Jeg trenger HJELP!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

[Anonym bruker]

Jeg har en sønn på 4 år som sliter meg helt ut.

Har en daglig kamp med han om alt.

Mat, drikke, klær, svarer frekt og er stort sett dritt sur selv om han får viljen sin eller ikke..

 

tror ikke det går en dag uten at vi er i tottene på hverandre -mye hyling og skriking fra begge sider-

Vet at mye av dette sikkert er min feil, men jeg føler nesten jeg har fått avsky av han i det siste, når han holder på sånn so dette..

 

hva skal jeg gjøre for å stoppe dette før det er for sent?????

[Zeus' Mummy]

Har hatt dager som dette og det tar paa. Vi proevde en konsekvent metode, som de sier virker saa og si med en gang, og jeg maa si meg enig. (Bor i England)

 

Gi en advarsel hvor du sier hva konsekvensen blir. Dettte er viktig! Her bruker vi nederste trinnet i trappa, 'naughty step' hvor de maa sitte ett minutt per aar gammel. I begynnelsen ble trappa brukt mye, men naa sier de 'sorry Mummy' foer det blir noedvendig, som oftest.

 

Vaer rolig, men bestemt. Hvis du roper, saa blir de bare vaerre pga nervoesitet. Ta vekk maten hvis han ikke spiser, men aldri gi alternativer. Si han faar tilbake maten naar han er rolig. Hvis han ikke vil kle seg, vaer bestemt og si at jo, naa skal klaerne paa og gi advarsel. Hvis det ikke virker, plukk opp ungen uten kamp og ordveksling, og si at naa maa du sitte paa stolen i 4 minutter. Sett ham tilbake hvis du maa. Naar straffen er over,spoer ham hvorfor han ble satt paa stolen, be om et unnskyld og gi en klem, saa si at naa skal vi ha paa klaer. Gjenta prossessen om du maa. De laerer fort med denne metoden. Vi bruker den konsekvent og ungene er bedre!!

Lykke til

[mokika]

hei. leste det andre svaret på innlegget og må sei at det er ganske effektivt..sjølv om eg ikkje har brukt trappa men rommet så er det begynt å fungere. men det er viktigast å være konsekvent, sklir det ut litt så er det på nytt igjen..det er knallhardt mens det står på men det er som regel en ende på det meste:)

[Rosalille og sjarmtrollene]

Vil bare si en ting til å det å sende ungene på rommet hvis de ikke oppfører seg skikkelig (hvis det er det du mener her). Det kan føre til at barnet får negative tanker om rommet sitt. At de forbinder rommet sitt med straff. Om du skjønner hva jeg mener. I tillegg kan de jo begynne å leke der inne hvis man sender de på rommet for en pause. Da mister man effekten. Derfor blir det å måtte sitte på en stol eller i trappen mye brukt. Man vil jo helst at ungene skal ha et godt forhold til rommet sitt også.

 

Jeg skriver så klønete i blandt, men jeg håper det er forståelig likevel. Dette som er nevnt over har jeg både lest om og hørt snakk om tidligere.

[Sebastienne]

Synes du får dårlige råd her - rett og slett fordi de går bare på å få ungen til å gjøre/være som du ønsker uten i det hele tatt å se på HVORFOR han er som han er!

 

Særlig det du skriver om at han er dritt sur om han får viljen sin eller ikke. Det er hans måte å fortelle deg at det er noe som ikke funker for han for tiden. Bare hvis problemet er at han ikke vet hvor han har deg og om du har tydelige grenser, er det en løsning å være bestemt, gi advarsler og konsekvenser - og da bare som en del av løsningen.

 

Det du skal gjøre for å stoppe dette før det er for sent (les: før du har skjøvet gutten din fullstendig i fra deg), er å se på han med nye øyne. Han er ikke vanskelig for å plage deg. Det er derimot noe som plager han. Og uansett hva det er, vil jeg gå ut ifra at det også må plage han at mamma hyler og er så åpenbart misfornøyd med han.

 

Jeg skriver ikke dette for å gi deg dårlig samvittighet. Og jeg har vært igjennom en del strie tørner selv, så jeg er ikke ute etter å framstille deg som en dårlig mor heller. Jeg bare tror du trenger en liten vekker. Slutt å gjøre det "pedagogen" i deg sier du skal gjøre og overrask gutten din ved å kjenne etter hva mennesket i deg vil gjøre.

 

Snakk med han en gang alt er rolig. Si at du er lei deg for at dere krangler og be om unnskyldning for at du er i så dårlig humør for tiden. La han bestemme alt han kan (velge klær fra et utvalg du har funnet, det samme med mat osv), snakk om hva du vil bestemme og hva det er greit at han bestemmer. Og finn en ny vri når dere ser ut til å brake sammen.

 

Et eksempel jeg kom på fra min egen periode med en fireåring som alltid fant noe å hisse seg opp over på hjemvegen fra barnehagen var den gangen hun så desperat ville ha noe å drikke. Det hadde vi ikke i bilen, og siden det bare er 10 minutter å kjøre sa jeg at hun måtte vente. Da hun selvfølgelig ikke ville gi seg, men maste mer og mer sutrete, overrasket jeg meg selv og henne ved å si det jeg tenkte istedenfor de automatiske frasene det er så lett å ty til. Jeg sa noe sånt som: "Nå ble jeg skikkelig nyssgjerrig på hva du tenker når jeg har sagt at vi ikke har vann og du bare sier at du vil ha vann - igjen. JEG vet jo at det ikke er noe å gjøre med før vi er hjemme, men kanskje ikke du vet det? Kanskje du tror at hvis du sier det en gang til så kan jeg kanskje trylle det ut av dørhåndtaket?" Jeg husker ikke ordrett hva jeg sa, men poenget er ihvertfall at jeg ikke var bebreidende eller pedagogisk eller noenting. Jeg var bare oppriktig undrende til hvorfor hun sa det igjen og igjen når hun jo etter min oppfatning måtte være i stand til å skjønne at vannet ikke plutselig var der den 7. gangen hun spurte... Hun reagerte på oppriktigheten i spørsmålet og vi hadde en hyggelig samtale om det en stund - helt til lillesøstra på to fant på noe å hyle for. Nå om dagen spør jeg dem bare når jeg henter dem om hvem som trenger å gråte litt før vi kan gjøre noe hyggelig sammen...

 

For andre ganger er det beste kanskje å ta imot frustrasjonen. La han rase, gi trøst, men ikke nødvendigvis det han evt er frustrert for at han ikke får.

 

Unger trenger å bli sett. Hvis de ikke blir sett reagerer de med frustrasjon. Hvis frustrasjonen deres blir møtt med mere eller mindre automatiske sanksjoner, føler de seg enda minde sett og den onde sirkelen kan begynne...

 

Jeg sier ikke at gutten din ikke blir sett, for det vet jeg fint lite om. Men hvis du faller for "hundedressur-triksene" ovenfor, kan du føle deg sikker på at han ihvertfall ikke føler seg forstått. Mange barn blir "dresserte" av slike metoder. Men det betyr ikke at de dermed har det bra.

 

Med varme hilsener

[Anonym bruker]

Vi har to på litt over 3 år. Sliter med noe av det samme med den ene av dem. Stadige diskusjoner og frustrasjoner, ofte over bagateller som til slutt blir til svære troll!!! Og etterpå tror jeg neppe han husker hva det hele begynte med. Da er det ikke lett å være tålmodig mamma og pappa. Jeg ville bare si at jeg kan anbefale boken "Foreldrehjelpen" av de to psykologene som hadde programmet "I de beste familier" på TV2. Den boka er bra og har massevis av gode råd til foreldre, og selv om vi ikke kan bruke alt, så er det mye å kjenne seg igjen i. Det har gjort godt for oss i alle fall!

Lykke til!

[Silene]

Fikk også høyt hevede øyenbryn før jeg pustet litt lettet når jeg så sebastienne`s innlegg.. Hvis du ønsker en endret adferd hos ditt barn, er ROS den mest effektive metoden- i en hektisk hverdag er det dessverre litt vanlig at man snakker mest irettesettende til barna, mens jeg faktisk selv ville blitt dritt sur av å bli irettesatt hundre gang om dagen.

Tror du også må se litt på forutsetningene for å ha en diskusjon med et lite barn- det skal faktisk egentlig ganske lite til for at du kan gi ham inntrykket av at han selv tok avgjørelsen i en diskusjon- men det tar tid...og det er vel det vanskeligste, når man ikke har tid..

Straff er lite motiverende, men konsekvenser for ting er nøødvendig, men i hvilken grad, og for hva, er et diskuterbart tema, dere måå bare finne ut hva som fungerer for dere.

Barn kan gå på hender til månen på ros alene..

[Mina'82]

Ahhhh... den traff meg rett på spikerhodet Sebastienne...

ikke for at jeg føler meg såret eller noe men alt du skrev der datt på plass for meg, som at det er dette jeg må gjøre.. hvordan du har klart å formulere deg så godt skal det settes respekt av.

 

Jeg får beg i det små med å la han få hjelpe til å velge klær til dagen etter, hjelpe til under måltidene ogf sånne ting...

 

har prøvd å sitte han på trappen i 4min etc men det funker dårlig for han. KAN IKKE BRUKE ROMMET HELLER FOR VI BOR IKKE HJEMME FOR ØYEBLIKKET..( Huset er under oppussing)

 

tusen hjetelig takk for gode råd av alle sammen som har svart forresten, men jeg tror jeg skal gå for rådene til Sebastienne.

 

jg får skrive tilbale til dere så får vi se hvordan det vil gå!!!!

 

klem til alle sammen...

[Mina'82]

ja folkens da har jeg vært på øte i barnehagen til sønnen min og vi har kommet itl enighet i å kontakte PPT-tjenesten, rett og slett for å få kartlagt han.. her er det snakk om at hvis han nå har problemer så får vi forhåpentligvis rettet opp i det før han begynner på skolen, og hvis det ikke skulle være noe i det hele tatt så vet vi det også...

 

håper dette vil ordne seg!!!!

 

klem til alle dere!!!

 

takk for gode svar og intr av problemet mitt!!!