Anonym bruker Skrevet 10. oktober 2006 #1 Skrevet 10. oktober 2006 Hei sann. Kan noen gi meg råd!?! Det er vanskelig å være sammens med samboeren når hun er sur, å ikke er flink på kommunikasjon! Alt som skjer er min feil virker det som...Skal ikke hormonene gå over?? Helvetes hormoner!!!!!!!
Anonym bruker Skrevet 10. oktober 2006 #2 Skrevet 10. oktober 2006 hormoner er hormoner, det er vel forskjellig fra person til person hvor lenge de regjerer. det du kan gjøre er å støtte henne i denne perioden for tro meg, det er ikke noe gøy for henne heller. og nå ER selvfølgelig alt din feil, men det går over. du skriver ikke hvor langt på vei hun er, jeg er 13 uker på vei og merker egentlig ikke noe til hormoner, hadde en forferdelig uke når jeg slutta med røyken hvor alt var bare helt pyton men det gikk jo over. lykke til
Maisie Skrevet 10. oktober 2006 #3 Skrevet 10. oktober 2006 Ikke ta det personlig når samboeren din "freser" til deg. Vi er ikke helt oss selv når vi er gravide, i alle fall er ikke jeg det. Det er tøft innimellom når hormonene bare bobler over, og jeg enten hisser meg opp over bagateller eller begynner å grine for småting. Jeg ville jo aldri ellers reagert sånn, og får dårlig samvittighet når det går utover samboeren. Hormonene går opp og ned for tiden, men det blir bedre. Har du snakket med henne om det, forklart henne hvordan du føler det, spurt henne hvordan hun har det? Kanskje det hjelper på begges forståelse. Tro meg, vi sier også "helvetes hormoner" noen ganger.
Love2bemom Skrevet 10. oktober 2006 #4 Skrevet 10. oktober 2006 Er ikke alltid så enkelt med disse hormonene... MEN, vi gravide skal ikke "gjemme"oss bak det heller...Greit,vi kan ha utbrudd,gråte,kjefte ol...men når vi da har roet oss ned,må vi kunne ta oss selv i nakken,be om unnskyldning og snakke sammen med partneren sin.Det synes i allefall jeg. Det viktigste er at dere har go komunikasjon, der dere begge vet at det bare er hormoner,at det går over,at det ikke er personlig osv... Snakk med henne, prøv å få henne til å forstå at dere må snakkes sammen...
Anonym bruker Skrevet 10. oktober 2006 #6 Skrevet 10. oktober 2006 Du må støtte henne nå!!!! Hun trenger deg!!!!! Hormonene går over etter graviditeten... slik er det bare... Sier helvetes hormoner her og!!! Det er ikke enkelt dette......
Lirum Skrevet 10. oktober 2006 #7 Skrevet 10. oktober 2006 Det er ikke lett å omgås sure personer, nei. Og kanskje særlig ikke om hun virker avvisende heller, da har man jo ikke noe å tilby! Men jeg tenker det er jo mer enn hormoner som herjer. Når jeg våkner etter hormoner, ser jeg jo at jeg har vært hakket for mye, men også klarsynt og kreativ på en måte... nå bobler jeg over da, og går ikke rundt og er sur og mutt!!! Svangerskapet er nytt også for henne, hun har magen der stor og rund så alle ser og tar stilling til hennes situasjon. Slik er det ikke for en mann, han kan ta en pause og velge hvordan han vil flagge situasjonen... det kan av og til kjennes ensomt. Ansvaret for barnet og framtiden, slike tanker melder seg iløpet av svangerskapet. Identiteten blir jo utfordret og tvinges til å endre seg, det kan kjennes dramatisk, og en har jo ikke alltid ord for alle disse tingene! For en kvinne melder følelser og tanker seg sterkt allerede i svangerskapet, uvegerlig fordi endringene er så TILSTEDE og verden SER og kommentere og deler av sin erfaring! For en mann kan denne prosessen komme senere eller også først når barnet er født! Uansett ha tolmodighet, prater hun forsøk å hør etter hva hun vil si. SElv om det kanskje oppleves som anklager og at alt er din feil osv... tenk at alt som handler om DIN FEIL .... er hormoner, men at det bak dette ligger noe nytt og sårt og vanskelig og ensomt som HUN faktisk strever med å sette ord på! Som: jeg vil ha deg, men jeg vet ikke hvor du er, hvem jeg er, hvem jeg blir, hvem du blir osv osv......! En littt åpen og tomodig lytteseanse, der du strever med å forstå og å følge opp - blikk kontakt - vil også gi deg anledning til å fortelle hva du tutler med fortiden! Min lille sønn var svært syk en gang som liten, han forsto ikke smerten og uggenheten, han hang oppå meg og sa: mamma kom til meg kom til meg, mamma kom til meg!!! Men vi var jo så tette som det går an.... det var noe ordløst liksom! Der er det tror jeg, i dette landet.
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå