Dere som er andregangs...

[Bjarne Marie]

Hender det at dere blir skremt av tanken på enda en turbo?

 

Jeg må innrømme at jeg av og til får skikkelig angst for dette... Har en gutt på snart 2 år fra før, og han er midt i trassalderen, når han er på sitt verste orker jeg rett og slett ikke tanken på en til, det har hendt at jeg faktisk har angret meg for at jeg ble gravid, og ønsket at soppen skulle forsvinne. Trasig dette siden jeg etterpå får en slik vanvittig dårlig samvittighet ovenfor begge barna mine... =O( Dette skjer spesielt når jeg er sliten og klar, og generelt er i dritt humør.

 

Noen som har det likedan?

Eller går alle sammen å er bare lykkelige over tingenes tilstand?

Føler meg som en dårlig mor fordi jeg føler det slik...

 

[Guri-mamma]

Min første blir ni år i desember, og når vi er på besøk hos andre småbarnsfamilier klarer jeg overhodet ikke å huske at det var så mye liv og styr når "snart storebror" var liten... han var ikke av de mest trassige, men han hadde aktivitetsnivå på likt med andre barn på hans alder.

Har nok noe med at jeg har "glemt" at det var mye liv med en smårolling :-)

 

Om noen år kan jo dine småtroll leke med og slite ut hverandre istedetfor mamman deres....

 

Alle mammaer føler seg vel slitt iblandt, og blir leie av alt ansvar som følger med barna, men det glemmes når man får litt tid til seg selv for å hente overskudd.

[januarbarna?]

Her er det omvendt!

 

Blir mer skremt av tanken på at den neste helt sikkert blir en turbo, siden hun vi har fra før, og som blir to når lillingen kommer er så utrolig grei og lett å ha med å gjøre. Hva er oddsen for å få to sånne på rappen, liksom? Spesielt siden pappaen deres er/var beryktet for sine sprell i oppveksten.(Hadde veltet TVen en gang, og juletreet to ganger før han fyllte ett år!)

 

 

[Bjarne Marie]

Hehe... Min eldste har faktisk greid å sette fyr på vedkurva da han var 16 måneder!!! Skjønner bare ikkke hvordan det gikk til... =O)

Da han var "liten" (er jo enda da, men dere skjønner hva jeg mener) var han verdens snilleste gullegull, sov hele natta fra han var 2 måneder, og var snill og rolig på dagene. Aldri noe tull... Dette endret seg da han begynte å gå!!! Fikk energi ja, å holder det gående hele dagen, sover hele natta enda, men jeg tørr ikke tenke tanken hvis jeg nå skulle få en kolikk unge nå!

 

Huff ja! Er vell egentlig ikke synd på meg, men blir skremt av og til ja. Har liksom ikke sett noen her inne som har følt litt blandete følelser, det er stort sett bare fryd å gammen hos folk her inne føler jeg... Så det var gått å høre at ikke alle bare går rundt å gleder seg, men også får den bekymrede følelsen av og til...

 

Vel vel... Overlever vell dette og... Bare godt å lufte litt bekymring, det er ingen her hjemme hvertfall som forstår det...

 

STOOOOOR KLEM

fra

[selfangerkjerringa]

Jeg tenker sånn selv om jeg faktisk har en engleunge fra før... uansett aktivitetsnivå på ungene så er det en jobb å ha barn. En blir litt tappa for energi liksom... men så får vi jo påfyll av energi blant annet gjennom en våt suss med ordene "gla i deg mamma" i øret etterpå hehehe....

 

Jeg gleder meg veldig til å bli mor igjen, men innimellom kommer tankene på at jeg tror jeg har tatt meg vann over hodet. Antar likevel dette er fullstendig vanlige tanker, vi er jo hormonstyrte så det koster etter for tida. Så jeg prøver å dytte dem vekk, og fokusere på at jeg snart har TO små søte jenter som kommer til å berike livet mitt bare ved å være til!

[januarglede]

Forstår at du tenker det ja... Har ei på 3 som i perioder er mye våken på natta, i tillegg til at hun helst står opp mellom 5 og 6.. Har nok tenkt: å hærregud, hva har vi gjordt!! Mtp å å vente nr 2. Guruer meg til våken-netter, men tror jo igrunnen at det skal gå bra.

Kan jo ikke la henne bli enebarn, fordi hun ikke sover 12timer om natta.

 

[ina:)]

Har en skjønn liten prins på 2 år og 3 mnd:))) Han er super hyper og det går i hundre. han er verdens skjønneste, men med en ustoppelig trang til å utforske livet til frustrasjon for hans mor og far hehe:)) Han er skikkelig trassen om dagen, når vi setter grenser for han og sier nei, prøver å forklare, ta han ut av situasjoner osv blir han helt krakilsk. Han snakker ikke noe særlig enda, så det er vanskelig å foklare han ting/få respons/få svar, men han skjønner mye på tross av lite kommunikasjon. Med barn på samme alder og større er han voldsom og buser på liksom, men hadde han med til noen venner som akkurat har fått babis, og da var han så søt og forsiktig. Akkurat som han skjønte at den der var liten og skjør hehe. Jeg gleder/gruer meg til neste kommer, klart det blir aktivt og høyt under taket, men hvorfor skal ikke jeg greie det når så mange har greid både 2,3 og 4 før meg???? Kanskje jeg nå får ei som er kjempe rolig??? Mathias var super aktiv til og med i magen, denne lille tulla er mye mer rolig. Er det sånn at de første mnd er de mest slitsomme, til man liksom har funnet seg rutiner i den nye situasjonen???

[Bjarne Marie]

Hehe ja, det er jo sant da at alt det onde smelter bort når en holder barna sine i armene... Når jeg har gode dager da er det ikke noe problem, da mestrer jeg alt liksom, men så er det disse grådagene da. De er det blitt en del av i det siste, mye jobbing på meg da det er ekstremt mange sykmeldte midgt oppe i høstferie tida...

 

Men som du sa det så fint ka-ping: snart har jeg også to søte småtroll somm kommer til å berike livet mitt bare ved å være til... Bare det er jo en stor trøst når en kan erkjenne det...

 

Ser på det slik jeg, jeg er 21, gift og gravid med nummer 2. Når jeg blir 40 er min eldste 20, og toern er 18, da har jeg unger som er på tur ut av redet, og da kan jeg og mannen min virkelig levva live... Mens mange av mine jevngamle venniner fremdeles er små barns mødre... Kniiiss! Ikke noe å le av i grunnen men for meg er det en trøst...

 

Uansett... Gleder meg vell jeg også til toerns nedkomst... Skal bli fint med et lite nurk igjen...

[Bjarne Marie]

Nei... Sant nok... Vi er jo laget slik at vi skal tåle både å føde og å oppdra barn, å med det følger det jo å et visst ansvar, som f.eks. å beholde hodet kldt i perioder hvor ting er tungt og vanskelig... Også når det er lite søvn o.l. De er jo ikke vanskelige for å være slemme? Eller? hehe neida, bare tuller...

Som dere sikkert skjønner er i dag en mye bedre dag, gutten sov til klokka 8, å var et prakteksemplar ved frokosten i mårrest. Nå er han ute å leker med "momo"... Nå kjener jeg igjen at det skal nok gå bra, jeg er jo heldig tross alt.... Det er vi jo alle...

 

[selfangerkjerringa]

jeg må innrømme at jeg er litt nervøs jeg... har jo vært så innmari bortskjemte det siste året med en unge som er full av godord og syning og kos, hun er sosialt veltilpass, sovner som en stein etter to nattasanger kl 1930-20 om kvelden, sover hele natta, og må vekkes når hun skal i barnehagen. I helgene våkner hun en gang mellom 0730 og 09...

 

men hva da hvis neste knøtt viser seg å være en stygg, usympatisk kolikk-unge som aldri sover, er vrang og vrien osv? det vet vi overhodet ikke hvordan vi skal forholde oss til! hjelp! nesten så vi skulle ønske 2-åringen var litt vanskeligere så vi ble litt herda...

 

ikke meninga å være vrang selv her altså, blir bare litt nervøs innimellom og da er det godt å blåse ut til dere her inne og kanskje få litt beroligende ord i retur? hehe...

[SpongeBob]

Her i forrige uke fikk LT en oppkastsjau akkurat da han skulle legge seg, så jeg og magen tørket spy og skiftet sengetøy og vasket to-åring mens brekningene sto i halsen på meg og jeg tenkte HVORFOR? HVEM SIN IDÉ VAR DET Å FÅ EN TIL?

Men da han endelig skulle legges, i rent sengetøy og ren pysj og sa "night night, mummy" smeltet jo hjertet igjen, da...

 

I følge min mor var jeg forresten et premiebarn, null stress og sov natten igjennom fra jeg var 3 uker osv - fem år senere kom min lillebror kolikk-kongen. Mamma er fortsatt litt bitter over at jeg på ingen måte hadde forberedt dem på muligheten, og mener at all rettferdighet tilsier at jeg nå får en slik. Men hun understreker også at søvnløshet hjelper, det tar nemlig korttidshukommelsen så man glemmer hvor fælt det egentlig er! Og man blir akkurat like glad i nestemann, noe som høres herlig ut:)

 

Har dessuten hørt at storesøsken kan være til stor hjelp med å underholde baby nr2, det satser i alle fall jeg på...!

[Pimmini]

Kjære deg!

 

Takk for innlegget ditt:) Du skal jammen vite at du ikke er alene!!!! Godt å vite at man er flere om å føle usikkerhet!!

 

Jeg har veldig blandede følelser - lykke og glede / hva i all verden har vi gjort!! Innrømmer at jeg gruer meg som bare det til denne babyen kommer....men ja, jeg gleder meg jo litt også!! Har også veldig dårlig samvittighet for at jeg gruer meg så mye, til tider angrer for at vi har begitt oss ut på dette, redd for å få en kolikkbaby igjen (opplevde det sist), livredd for at jeg angrer også når baby'en er her osv osv....

 

Vi har en datter på 2 år og 2 mnd fra før - og hun tar all vår tid, så hvordan skal vi få tid til en til?

 

Uansett, jeg vet det er for sent å angre nå! Baby'en kommer jo den! De dagene jeg er mest skremt over hva vi har gjort pleier jeg å tenke: "siden jeg er så redd for hvordan dette kommer til å gå, så er det nødt til å gå bedre enn fryktet..."

 

Det var i alle fall veldig fint å lese innlegget ditt - missforstå meg rett...ikke fordi jeg ønsker andre å grue seg osv, men rett og slett fordi det er godt å vite at man ikke er alene om slike tanker. Tror nok det kommer til å gå mye bedre enn hva vi frykter!! Masse lykke til!!

[Bjarne Marie]

Å så deilig det er å høre at det er andre som også gruer seg, og av og til angrer seg... Når jeg sitter å leser innleggene her inne så er det som regel av overlykkelige førstegangsfødende. MIsforståmeg riktig her, jeg synes det er topp at man gleder seg til å bli mor, gjør det jo selv også, men synes at den dårlige samvittigheten for å tenke stygge tanker er jævlig...

 

Men jeg får trøste meg med at for hver dag som går så har jeg faktisk endag mindre igjen med skitbleier å barnegråt...

Hehe, vi kommer oss igjennom det alle sammen... De har jo klart det før oss og...

Og om det blir litt tøft, så har vi jo alltids hverandre å syte til... =O)

 

STOOOR NATTAKLEM fra

[Svella]

Åh så godt å høre flere med samme tanker!!!!!!!!!

 

Jeg har også hundrevis av tanker om å få nummer to. Vår første gutt blir 25mnd når nestemann kommer og jeg lurer veldig på hvordan det blir. Førstemann er en stoooor nysgjerrigper og sov veldig lite da han var liten, som om han var livredd for å gå glipp av noe. Det var små lurer på dagen, og sov han for lite, ble han sur og uopplagt. Sov heldigvis bedre om natten, men å sove natten helt igjennom gjorde han ikke før han var ett år.

 

Så her bekymrer man seg for soving med nummer to, også er det panikk for kolikk......

Ser liksom for meg at den ene vekker den andre og at mamma og pappa ikke får sovet. Her tar vi alle sorgene på forskudd....... Prøver og tenke på at alt går seg til og at kanskje nestemann er en helt annen type. Men jeg er nå sikker på at "turbo genene" presser seg igjennom.

 

Heldigvis er førstemann ganske så medgjørlig selvom han er aktiv. Men så har han en veldig bestemt og kosekvent mamma og da:-)

 

Men altå veldig godt å høre at andre gruer seg litt og. Stort sett så får jeg tilbakemeldinger om at jeg er så negativ når jeg lufter disse tankene..... Men det er jo ikke ment som klaging, men jeg er bare spent og prøver og forbrede meg på at det kan bli veldig tøft en tid.....

[Bjarne Marie]

Akkurat den får jeg også ganske ofte... Har en mann som ikke bekymrer seg fo noe i verden, men til gjengjeld bekymrer jeg meg jo for alt så vi utfyller jo hverandre der. Men det er lite trøst og forståelse å få ja når jeg lufter angsten og frustrasjonen med han. Mener jo heller ikke å klage, er vell heller et rop om at "hjelp meg, jeg har det tøft, stryk meg, vær hos meg, hold rundt meg". For jeg vet jo i grunnen at sammen så klarer vi det.

 

Hos meg er det også denne nattingen som er bekymringsmomentet, jeg er ikke bekymret for den eldste, for som sagt han har vært en knupp fra dag en når det gjelder å legge seg. Men jeg kan da umulig være så heldig 2 ganger??? Siden mannen min kjører en avis rute på 10mil om natta og sover om formiddagen, og er helt håpløs når det gjelder å si nei, så frykter jeg at nattevåkingen blir mitt ansvar i tillegg til å måtte stå opp med småtrolla om morgenen. Derfor er denne klemmen fra mannen min så viktig for meg, for da føler jeg at han sier til mag at han tross alt står oppi dette sammen med meg...

 

 

[Svella]

Det er klart det er viktig med støtte fra nærmeste familie og selvfølgelig barnefaren. Det er jo han som står oss nærmest. Jeg ordla meg kanskje litt dårlig, er stor fornøyd med min bedre halvdel som tar sin del av kaka i tillegg til å "varte" opp meg:-) Men mente at nærmeste familie og gode venner rundt meg kanskje ikke helt forstår hva jeg mener når jeg lufter disse bekymringene. Det er litt kjedlig og bli oppfattet som negativ fordi man er bekymret......

 

vi jenter er uansett noen rare vesner som av og til kan tenke oss i hjel, bekymre oss og analysere hva alle andre tenker og sier... Ja vi er rare dyr, men jaggu er vi avanserte og:-)