Første gang gravid med diabetes type 1, hjelp?

[IHTD]

Har diabetes type 1 og lurer litt på hvordan andre i samme situasjon har opplevd det å være gravid med diabetes type 1??

[keikoto]

Hei. Jeg er nå i mitt tredje svangerskap, har fra før to flotte gutter på 5 år og en på 14 mnd. Har hatt diabetes type 1 siden -94. For min del har det gått veldig greit å være gravid, litt lavt blodsukker og følinger i begynnelsen mens det på slutten har vært nødvendig å øke insulindosene en del. Måler blodsukkeret ofte, slik at jeg holder god kontroll med hvordan det ligger. Bortsett fra dette har mine svangerskap vært som "vanlige". Ett pluss har jo vært at jeg har vært på ultra-lyd mange ganger, og det er jo bare moro! Har hatt fin hba1c i utgangspunktet (mellom 6 og 7) og har klart å holde den der gjennom hele svangerskapet. Klarer en det, er det ikke noen grunn til at diabetikeres svangerskap skal være annerledes enn andres.

 

[MammaiLarvik]

Hei!

Jeg er 12+5 idag og førstegangs. Hadde Hba1c på 6,5-7,0 da jeg startet på baby-prosjektet. Legene anbefaler sterkt at man har en bra Hba1c en stund før man blir gravid. Å begynne med pumpe var en veldig god ting for meg. Da ble blodsukkeret mye bedre og jevnere....

 

Etter at jeg ble gravid har jeg ligget på 6,3-6,4. Veldig fornøyd! Har mye lavt blodsukker og spiser ofte. Men heller det enn å utsette babyen for høye verdier.

 

Jeg har ikke hatt noen problemer med diabetesen min så langt i svangerskapet. Får veldig god og tett oppfølging. Er til kontroll annenhver uke, og har allerede hatt flere UL.

 

Lykke til!!!!!

[IHTD]

Takker for tilbake meldinger;) Jeg har desverre hatt veldig dårlige verdier gjennom hele min diabetes tid, så graviditeten har gjort at verdiene er mye bedre, men ennå ikke helt fornøyd. Føler jeg får så mange forskjellige beskjeder fra legene. Noen som sier at alt mellom 6,5-9 er bra og noen som sier at jeg ikke må ligge over 8. Jeg lå vanligvis på 12 før graviditeten, etter jeg ble gravid har jeg lagt på 8, men sist var jeg 9,1, dette pga sykdom og ødelagt bl.s apperat. Så nå er jeg på vei tilbake til lavere verdier. Og det ser bra ut.. Er i uke 34 nå, så det nærmer seg jo. De sier at de vil at jeg skal ligge rundt 7 i bl.s under fødselen. Har jo fått beskjed om at diabetikere vanligvis får "store" barn og blir satt i gang ca 7-8 dager før termin...

 

5 uker igjen..

[keikoto]

I "gamle dager", dvs. da diabetikere ikke selv hadde utstyr til å måle blodsukkeret med, var det vanlig at de fikk store barn. Dette skyldtes jo at mødrene hadde gått med for høyt blodsukker i løpet av svangerskapet. I dag føder de fleste diabetikere normalt store barn, i hvert fall når en har hatt et godt regulert blodsukker ( ikke over 7 ). Har aldri hørt at det er vanlig at diabetikere blir satt i gang før termin. Jeg er selv diabetiker og har to flotte barn som veide 3610 g. og 3800 g. ved fødsel. Altså helt normale. Hba1c har da ligget mellom 5 og 7 i hele svangerskapet.

[Annie Bailey]

Keiko dette du skriver er bare delevis rett. Du skriver at i "gamle dager" så fikk ofte diabetikere store pga pga blodsukkeret. Det er ikke riktig. Det er kun de siste tiårene det faktisk har vært mulig for diabetikere å få barn. UL kombinert med egenmålinger gjør dette mulig, men store barn er fortsatt ganske normalt selv om mange diabetikere i dag klarer å få barn med normal størrelse.

 

Selv hadde jeg hba1c på 8,1 da jeg ble gravid. Litt for høyt, men det gjorde ikke noe sa legen. Blodsukkeret ble presset raskt ned og jeg lå under 6 i hba1c igjennom hele svangerskapet.

 

Og selv om legene var veldig fornøyd med alle mine målinger og blodsukker ble det likevell komplikasjoner. Jeg fikk begynnene morkakesvikt noe som skal resultere i at barnet ikke vokser så mye lengre, men min gutt ble faktisk veldig stor. Han ble tatt med KS 5 uker før termin og var over 4 kg og tydelig påvirket av min diabetes. Lå 11 dager på nyfødtintensiven for å stabilisere blodsukkeret sitt, men etter det har alt vært bra. Han er i dag en helt frisk gutt på 1,5 år.

 

Men jeg sier ikke dette for å skremme noen, men dette er faktisk ting jeg skulle ønske at noen fortalte meg da jeg gikk gravid. Jeg fikk bare høre at hvis blodsukkeret var fint så ville alt gå så bra og mitt barn ville ikke bli påvirket. Dette stemmer ikke alltid.

I etterkant så hadde jeg det ganske vondt med dette og følte at alt var min skyld. Jeg hadde ikke vært flink nok osv. Har ikke kommet helt over dette enda, men legene jeg har vært i kontakt med etterpå har sagt at dette ikke var noe jeg kunne noe for.

[IHTD]

Er godt å høre at det ikke bare er jeg som sitter med slike følelser, jeg er liv redd for at noe skal skje med småen, både før fødselen og i etter tid. Føler det er min feil hvis noe skjer og føler ikke at informasjonen er god nok alltid. Jeg har en samboer som er utrolig forståelses full, men føler at hvis noe skal skje med barnet vårt når han er kommet til verden, sykdommer osv. så vil han føle at det er pga min diabetes og problemene jeg har hatt med sykdommen oppgjennom tiden. Jeg er også veldig redd for å få føling, så føler en trygghet ved å ligge litt for høyt framfor å få føling. Vet dette er noe jeg må jobbe med, men har tideligere hatt store problemer med sjokk føling og skammer med over det å ha diabetes, vet ikke om andre føler det slik. Hvordan er det med fosteret når jeg får føling, får fosteret også føling da? Tusen takk til dere som forteller om deres opplevelser og svarer på spørsmål, utrolig stor hjelp..

 

5 uker igjen

[keikoto]

Det du skriver om at det kun er de ti siste årene det har vært mulig for diabetikere å få barn, stemmer ikke. Jeg kjenner til et par stykker som har hatt diabetes fra de var barn/unge, som selv har barn som er voksne og i tenårene. Hvis ikke jeg (eller de legene jeg har hatt med å gjøre i forbindelse med min diabetes) er helt på jordet, så er det jo høyt blodsukker som gjør at barnet får mye sukker i seg, som fører til at barna blir unormalt store ved fødsel. Men det må jo være andre årsaker enn høyt blodsukker som var årsaken til at du fikk så stort barn? Sikker på at det hadde noe med diabetesen å gjøre? Det å holde blodsukkeret på et normalt og jevnt nivå, er jo det som er våre diabetikeres "jobb" i forbindelse med svangerskap, og siden du har klart dette, skjønner jeg ikke helt hvorfor du føler at du ikke har vært flink nok, osv. Hva og hvordan kunne du eventuelt ha gjort ting annerledes? Synes det er rart at ingen leger har nevnt at det er andre ting vi må passe på eller bør gjøre/ikke gjøre når vi er gravide, dersom det du skriver stemmer. Har hatt diabetes i 12 år, og går gravid for tredje gang, og ingen leger eller annen informasjon har fortalt meg om ting du tydeligvis mener du burde ha visst om da du gikk gravid. Mener ikke å trekke det du skriver i tvil, men ble litt overrasket da det strider mot mye av det jeg vet og har blitt fortalt.

[Annie Bailey]

Ser det er en stund siden du skrev dette, men jeg svarer deg i tilfelle du kommer innom Keiko.

 

Jeg skrev de siste tiårene så mente jeg ikke bare ti år men "ene" som i 20-30 år.. Før den tid var det nok ikke mange diabetikere som fikk barn. (men jeg ser ikke bort i fra at det finnes noen som klarte det da også..)

 

Og grunnen til at barna våre i mange tilfeller blir store er fordi de produserer egen insulin, og det er insulinen som gjør at de vokser. Det er et veksthormon. Det er jo slik at når det kommer sukker i kroppen så sender kroppen ut insulin og da vokser vi. Det er jo også overproduksjon av insulin som ofte lager diabetes2 (som ofte kan reguleres med kun kost pga at da holder man insulinbehovet så lavt som mulig)

 

Og det å slite med dårlig samvittighet tror jeg absolutt ikke er uvanlig. Selv om jeg var godt regulert og nøye fulgte med hva jeg spiste. Målte blodsukkeret over 15 ganger om dagen så hadde jeg ofte følinger. Har spurt meg selv om det kanskje var noe jeg kunne ha gjordt for å begrense følingene. Kanskje det var de som gjorde ungen min stor. For når blodsukkeret er lavt må jeg jo ha sukker og da produserer ungen min enda mer insulin.. og når den gjør det så vokser den enda mer.

 

Dette er tanker jeg har gjordt meg selv. Legene kunne ikke sette fingeren på noe "galt" jeg hadde gjordt. Jeg ble også sendt til Trondheim før sønnen min kom fordi legene her jeg bor ikke forstod dette. (sammen med at jeg begynte å få morkakesvikt).

 

Mitt tilfelle er visst ikke sånn kjempevanlig, men jeg fikk beskjed om at det heller ikke var uvanlig, og det var derfor jeg skrev dette.

For inne i meg var jeg ikke forbredt på at noe kunne gå galt siden jeg var så flink og hele tiden hadde så gode målinger..

 

Og jeg skulle gjerne hatt enda mer kunnskaper om dette til neste gang jeg blir gravid. Håper jo jeg får andre erfaringer da... (selv om alt gikk bra til slutt)