AP metoder mot trass (takk!)

[Expat]

Som nyinnmeldt medlem av "foreldre med trassalderbarn" søker jeg nå etter metoder... Dere som har lenger erfaring enn meg, spes med ap-teknikker, kan dere øse litt av erfaring? Please!!!

[Happy Ignorant]

Hei!

Leste en artikkel om trass i siste utgaven av foreldre og barn, som var ganske bra. Handler mest om å forutse situasjonene, og informere barnet om hva som skal skje litt i forveien.

Det finnes også en bok som kan være til hjelp, som jeg skal gå til anskaffelse av selv(har ikke lest den). Den heter: Foreldrehjelpen og er skrevet av psykologene Egil Launes og Knut Halfdan Svendsen.

 

[Happy Ignorant]

Har dessverre ingen erfaring med AP-metoder mot trass (så nå at det var det du spurte etter), men håper dette kan være til nytte.

Ellers finnes det en AP-bok om trass: "Tears & tantrums" skrevet av Aletha J. Solter, fåes kjøpt på amazone.

[fjummsi *med nr. tre i magen*]

Den største omstillingen i hodet mitt er at barnet mitt ikke trasser! Det utvikler seg helt naturlig, og oppdager at det har en egen vilje, og finner metoder for å få gjennom denne viljen. Det er sunn, flott utvikling som barn absolutt trenger i våre dager! Hvem vil vel ha en voksen som bare står med lua i hånda og sier lydig "ja" til alle?

 

Jeg har ingen revolusjonerende metoder, men jeg prøver å la Martine få gjøre ting i sitt tempo og å gi henne mulighet til å velge selv. Jeg forbereder henne på hva vi skal gjøre, og jeg manipulerer henne ikke til å gjøre ting hun ikke vil. Om jeg av og til føler at jeg MÅ skjære igjennom gjør jeg det. Men prøver å unngå det i det lengste.

 

"Nei, sæj" sier hun masse om dagen. "Nei, vil gjøre selv" betyr det. Og ja. da får hun prøve selv! Innen rimelighetens grenser. Hun vil klatre ned fra høystolen sin selv, men det er for farlig. Da sier jeg at det kan hun ikke, for det er farlig. Da faller hun og slår seg. Og løfter henne ned. Hun vil også kle på seg jakke og sko selv. Hun klarer ikke det heller, men hun får prøve. Vi beregner god tid når vi skal ut, og hun gir opp og kommer til meg for hjelp etter en liten stund. I butikken vil hun gå sin egen rute. Det er jo greit. Det tar lenger tid, men det går jo bra! Så da bruker vi god tid, prater og handler og teller og finner varer. Om jeg spør om hun kan hjelpe meg å finne en spesiell ting kan jeg godt få veilede henne litt om hvilken retning vi bør gå - som regel!

 

Det var noen små eksempler. Det er tidkrevende, men jeg synes det er greit. Om vi bruker tid og koser oss på handleturen eller om vi pusler puslespill hjemme - ja da foretrekker jeg handleturen. Det lærer hun masse av. Hun vet at vi må vente med å forsyne oss av varene til de er betalt. Hun vet at vi må bruke penger for å betale. Hun vet at vi må rydde vekk kurven etter oss, og at vi må ha pose til varene. Det er det hun som har begynt å si fra omm (*fniser*). Hun vet at hun kan få kjøpt is for penger (fant to kroner hjemme hos mine foreldre i dag, tok de med seg til pappa og sa "pinje - is?" som betyr noe sånn som "Her er penger, kan jeg få kjøpe is av deg?" Så det som tar lang tid i hverdagen bruker vi som læresituasjoner. Sosialisering. Kos og hygge. Da blir det lite "trass", for det er ingen situasjoner igjen å "trasse i" - nesten. Om jeg prøver å overkjøre henne og gjøre ting i mitt tempo - da ser jeg helt tydelig at hun er som alle andre med "trass". Derfor tilpasser jeg meg. Og etterhvert tilpasser hun seg også. Gjennom mitt eksempel, akkurat som hun lærer alt mulig annet!

 

Var dette til hjelp?

[fjummsi *med nr. tre i magen*]

Det gikk litt fort - før (*fniser*) skulle det stått "begynt å si fra om poser"

[Expat]

Takk fjummsi (og dere andre ogsaa!)

(Godt aa se at det er andre i irma1000 generasjonen her..., fnis)

 

Haaper du saa at jeg har slengt inn proeven, forresten, har ikke hoert noe tilbakemelding da...

[fjummsi *med nr. tre i magen*]

Ja, jeg så det! Det tar ofte ganske lang tid å få den rettet og godkjent! Du får bare smøre deg med tålmodighet!

[Aga:-)]

Supert fjummsi, et godt innlegg om et vasnkelig tema.

 

Nå skal det sies at barn er så utrolig forskjellige, og noen er ganske enkelt helt utrolig krevende i trassalderen. Da blir en som forelder satt på nesten vanvittige prøvelser, og det er ikke like enkelt å snakke seg gjennom vanskelighetene. Jeg har mang en gang båret en rasende treåring ut fra butikken, fordi det rett og slett ikke lar seg gjøre å rasjonalisere og forklare for barnet at det ikke får lov til å røske ut alle sjokoladene av hylla.

 

Uansett tror jeg en som voksen må finne ut på forhånd hva som er greit og hva som er uakseptabelt av barnas atferd, ønsker og krav, og handler ut fra det. Så godt det lar seg gjøre, selvfølgelig. Det å være 100% konsekvent som forelder er en utopi, i mine øyne.