Hva har jeg gjort???!!!

[Anonym bruker]

Her sitter jeg og føler meg "utslettet" som mor. Føler at jeg har ødelagt tilliten til min datter (snart 5 år).

Dette var én dårlig morgen i en rekke av maaange, med sutring og krangling - og i dag sprakk det fullstendig for meg.

Jeg sa noe som bare ikke er lov til å si.

Jeg sa at dette orker jeg ikke mer...jeg blir nødt til å flytte...vi kan ikke bo sammen når vi krangler hele tiden.

 

Er helt tom. Begriper ikke hvordan jeg skal få rettet opp i dette. Hun ble veldig lei seg. Fortalte pappaen sin (når de var alene på vei til barnehagen) at jeg sa at jeg skal flytte.

 

Er det noe hjelp å få av noen her...???

Føler meg som et null.

 

 

[KariMari]

Hei! Ååååå, jeg vet hvordan det føles.....Jeg har også en veldig sta og trassig i 5 åring (gleder meg til trassen gir seg:-)) og vi kan også regelrett krangle mange ganger! Tror det er heeeeeelt normalt, jeg! Snakket med en venninne som ringte meg forleden, og sa at hun ble så sliten av "rundene" med datteren sin, at nå visste hun snart ikke hva hun gjorde.

 

Det er lov å bli sliten, og barna må forstå at de ikke kan tøye grenser hele tiden. Vi forsøker å forklarer hvorfor ikke, når det er ting hun ikke får lov til ol, men hun fortsetter ofte maset. Det er nettopp da det kan bli galt....

 

Jeg ville tatt en prat med henne, når hun kommer hjem fra barnehagen. Si at du er veldig lei deg for det du sa, og at du selvfølgelig ikke kommer til å flytte. Forklar at du blir sliten når dere krangler, og at man ofte da sier dumme ting man ikke mener. Si at dere må forsøke å bli enige uten å bli sinte og lei seg, for da blir det bare dumt. Vanskelig, vanskelig, men vet just hvordan det er :-)

[KariMari]

Og du? Du er ingen slem og fæl mor, bare veldig veldig normal!!

[Anonym bruker]

Hei,

 

tusen takk for at du skrev. Jeg er så veldig, veldig lei meg i dag, og får egentlig ingen verdens ting gjort.

Bare venter på at hun skal komme hjem, så jeg får ta henne opp på fanget mitt.

Jeg må fortelle hva hun (bl.a.) sa når jeg sa at jeg skulle flytte. Hun gråt og sa at hun ville ha babyen. (jeg er gravid i 8:e mån.). Jeg sa at den kan hun få.

- Men hvem skal trøste og gi melk, da?

 

Det var vel omtrent da som jeg kom tilbake til meg selv...Og den dårlige samvittigheten satte meg på sekundet i fengsel. Og der sitter jeg fortsatt...

 

 

 

[Fam.Martinussen]

hvis du har det så gale med deg selv så ville jeg hentet henne i barnehagen og hatt en kose dag med henne hjemme og snakke med henne.er jo ikke lenge til babyen komemr og da er ting litt værre og man overreagerer ofte.

har vært igjennom det samme før jeg fikk sistemann og er slik enda da minsten får mye oppmerksomhet med amming og slikt.

er nesten så jeg gleder meg til han blir eldre så jeg kan sende ham i barnehagen og ha en kose dag med eldstemann hjemme.

hadde han mye hjemme på slutten for følte jeg bare kjeftet og kjeftet.

en dag i ny og ne er deilig å bare kose.

håper det blir bedre.

[cielo *to barns mamma*]

Huffoghuff, skjønner deg så godt. Men du er bare et menneske, og det er viktig at datteren din har et menneske som mor og ikke en robot. Et menneske gjør feil og driter seg ut, og sårer de man er glad i, sånn er det bare.

 

Si unnskyld til datteren din og forklar for henne hvorfor du sa det, vær helt ærlig og si det som det er; du blir sliten av kranglingen og da sa du noe du ikke mente. Si også at du er veldig glad i henne og at dette ikke er hennes skyld, men at dere må gjøre noen endringer for å få det bedre på morgenene, og spør om hun har noen løsninger til problemet. Dere trenger ikke løse problemet under denne samtalen, bare få sagt det og så la hun tenke litt på det.

 

Lykke til !