Hva er "normalt" etter MA?

[velsignet med to]

Jeg begynte å blø i uke 13 (11. august), ringte legevakta og fikk beskjed om å vente til dagen etter før jeg kom dit hvis jeg ikke fikk mer vondt. Dro dit dagen etter, ble sendt på UL, og fikk høre at det ikke var liv å se. Fikk resept på paralgin forte med meg, for jeg kunne "kjenne litt smerter".

 

Gikk med rier i 5 (!) dager før noe som helst kom ut, og jeg fikk da et voldsomt sjokk, hadde ikke fått noe som helst informasjon om hvordan ting kunne være fremover. Smertene gikk da over, og jeg gikk på jobb igjen dagen etterpå, i god tro om at alt var over. Men lørdagen etter kom det enda mer (jeg er 99% sikker på at jeg skulle ha tvillinger).

 

Dro som avtalt til kontroll for å sjekke at alt var som det skulle 14 dager etter første blødning, men til min store fortvilelse var det da fortsatt rester. Ble innlagt morgenen etter for utskrapning, og dro raskt hjem og kom meg på beina igjen. Men blødde fortsatt mye. ca 10 dager etter dette, fikk jeg min første styrtblødning (og da mener jeg VIRKELIG styrtblødning!). Dro på legevakta, hadde mistet mye blod og var svimmel og generelt i dårlig form. Men legen mente at dette var normalt og jeg ble sendt hjem med tabletter som skulle stoppe blødningene dersom det skulle komme mer.

 

Kvelden etter fikk jeg samme styrtblødningene, og det gjentok seg flere ganger i løpet av helgen. Jeg hadde ringt og mast så mye på legene, og følte at de var lei av meg, så jeg tok ikke kontakt med lege før fastlegen min hadde treffetiden mandag, og jeg ble sendt direkte til gynekologisk avd. for ny UL, hvor de kunne fastslå at det fortsatt lå igjen rester. Jeg ble på ny innlagt, og lå fastende i 36 timer før noe ble gjort. Denne gangen følte jeg at jeg ble tatt godt hånd om av personalet på avdelingen, og fikk en del informasjon, blant annet at nå var det normalt at jeg skulle blø i 10-14 dager. Men neida, etter et par uker blødde jeg fortsatt, dro igjen til fastlegen min, og ble sendt på ny UL. Ingen rester denne gangen, bare en liten blodansamling i livmor. "Yes, snart ferdig nå da?" Nei, jeg blør fortsatt, 3 uker etter siste UL og nesten 9 uker etter starten på blødningene.

 

Er virkelig lei nå, og føler meg veldig deprimert. Det går knapt en time uten at jeg tenker på hvor langt jeg skulle vært på vei, at jeg kanskje skulle hatt tvillinger, jeg kunne nå visst hvilket kjønn det var osv. Mine to beste venninner har barn, 19 mnd og 10 mnd, og de prater knapt om annet. Det er så vondt! 12 av mine barndomsvenner har fått/venter barn, to av dem har termin når jeg skulle hatt det. Jeg blir så frustrert, og føler at ingen forstår meg.

 

Dette ble mye lengre enn planlagt, men når jeg først fikk begynt å skrive av meg, ja da kunne jeg ikke stoppe. Jeg håper det er noen der ute som tar seg tid til å lese dette og til å svare, gjerne noen med omtrent samme erfaring. Det høres helt feil ut, ønsker ikke at noen skal oppleve det jeg har gått gjennom, men jeg trenger så sårt noen å prate med.

[nynne78]

Kjære deg som vil ha barn!!

 

Jeg synes ikke dette var langt. Med en såpass lang og tøff historie skulle det bare mangle. Uff for en tøff tid du går igjennom nå. Det er ikke så rart at ingen av venninnene dine forstår deg. Jeg tror man må ha opplevd noe lignende eller ha en ekstrem evne til empati for å sette seg inn i den situasjonen. Jeg tror ikke jeg kan komme med noen medisinske tips, men synes legen din burde ha gjort det (!)

Det kan ikke være normalt å blø i to mnd i strekk? Virker jo ikke sundt i det hele tatt. Du må være veldig utmattet nå.

 

Angående venninner:

Jeg fortalte om min abort til en del venninner. Jeg ønsket å være åpen om det, samtidig som jeg ikke har fortalt alle om det, men sett lit ann når det har passet.

I går ringte en venninne av meg som tilfeldigvis hadde fått høre om min situasjon (MA for ni uker siden i uke 8) gjennom en felles venninne. Hun ønsket å ringe for å trøste og vise medfølelse osv. Men det hele ble bare helt feil for min del. Jeg treffer henne sjelden og følte det ikke naturlig å fortelle det til henne. Og når hun nå ville ta det opp var det for hennes egen del og ikke for min. Jeg følte det nesten som et overtramp etterpå.

 

Huff, jeg vet ikke. Kanskje jeg er for hårsår. Synes situasjonen er vanskelig. Hvis jeg sier noe blir det galt og hvis jeg ikke sier noe blir det også galt...

Jeg skulle ønske jeg var så tøff at jeg kunne være åpen om situasjonen og at det er "helt normalt" men jeg trives ikke med det. Liker egentlig ikke å være i en så svak situasjon.