abort?

[Anonym bruker]

Hei. Er gravid, og angrer. Har tenkt over det å få egne barn i flere år, og snakket masse om med samboeren. Har alltid vært veldig ambivalent til å få barn, men har ikke fått skikkelig tak på hvorfor. Da jeg er 31 og han nærmer seg 40 tenkte vi at vi man blir vel aldri helt klar for barn uansett så vi bør vel bare hoppe ut i det... Jeg har erfaring med barn og er egentlig godt forberedt på hva det innebærer.

Gikk ikke mange uker før alt ramlet nedover meg som en bombe. Dette vil jeg ikke. Nei, nei, nei, nei, vil ikke, vil ikke, vil ikke... sier det inni meg. Kom samtidig med kvalme, så lurer på om hormoner spiller inn her. Tankene handler om at jeg gruer meg veldig til det ansvaret det er å ha barn, det er det største ansvar man kan ta i livet... kjenner jeg har mest lyst til å være liten selv. Får lett prestasjonsangst, og kanskje sosial angst. De gangene jeg har jobbet i barnehage har jeg alltid vært ulykkelig pga det krever så mye av meg. Får lett veldig sterk motvilje i slike situasjoner, får bare lyst til å dra rullegardinene ned og ikke være tilstede, eller gjemme meg i et bjørnehi. Men barn krever 100% tilstedeværelse hele tiden, kjennes ut som en teateropptreden hver gang. Jeg kan være super med barn, men gruer meg alltid. Alle sier det blir noe annet med et eget barn, men tror jeg vil oppleve det som veldig jobb uansett.

 

Både jeg og samboeren har mange, mange års erfaring som ”snill gutt og jente” som har ofret seg for skole, foreldre og andres forventninger. Har begge opplevd noe angst og depresjon i perioder, jeg også spiseproblemer (bulimi) Alt dette er over, men kjenner at jeg mest ønsker å bare få være fri og uten ansvar og plikter, få være litt liten selv. Har lyst på ferie, stelle og pleie meg selv. Skulle ønske jeg var 21 i stedet for 31, og skulle ønske jeg ikke var gravid. Kjenner sterk trang til å trykke på angreknappen abort. Men den lille spiren inni meg har ingen skyld i at den er til. Kommer til å oppleve mye skyldfølelse ved abort. Men ser heller ikke for meg at det skal bli bra å få dette barnet. Føler det på meg at jeg kommer til å slite med motvilje og depresjon, og det merker barn. Jeg jobbet på en småbarnsavdeling da jeg var deprimert, og det var kjempevanskelig. De senset at noe ikke stemte, og da blir det bare så vanskelig. Men kan ikke trylle fram gleden. Kjenner det når jeg møter barn hos slekt og venner også. Kommer alltid motvilje, prestasjonsangst og tristhet. Det med at kroppen forandrer seg så mye og at jeg ikke kan styre det oppleves også veldig truende. Er redd for alt som kan skje... Har to uker til å tenke på...

 

 

 

[linneagudmundson]

 

Ja... Gör det du.

Ärligt talat alltså.

 

Det värsta som kan hända är att du ångrar aborten och blir jättedeprimerad pga det, men då får du väl gå till en psykolog och reda ut vad all prestationsångest och snällhet grundar sig i..

Man måste inte ha barn. Du måste ingenting. Vill du ha det senare i livet så skaffa det då, du är ju bara 31! (och han har nog trettio år till på sig:) Vänta tills du känner Hurra istället för dina tydliga Nej. För man kan verkligen känna ett odelat jubel.

Väljer du att behålla så kommer du knappast att ångra det nånsin, men det tycker inte jag är relevant i sammanhanget när du nu faktiskt känner att du inte vill.

Om du inte är superreligiös så ser jag ingen som helst anledning att se livet som nåt heligt, det kanske inte är ett så stort dielmma som du tror att det är?

Du vet ju att du vill få vara liten, så försök få vara det först då.

Men kansk ekan du ta den här processen som en liten varning, som ett tecken på att det är dax att ta tag i dina egentliga problem? (ångesten, bulimin, ansvarsrädslan etc)

har varit grymt deprimerad själv men är så jäkla glad över barnet i magen. Det kan som sagt kännas så otroligt Rätt. Men kanske inte för dig Just nu?

 

klem

[Anonym bruker]

Takk for støtten, det var veldig godt å lese det du skrev. Skal tenke godt over dette og snakke med flere. Det er nok abort jeg ønsker, men uansett hva det blir til skal jeg tenke veldig godt gjennom det. Tenker på det dag og natt. Ønsker deg masse lykke til med den lille i magen din! (=

Hilsen meg

[Gjest Riga19 - jente 22.10?]

Unnskyld at jeg spør, men det er vel du som har skrevet på babyverden under nicket rusk? For det her fant jeg på skravlesida her for noen dager siden: http://www.barnimagen.com/forum/thread/6578196

 

Synes folk var så slemme mot deg, for jeg skjønte jo mye av åssen du har det. Og det at du har hatt bulimi gjør jo ikke situasjonen bedre med tanke på kvalmen...jeg har slitt med trøstespising, og aldri greid å slanke meg skikkelig, men til og med jeg blei lei meg av å gå ned pga kvalme. Er helt forferdelig!

 

Babyen i magen min er planlagt, og jeg blei gravid på første prøveperiode. På en side syntes jeg det var kjempekoslige, og jeg var så glad...men det var nok den andre sida som tok overhånd. Jeg tenkte ofte på abort...til og med da jeg så fosteret på UL (var i uke 14 da). Var vel ikke før i uke 19 at jeg skjønte at noe abort kom det ikke til å bli,- tankene tok altså ikke slutt i uke 13!:-/ Jeg vet ikke hva du skal gjøre...det jeg visste med meg var at jeg aldri hadde takla en abort, så jeg blei nokså deprimert av å vite at jeg egentlig ikke hadde noe valg; hadde jo uansett blitt å velge mellom to onder, følte jeg. (Jeg er forresten veldig liberal ang. abort, så jeg forsøker ikke å fortelle deg ting for at du skal beholde, om det er slik du oppfatter dette.)

 

Jeg har altså slitt veldig med depresjon og angst i svangerskapet (og også før det), og var så uheldig å ikke bli tatt skikkelig på alvor av helsevesenet. Jeg vil derfor råde deg til å ta kontakt med en fagperson med engang, for uansett om du tar abort eller ikke, så trenger du noen å snakke med. Jeg skjønner at du er redd...jeg er skikkelig redd noen ganger for at jeg bare kommer til å løpe vekk når ungen er ute av magen. Jeg har heldigvis fått hjelp nå, og gleder meg mer og mer etterhvert som tida går, og har begynt å få troen på framtida.

 

Håper også du får det bedre!:-)

[Anonym bruker]

Ja, gjett om jeg var slemme rusket som skrev slemme ting! Ble veldig såret av mange av reaksjonene jeg fikk tilbake. Men skjønner at jeg havnet på feil sted. Burde kjent leserne først, eller kanskje alt sammen hadde hørt bedre hjemme i dagboken. Må smile litt av det hele... ble så fullstendig mistolket... og skjønner jo nå at det er lett å mistolke slik jeg uttrykker meg... er sikkert lett å se for seg en grusom heks som spiser barn levende omtrent. Jeg er vant til venner, kultur / miljø med god takhøyde der man kan være veldig ærlig og direkte uten så mange tabu... Man er ikke et slemt menneske for evig og alltid og ferdig med det bare man sier slemme ord og har irrasjonelle følelser av og til. Følelser er følelser. Handling er handling. Men det er så lett å mistolke mail osv, når man ikke kan lese kroppspråk, følelser, tonefall osv.

Satte veldig pris på alle de som tenkte litt lenger, som deg for eksempel (=

Takk for støtten.Godt å høre at du har kommet mer ut av floken din. Lykke til videre!!

Skal nok finne ut av ting jeg også, skal tenke gjennom rådene jeg har fått. Klem fra rusket.

 

 

[Prixia]

Hei du.

 

Depresjon og svangerskap er en dårlig kombinasjon. Jeg har lest litt om emnet, og noen hevder at mors depresjon kan påvirke barnet i magen. Du skriver at du også har hatt spiseproblemer. Dette behøver jo ikke å ha noen betydning for deg og eventuelt barnet i fremtiden. Men jeg synes det er fint at du tar det med ved vurderingen av abort.

Vi som bor i Norge har en stor fordel med loven om selvbestemt abort. Den har ikke dukket opp for ingen ting.

 

Jeg tok selv abort for litt over et år siden. Jeg var lenge i tvil om hva jeg skulle gjøre, siden barnets far ikke ønsket å ha noe med hverken meg eller barnet hvis det kom til verden. Det hang sammen med at han hadde barn fra før.

 

I dag er jeg veldig glad for at jeg tok abort. Jeg tenker selvsagt på det, men har ikke vært i tvil om at det var den riktige avgjørelsen.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg hører nok ikke til på denne siden, for jeg er positiv og ser lyst på livet. Kom bare forbi her fordi jeg er trist fordi vi sliter med å bli gravid. Vi er igang med prøverør, og har hatt mislykkede forsøk og ett positivt, som dessverre endte i en MA. Før synes jeg det var greit å ta en abort, men hva hvis en ikke kan bli gravid senere? Man vet dessverre ikke hva fremtiden vil bringe, men man vet hva man har! Hvis du og mannen din er sikre på hverandre og elsker hverandre er jeg sikker på at dere vil klare det! Du skriver at du kan være super med barn, men også at du er usikker. Jeg vil gjerne satse på deg, jeg er sikker på at du blir en god og trygg mamma.

 

lykke til, hva du nå enn velger )