Usikker på om jeg vil ta abort eller beholde

[Anonym bruker]

Sist Lørdag tok jeg en gravidtest som ble positiv, fikk helt sjokk å måtte se om det var sant kanskje 100 ganger samma kveld. Hadde tatt en, en uke før der men den var negative. Å bli gravid nå var kanskje ikke noe som jeg ønska mest da jeg bare er 17 år. Da jeg sa det til typen var han i sjokk å. Jeg er ikke sikker på om jeg vil beholde det eller ikke.. Typen vil jo at jeg ska ta abort, han mener liksom ja abort det er fort gjort, ikke no vondt. Men er ikke enig med han der da, kommer til å få mange tanker om jeg gjør det, han vil egentlig helst slippe det hele han. Igår sa jeg at jeg egentlig vil beholde det, å da gråt han. Han lurte på hva han skulle si til mora si, jeg mener han er 24 år da.. men han tåler ikke at noen er skuffa overn, å har alltid høye forventninger til seg selv. tenker han ikke på meg som er 17 år,som ska si at jeg er gravid til mora mi? Føler det ikke riktig med abort.. plizz trenger noen svar

[Anonym bruker]

Dersom du utfører abort,skal det være fordi DU ønsker det...ikke fordi HAN ikke vet hvordan han skal si det til mor.Det er et vanskelig valg,men man må jo være saklig. Bekymringer om hvordan mor reagerer på nyheten,kan vise seg å være unødvendige. Virker som om DU ønsker å beholde barnet,og da bør du ikke ta abort. Men om du velger abort,så ikke gjør det ut av sympati for din kjæreste...det er din kropp,og dine tanker rundt dette som må tenkes på. Klart dere bør prate om det sammen,men om det bare er fordi han har en streng mor,og ikke ønsker å havne i "uføre",så vil jeg si det er feil grunnlag for abort. Det er tross alt dere som skal ha dette barnet,og ikke deres foreldre.

[Anonym bruker]

Hei hovedinnlegger!

 

Uansett hva jeg eller andre måtte mene så er det DU som må ta den endelige avgjørelsen!!!!! Jeg tok selv abort som 19 åring og har egentlig aldri angret noe særlig. Jeg fikk den vanlige (og sikkert hormonelle) ettervirkningen og ville bli gravid igjen med en gang, men heldigvis hadde jeg en "voksen" kjæreste som sørget for at jeg ikke ble gravid igjen.

 

For MIN del ville det ikke vært riktig å få barn som 19 åring, jeg var langt fra voksen og det gikk mange år før jeg traff ham jeg er gift med i dag. Nå er jeg godt voksen og har to små barn og livet er herlig fordi jeg har utdannelse og godt råd. Jeg synes det er deilig å kunne kjøpe alle mulige dulpeditter til mine små (selv om det selvfølgelig ikke gjør barna lykkelige), og det betyr mye for meg ettersom mine foreldre aldri hadde råd til å kjøpe mer enn det aller nødvendigste til meg. Jeg følte meg derfo ofte utenfor på skolen når de andre kom i moteklær osv.

 

Det jeg håper at du også ofrer en tanke nå midt i den vanskelige tiden er at du ikke bare får en baby, men et barn, en skoleunge, en tenåring osv. Selvfølgelig vokser du med oppgaven, du blir jo eldre du også... jeg sier dette fordi mange ser på det å få baby som et liv på en rosa- eller lyseblåsky... Det er MASSE slit og våkennetter, og uten en mann som GJERNE vil ta del i dette vil hverdagene kanskje bli veldig tunge.

 

Jeg skriver dette innlegget fordi det alltid er så mange her inne som gir råd om å beholde fosteret uansett, de legger lite vekt på hva det egentlig betyr å få et barn. Som jeg skrev i innledningen, så er det DU som må ta avgjørelsen, det er ditt liv. Du må som 17 åring vite om du vil bli voksen nå og påta deg ansvaret og å bli mamma for resten av ditt liv eller om du fortsatt vil være en tenåring og ungdom.

 

Klem fra gitte

[Anonym bruker]

takk, for at du svarte.. Jeg er ikke så beskymra for hva jeg skal si til mamma.. ho kommer til å si at det er tidlig, å at man mister ungdomslivet sitt. Ho ble gravid da ho var 17 år, ho mista desverre hun da ho drukna som 13 åring. veldig trist:( Jeg vet ikke om det er pga mora hannes eller hva det er:(

[Anonym bruker]

Hei gitte:)

Det var synd åssen du opplevde barndommen, selv har mamma passa på at jeg har hatt klær å det normale så andre på skolen liksom skal "godta" meg. ho har jobba som en gal å klart 3 barn alene, fordi pappa er arbeidledig, og har aldri stilt opp noe særlig + at de ikke har bodd sammen siden jeg var 4. Har heller ikke hatt det lett som liten, på den psykiske veien, da mamma ikke var noe særlig som snakka med oss, vi var sånn gå på rommet barn. vi var alltid i veien.

som 17 åring er jeg vel ganske voksen å kan ta ansvar. Har hatt egen hest i 2 år alene. Vet selfølgelig at ikke en Unge er som en hest, en hest er jo noen par timer i døgnet. Imens en unge er 24 timer i døgnet, til den blir voksen å vil flytte ut. En unge vil jo ta til seg alt den opplever fra den er liten, å jeg ville aldri skyvd den bort som om den var til plage.

 

Typen vil ikke dra fra meg om jeg får babyen egentlig tvert imot, han driver å snakker om hvis jeg beholdern så må han bygge hus osv. Han er veldig snill c.

Men enda er jeg usikker for det.