Du får gi vennene dine litt tid- kanskje de stiller opp bedre etterhvert. Men tror det er vanskelig for de som ikke har opplevet dette og vite hvordan de skal te seg. Kanskje det vil hjelpe dersom du sier til de vennene dine du har fortalt det til, at det er godt for deg å snakke om dette, og at de ikke må være redd for å spørre deg om dette/hvordan det går med deg.

 

Hvor langt var du på vei? Jeg mistet i 8. uke.

 

Lykke til videre, kjære Anjo, håper jeg hører fra deg igjen snart.

 

 

 

 

[Gjest]

Tusen takk for alt det fine dere sier. I dag går det bedre, i går var jeg nesten ikke ute av senga.

 

Jeg har lyst til å si noe positivt også: Min mann er her og er rimelig godt tilstede. Jeg har to jenter fra før. Det gjør meg så lykkelig. Fysisk ser det ut som at SAen har gått veldig greit (jeg var 12 uker på vei). Og jeg har en liten grav i hagen, noe som har være fint for meg - å vite hvor den lille er (bortsett fra i himmelen).

 

Jeg merker at den manglende pratingen er mye min egen feil. Men jeg klarer ikke å snakke om det. Spesielt ikke når jeg er veldig nedfor. Likevel klarer jeg å bruke litt ekstra krefter på at ingen tar kontakt. Desverre har jeg ikke en tilstedeværende mor og jeg er enebarn.

 

Men jeg skal høre på rådene deres - og etterhvert, når jeg ikke griner så mye så skal jeg ta kontakt med venninnene mine. Jeg vet at de ikke forstår, men at når de forstår så vil de være der for meg.

 

Takk -igjen- for at dere er her!

[Håperjo]

Du beskriver det så bra, og med få ord.

Jeg sitter her og griner etter å ha lest det du sier.

Jeg har mistet 3 ganger, sist i mai, i uke 9 eller 10. de tok øvrige SAene var før vi fikk datteren vår.

Først da valgte jeg å fortelle om dette til mine foreldre. De fikk så vondt av meg, men har vært der for meg siden. Selv om de bor langt borte.

Men jeg har hele tiden hatt en venninne jeg har betrodd meg til, og det har vært nødvendig. Vi snakkes ikke ofte, og nå har hun selv problemer, men på helt andre områder - så jeg ringer henne ikke ned for å si det sånn.

Vi har altså heldigvis en datter fra før og det gjør at jeg kan fortsette å leve, og ikke bare eksistere om du skjønner.

Dette er vanskelig å snakke om, og hvis folk takler det feil for meg, føler jeg at det bare blir verre.Dette er nok en av den gangen må bør ha opplevd det selv for å vite hvordan det er. Selv om man reagerer ulikt.

Jeg betrodde meg til en venninne som sa pytt pytt, dette må en regne med. Jeg har ikke kontaktet henne siden, men hun bor et annet sted i landet, så det er ikke så rart at det blir så som så med kontakten. Vi får se hva om skjer med oss videre.

Vi sliter også veldig med å bli gravid, så vi har det i tillegg.

Men jeg ser at dette tar mest på nå mensen kommer hver måned. Eller sgreier jeg stor sett å være optimist, iallfall enn så lenge. Og det at vi har en datter gjør at dagene har mange gleder.

Jeg er 36 år og i pp 18 nå, så av og til er jeg veldig oppgitt.

Og ingen av oss skulle vært her nei, men vi får ta vare på hverandre.

Jeg ønsker deg alt godt!

Det er godt å kunne lufte seg her når ting bli vel tunge.

Klem

 

[m@msen79]

Hei

 

Kjenner meg så igjen i det du skriver. Jeg har også 2 små jenter, og jeg mistet den lille spiren min den 10.10. Var da 12+2. Har hatt det helt forferdelig siden. Har heller ikke så mange å prate med. Har lest mye her inne og synes faktisk det er veldig godt.

 

I dag var jeg på jobben en tur for første gang, og det var pyton. Gråt med en gang jeg kom inn døra. Har ferie i 1 uke nå, men jeg vet ikke hvordan jeg skal orke å begynne igjen.

 

Har fått høre av flere at nå må jeg ta meg sammen og tenke på det jeg har i steden. Forguder jentene mine, men jeg savner den lille fordet jeg. Og jeg klarer dessverre ikke å slutte å sørge på dagen. Får bare prøve å ta tiden til hjelp..

 

Håper det går bedre med deg da.

 

Klem

[evigoptimist]

Kjære dere!

 

Kjenner så godt igjen det dere skriver. Det er helt forferdelig å miste et lite nurk!!!

!Har selv mistet fem ganger. Sist i august i uke 16. Har to skjønne barn, men ønsker meg sårt en til. Folk forsøker å trøste med å si at jeg tross alt har to fine unger - men, som dere sier: savnet etter den lille er der likevel. Det mangler minst et barn i ungeflokken!!

 

Var sykemeldt lenge, begynte først i jobb for tre uker siden. Det er fortsatt tungt å møte de kollegaene som spør og graver mye. Bruker mye energi på å møte hverdagen med hevet hode, og føler jeg faller helt sammen når jeg stadig må gjennom det som skjedde for nye mennesker.

Og - ikke minst - spørsmålet : Går det bedre nå...? Hva svarer man på det?? Ærlig???: Nei, savnet er like stort enda. Det føles som om jeg har et stort tomt rom inni meg

Men, heldigvis merker jeg også at jeg smått om senn begynner å få litt " rutine" på å møte hverdagen igjen. Forhåpentligvis bruker jeg mindre og mindre energi på å holde meg igang.....

 

Håper dere også får det bedre etterhvert. Be om ekstra sykemelding. Ikke press dere selv. Bruk tid på å sørge - det er helt naturlig. Det må ut, før eller senere. Gå tilbake til hverdagen når dere er klare for det, ikke fordi alle forventer det. Folk som ikke har vært gjennom dette har ikke forutsetningene for å forstå. Man slutter egentlig aldri å sørge - man lærer seg å leve med sorgen.