Redd nå... gruer sånn for fødselen :(

[Anonym bruker]

Ikke lenge igjen, og jeg kjenner angsten som ei klo i brystet hver gang jeg kjenner litt modningssmerter eller murringer. Redd for å dø under fødselen, redd for at babyen dør, redd for å revne så stygt at jeg aldri blir normal igjen, redd for at lillejenta mi blir morløs i en alder av to år, redd for fødselsdepresjon, redd for ALT... Gruer for smertene og for hva jeg føler når jeg går inn dørene på fødeavdelingen. Hjelp meg, noen.....

 

Noen oppmuntrende ord?

[jakm80]

Tror det er vanlig å være redd, kjenner det litt selv også. Spesielt siden det er førstemann og en ikke vet hva en går til!! Hører noen skrekkhistorier som fester seg, men må prøve å tenke på alle fødslene som som skjer hver eneste dag og det går som regel helt fint!! Selvfølgelig er det vondt, men så snart den lille er ute er det bare så fantastisk gøy vil jeg tro! : ) Lykke til

Men fortell jm om følelsene dine, de vet hva en skal gjennom og kan hjelpe deg både før og under fødsel!

[Gjest]

hei hei.. må bare si at jeg aldri har født før da, men at jeg hadde det sånn i starten av svangerskapet jeg også....LIVREDD. men i uke 25 så ble jeg lagt inn for en natt, og da overhørte jeg en fødsel, og dte var bare helt fantastisk. hørte likosm best etter på slutten og da vardet jo så mye lykke der innenifra at det snudde alt jeg hadde tenkt på før. så hver gang jeg blir redd så tenker jeg på det, kanskje det hjelper for deg og tenke på slutten av fødselen med din forrige ( hvis det var bra da:).

 

Ellers så er det jo veldig sjeldent at det skjer noe så dramatisk som død under fødsel. Legene har full kontroll over babyen, og de merker om det må gjøres noe fort.

Og for din del så går det nok veldig bra med deg også...

 

Når det gjelder det med revning så er jeg også LIVREDD for det... ikke helt noe som hjeøper meg med tanke på det men på gode dager (altså når hormonene ikke tar overhånd) så klarer jeg å tenke at dette er det ikke særlig ofte at skjer. Det er viktig tror jeg at man sier i fra både før og etter fødsel at man er redd for dette så de kan forklare hva som skjer og er "ekstra" nøye med å be den holdeigjne og at de støtter godt opp å sånt.

 

det var nok det beste jeg kunne komme med nå.. håper hvertfall du kommer det gjennom det.

 

jeg for min del er livredd for å være gravis, så her topper det seg innimellom helt og jeg får hysterisk gråt og panikk over å ikke vite hva som skjer inni magen min ( dette kommer jo da særlig i rolige perioder som hun har annenhver uke, og hat alltid hatt det, men hard te alltid helt fint). så jeg gleder meg som bare det til å føde, for å faktisk ha muligheten til å ta "kontroll" over det som skjer med kroppen min, til en vis grad hvertfall.. og få henne ut og se at hun har dte bra. tanken på at når fødselen er over så har jeg henne i armene mine ( fortrenger alle vonde tanker med atdet skjer veldig skjeldent noe galt) og at jeg kan se og passe på at hun har de fint.

 

lykke til! og unnskyld hvis det ikke var så masse hjelp, men det var det beste jeg kom på

[☆Pacific sunset☆]

Hei!

 

Har du snakket med jordmor og sykehuset om dette?

har angsten kommet nå eller har du hatt den hele tiden?

Jeg fødte for 3 år siden og det gikk kjempefint - det gjør dritvondt men det klarer man - det finnes hjelpemidler også.

Hvis noe er galt så får du KS og du har leger, sykepleiere og alt tilstede som tar godt vare på deg.

Skjønner tanken med å dø fra lillejenta di men tro meg det går så bra - du har født før og det blir sikkert lettere denne gangen!

Jeg fikk ingen hjelpemidler sist for det gikk ganske greit men denne gangen skal jeg ta epidural - det sies at det er som å komme til himmelen og at du får en nærmest smertefri fødsel!!

 

Ønsker deg all mulig lykke og håper du får roet det ned. Det er for sent å snu nå og jeg er sikker på at du klarer dette så fint!

 

Klem

[Ankers]

Jeg vet ikke hva som trøster mest å høre, men jeg synes så synd på deg(dere) som gruer deg at jeg har lyst til å prøve. Prøver meg på en list over grunner til ikke å grue seg:

 

1. Det mest vanligste er at en fødsel er tøff, men både mor og barn overlever og er friske.

2. Vi bor i Norge, og rundt deg under hele fødselen vil det være kyndige fagfolk som kan dette med fødsel og som til en hver tid vil passe på at alt går som det skal.

3. Milliarder av kvinner har klart det før deg og overlevd.

4.Det er mer vanlig å få mer enn 1 barn, altså kan det ikke være så forferdelig.

5. revner du så syr de og så blir du frisk igjen om kun kort tid. Det er ikke noen vits i å henge seg opp i detaljene til de som ikke har vært så heldige - de er et fåtall!

6. Du blir mamma og endelig skal du og barnet ditt få bli kjent på ordentlig.

7. Du får tilbake kroppen din og kan bevege deg som før og få på deg normale klær igjen... riktig nok ikke med en gang, men noen kilo lettere blir du dog.

8.Og husk at det finnes smertelindring og du kommer til å ha flinke jordmødre som hjelper deg gjennom dette.

 

Tenk på det som et døgn i livet der du skal gjøre en real innsats og husk at smertene som kommer under en fødsel er ikke som andre typer smerte... det er en smerte som fører til noe godt! En forløsende smerte som når den er over så er den virkelig over og livet har, for å bli litt filosofisk, fått en ny dimensjon.

 

Prøv å la være å bekymre deg for mye, og tenk heller positivt på fødselen... skyv alle kjipe tanker vekk og fokuser på det som er positivt for deg. Og hvis du sliter med det så kanskje du bør fortelle jordmoren din eller legen din om redselen og få alt ut. De er vant til at kvinner har angst for fødsel og vet sikkert bedre enn meg hva som vil hjelpe deg å innse at du er i ferd med å få oppleve det største i livet og avdramatisere det for deg i den forstand at skrekkhistoriene gjerne er en skarve 0,0000001% av hvordan de fleste fødsler foregår.

 

 

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar, jenter. Det var godt å lese innleggene i morges, spesielt den lista var nyttig. Blir så overfokusert på alt negativt, og glemmer logikk og statistikk opp i det hele. Fikk ikke sove i går kveld, var så utrolig engstelig og redd - men leste litt i Gro Nylanders "På vei" og det hjalp litt også... Går til samtaler med jordmor om fødselsangst, og trodde jeg var "kurert" nå - etter mange måneders terapi, men virker som at nå so m det nærmer seg så blir det en todeling; gleder meg til å være ferdig, men angsten blir mer panikkartet nå...Skal ringe JM senere i dag, og høre om dette er vanlig. Ha en fin dag, jenter, og takk for omtanken. Og lykke til til dere alle :-)

 

HI