Noen andre som har slitt eller sliter?

[MaraM]

Sitter her med min 3 uker gamle sønn på fanget og er helt fortvilet.. Ammingen gikk galt allerede på fødestuea (ble overlatt til meg selv med resultat at jeg fikk kjempesåre brystvorter), fikk 101 forskellige råd på Ullevål, fikk siden brystbetennelse og føler hele ammingen har blitt en kjempefiasko. Tror jeg har fått noen slags psykisk sperre for ammingen for nå må jeg psyke meg veldig mye opp for å amme ham og klarer bare det ene brystet èn gang om dagen (det andre er fremdeles for sårt). Er trøtt av å kvi meg og psyke meg opp til å amme, massere og pumpe brystene og har bare lyst til å gi meg på hele ammingen (noe jeg synes er et kjempenederlag). Mannen min er student og gjør så godt han kan for å hjelpe men jeg blir jo likevel sittende en del alene siden han har mye obligatorisk undervisning og ingen av oss har familie i Oslo (mamma er en skikkelig hønemor så tror det bare ville ha blitt bråk om hun skulle komme for å hjelpe og svigermor blir på en måte uaktuell:) Noen i som er eller har vært i lignende situasjon?

[Anonym bruker]

Jeg har vert i akkurat samme situasjon som deg. Det gikk galt for meg også da jeg ble overlatt til meg selv og ikke hadde noe anelse om hvordan jeg skulle amme. Jeg gav opp hele greien etter fire uker med stadig angst for amming og såre bryster,

'Jeg skal ikke oppfordre deg til å slutte å amme, for det er jo det beste, men jeg har verdens friskeste gutt, og det har aldri vert noe i veien med han. Han har hatt feber og vert forkjølet en gang i løpt av elleve mnd.

 

Det skal liksom være kos de første mnd. men for meg var det et mareritt. Jeg følte meg som en dårlig mor fordi jeg ikke ammet barnet mitt. Jeg følte jeg bare var ung og "ikke visste bedre".

 

Men jeg vil bare si til deg at du må gjøre det du føler er best. Og det er ikke noenederlag om du slutter. Jeg fikk det SÅ mye bedre etterpå.

 

Lykke til

[Expat]

Heia! 90% eller mer av jentene her inne sliter eller har slitt noe innmari, det er motivasjonen for å tilbringe så mye tid her inne. Amming kan være knalltøft i begynnelsen, da min lille var tre uker var vi begge innlagt sammen, jeg hadde full barselsfeber med dobbel brystbetennelse. Men etter fem-seks dager med fullpumping så kom jeg tilbake i hakk, og ammingen gikk uproblematisk etter det. Men jeg kan love deg at det var så vidt jeg turte å legge henne til brystet igjen, for hun sugde så utrolig hardt og det gjorde så veldig vondt. Men da jeg hadde blitt helet ordentlig med riktig ab, og altså nesten en uke med bare elektrisk pumpe (Medela sin Lactina, anbefaler dobbeltpumpe!) så gikk det helt greit. Jeg hadde innovervendte, det gjorde mye av smerten. Jeg grodde jo en hel cm med nytt vev de første ukene!

 

Har du funnet ammepoliklinikken på ullevål? Er det de som har gitt deg 101 råd? Har du fått hjelp av en ammehjelper, en person som du flere ganger kan snakke med, og som forstår hva som skjer med deg? Selv trenger jeg å vite mye mer detaljert om hva som er den praktiske situasjonen med din amming nå (unntatt at jeg kan si deg at dette er veldig normalt, også det psykiske!), vil du fortelle mer så kan vi jo gi deg det 102ende rådet

 

Det angående din mor, min mann og jeg hadde en avtale at han tok seg av meg og jeg konsa om baby. Dermed tok han husarbeide og satt frem mat til meg før han gikk, og jeg vasket ikke et teskje den første mnd. Noe slikt kunne vel mamma'n din gjort?

 

 

[fjummsi *med nr. tre i magen*]

Jeg sier bare RING RING RING til en ammehjelper! Du trenger hjelp og ikke minst å få tilbake troen på deg selv som ammende kvinne. Prøv å finne en som kan komme på hjemmebesøk, du kan evt. sende en mail til ammehjelpen (gå inn på www.ammehjelpen.no) og spørre om de ska sende mailen videre til en ammehjelper i Oslo som har tid og ressurser til å ta en runde med hjemmebesøk. Det er utrolig motiverende for deg!

 

Jeg ønsker deg lykke, lykke til! Og en ting til: Prøv å komme i kontakt med ammeinteresserte med babyer til treff! Prøv både her på ammedebatten og på småtroll. Det er en utrolig støtte å treffe andre i samme livssituasjon! Hadde jeg bodd litt nærmere skulle jeg gjerne vært din private ammehjelper, men det blir litt langt å reise helt fra Mjøsas bredd...

[Lilleh]

Ååh... vet akkurat hvordan du har det!!

 

Lang historie kort --> fødte med uplanlagt ks, jenta mi sugde og sugde, fikk ikke melk, gikk ned i vekt, måtte gi mme, fikk sopp, fikk som deg 101 forskjellige råd både fra barsel, hotell, ammeklinikk og hs.. , tårene sprutet hver gang jeg skulle amme, og jeg virkelig grudde meg!! Vurderte sterkt å gi opp hele skiten!

 

Men etterhvert løste det seg for oss ) Fullammet etterhvert, og ammer og koser oss nå fremdeles etter 8 mnd.

 

Jeg møter deg gjerne for litt ammeprat (eller bare annen prat,er ikke ammehjelper). Send med en mail på [email protected], så kan vi avtale nærmere der..

 

Har du forresten fått syntocinon nesespray fra legen (altså resept?) Den kan hjelpe til å sette igang utdrivningsrefleksen når du skal amme/pumpe. Ellers kan du også ta lecitin for at melken skal flyte lettere (unngå tette melkeganger..)

[fjummsi *med nr. tre i magen*]

Jippi, Lilleh!!! Du er jo en knupp!!! Og du - les om riktig tillegging her (om du gidder): http://www.sst.dk/publ/Publ2003/Vellykket_amning.pdf Side 40-55 ca. Det er såååå mye lettere å se det "utenfra" enn å se det når man ammer selv!!!

 

Såre brystvorter i starten av ammeperioden skyldes nesten alltid at barnet har ikke helt korrekt sugetak.

[Lilleh]

Spennende lesning )

(skulle ønsker jeg hadde lest noe sånt FØR fødselen også... )

 

Jeg har i løpet at disse 8 mnd fått sterke følelser for dette med amming, sikkert fordi vi hadde oppstartsproblemer (og en svigerfamilie som oppfordret meg til å gi opp...).

[fjummsi *med nr. tre i magen*]

Det er en genial bok!!! Ammehjelpspensum.

 

Du vil ikke ble ammehjelper, da? Det er kjempemoro!

[Blomsterbarn]

Jeg hadde også mye problemer med amming de første 4-5 månedene. Såre og sprukne brystvorter, brystbetennelser, gjentatte puppenekter og sopp. De første 2-3 månedene hadde jeg skikkelig angst for ammingen. De gangene jeg skulle amme datteren min så gråt jeg og holdt sambo i hånda fordi jeg visste det kom til å gjøre så utrolig vondt. Jeg skreik så hele oppgangen hørte det noen ganger. Jeg kom meg gjennom denne første perioden fordi jeg pumpet mye og ga på flaske og ga også mme i tillegg. Jeg hadde en fantastisk helsesøster som ga meg gode råd og som støttet meg mye. Jeg hadde nok i denne perioden sluttet tvert dersom jeg bare hadde blitt bedt om å "bare legg barnet hyppig til brystet, og smør med morsmelk etterpå" - dette rådet fikk jeg faktisk av en på barselavd da jeg ringte opp og ba om råd fordi puppene var så sprukne at barnet gulpet opp store mengder blod ". Helsesøster ba meg rett og slett ta en ammestopp. Gi barnet mm på flaske til sårene hadde grodd og jeg igjen mentalt klarte å legge barnet til brystet. Fikk beskjed om at jeg i denne perioden klarte å gi barnet bryst et par ganger i uka så ville hun ikke "glemme" hvordan det var å suge - og det fungerte her (foruten et par runder puppenekt etterpå). De værste smertene slapp taket etter noen uker, og jeg begynte så smått og gi henne pupp igjen. Det hjalp også å terpe på riktig sugeteknikk. Dette hjalp også helsesøster til med å vise meg. Fikk også hjelp av Syntocinon spray, lecitin og PureLan mot såre brystvorter. Samt alle "kjerringråd" for å øke/redusere melkemengde.

 

Men ikke minst hjalp deg meg veldig å forskjellige mål: Å fortsette å amme (det vil i peroder si pumpe) til sårene hadde grodd, fram til hun var seks uker (da hun både ville ha litt større munn og holdt hodet litt bedre selv), til brystbetennelsene hadde gått over, til puppenekten var over etc. Jeg hadde det slettes ikke noe greit i disse månedene. Alt dreide seg om pupper og mating. Men jeg er ganske seig og gir meg ikke så lett (selv om det langvarige soppangrepet holdt på å ta motet helt fra meg). Jeg gir henne fortsatt pupp og hun er snart ett år. Er ganske stolt av det. MEN, jeg vet ikke om jeg hadde orket alt dette en gang til - men det er lett å si nå.

 

Jeg håper du kommer i kontakt med noen som kan hjelpe deg videre. Håper du kommer til punkt der du kan oppleve ammingen som ok nok, der det går av seg selv uten smerte eller angst