Da Tobias kom til verden...ikke den "gode" opplevelsen jeg trodde det skulle bli, nei:o(

[*Rutletutt*]

Jeg var fire dager på overtid i desember 2004. Hadde stått opp sent og tatt meg en dusj og gjorde meg klar for en ny dag. Satt meg på do for å tisse og da jeg tørket meg så jeg at det var kommet litt blod og slim på papiret. Rett etterpå begynte vannet å sildre. Men vannet var ikke blankt sånn som jeg trodde det skulle være, men mørkegrønt...ringte til føden for å høre hvorfor, men hun jeg snakket med sa ikke noe på det - bare forsikret seg om at det ikke var urin!

 

En time senere var samboer hjemme fra jobb og forelderene våre informert om hva som hadde skjedd...da kom den første rien. Var så sinnsykt vondt at det kjentes ut som om jeg skulle miste pusten, og samtididg sa det "knepp" og fostervannet fosset ut! Sånn holdt det på - for hver rie kom det like mye vann, og riene kom med under fem minutters mellomrom med en gang. Mamma sa at vi måtte komme oss opp på Haukeland da hun hadde hatt det på samme måten og både meg og min søster ble født tre timer etter vannet gikk...gjett om samboer fikk det travelt da ja;o)

 

Kom opp på føden, dryppende våt og sikker på at ungen snart var ute...men neida! Hadde bare 1 (!) cm åpning, men fikk bli pga misfarget fostervann og regelmessige rier.

 

Jeg hadde ikke rukket å spise noenting den dagen, så var veldig slapp og sliten, men når jeg prøvde å drikke litt vann kom det bare rett opp igjen.

 

Hadde bestemt meg på forhånd for at jeg skulle ha epidural, men fikk vite at det kunne jeg ikke få før jeg hadde fått 4 cm åpning...så fikk akupunktur i stede. Det var noe dritt!! Eneste som skjedde var at jeg ble trett, og at alt da ble desto verre.

 

Ville bare ligge i sengen under riene, men jordmoren ville ha meg i prekstolen for å bruke tyngdekraften til å få babyen ned, for det gikk så sent med åpningen...men jeg ville ikke det.

 

Etter en stund fikk jeg epidural selv om jeg bare hadde tre cm åpning fordi jeg var så sinnsykt sliten. Da fikk de også festet elektroder på Tobias sitt hode i og med at fostervannet hadde vært misfarget. Da riene ble svakere pga epiduralen satt de meg på drypp...men da sank hjertelyden hans kraftig. Jeg var livredd og så for meg det verste. Hadde lagt der i x antall timer med tette rier hele tiden uten at det skjedde noe som helst, og nå sank hjertelyden. Var livredd for at babyen min ikke kom til å klare seg eller bli hjerneskadet eller noe...helt grusomt. Jeg gråt og spurte hvorfor han ikke ville ut, hva som var galt? men ingen svarte meg - det stod bare en klynge med leger og jordmødre og så på monitoren som viste hvordan babyen hadde det og snakket lavt sammen.

 

Etter 18 timer med rier ble det plutselig bestemt at det måtte bli ks. Da gikk det fort - litt for fort, for jeg fikk ikke nok bedøvelse under inngrepet og kjente alt som skjedde! Da de begynte å skjære meg opp trodde jeg at jeg skulle dø! Da pøste de på med morfin, men det hjalp ikke. Trodde ikke at det kom til å bli så vondt. Jeg spydde og gråt om en annen - men til slutt var alt over og verdens nydeligste lille gutt var født! Prikk lik pappaen sin og frisk og fin! Har aldri følt meg så heldig i hele mitt liv! Grunnen til at han ikke kom seg ut var fordi han hadde navlestrengen rundt halsen og kroppen - han hadde vært stresset pga oksygenmangel.

 

Føler jeg har hatt min posjon med flaks for ett liv....så spørsw hvordan det skal gå når jeg blir gravid igjen (om det skjer)...hele fødselsopplevelsen har kommet lengre bort jo lengre tid som har gått (er snart 22 mnd siden), men om jeg skulle bli gravid igjen er det ikke lett å si hvordan det blir...(

[Vålerenga12 m/ 3 små]

Trist du hadde det slik!! Føler me deg og er glad jeg ikke fikk ks. For når jeg lå der me rier var dt eneste jeg tenkte: IKKE KS!!

Det ble jo ikke det heller, men jeg var ilvredd for det. Å føde et lite barn gjennom *der* hadde ikke noe å si, men ks var skrekken min..

 

Men du hadde det enda verre. Så trist at det ble sånn!!! JEg håper virkeli at dere får lagt dette bak dere og sett fremover, men det er forståelig om du ikke klarer.

 

En stor klem til deg! =)

[*Rutletutt*]

Takk for klemmen! Jo, jeg ser fremover - planlegger nr to i disse dager faktisk...men tror nok fødselsangsten kommer for fullt hvis og når jeg blir gravid igjen. Da er det mer sånn at har h*n kommet inn må h*n ut:-/ Tror jeg får manne meg opp til å få en samtale på sykehuset - er så livredd for alt som kan gå galt under fødselen. Har hatt menge mareritt om at gutten min ikke klarte seg, våknet opp helt våt i ansiktet av tårer, ikke noe gøy:o(