Så sliten, så sliten.... Orker snart ikke mer...

[Juliemamman]

Dette kommer antagelig til å bli et langt og sytete innlegg, men bare MÅ få det ut!

Det har vært så mye til meg i det siste, og når jeg i utgangspunktet sliter litt med depresjoner, blir det iallefall ikke bedre når det hele tiden er noe som skjer. Startet egentlig for fullr forrige uke, da jeg strevde for å få min alkoholiserte mor på avrusning. Klarte det til slutt, etter intens jobbing i flere døgn. Så, samme dag som hun ble innlagt, ble jeg syk. Dette var forrige fredag. Søndag ble jeg sendt på sykehus med magesmerter, men ut igjen samme dag. mandag ble det blålys tur tilbake til sykehuset med jævlige smerter. Utskrevet igjen tirsdag, da de ikke fant noe unormalt. Slik har uka gått, helt til jeg endelig fikk en antibiotikakur igår, som jeg antagelig skulle hadd på søndag.

Oppi alt dette her har jeg en sambo som jeg ikke føler bryr seg i det hele tatt. Jakt og kompiser er visst livet. Jeg føler ikke at han eier følelser for verken meg eller barnet. Snakker jeg om babyen bytter han tema med en gang. Det eneste jeg duger til er å være husmor og elskerinne akkurat når det passer han! Er så møkk lei av dette livet. Jeg bryter sammen i gråt flere ganger om dagen, og alt er bare trist. Skulle så gjerne ha hadd en sambo som viste litt forståelse, men det har jeg ikke. Føler jeg står på for at han skal være fornøyd hele tiden. I morgen har vi vært forlovet i et år, og jeg har kjøpt roser av ren plikt, for han har absolutt ikke gjort deg fortjent til det!

Noen her som har gode råd til meg før jeg bukker helt under? Hjelper ikke å si at jeg skal snakke med han om dette. Har prøvd det utallige ganger, men han bare lukker ørene for alt det jeg har å si. Hadde det ikke vært for at magen vokser hadde jeg nok dratt herfra.... Akkurat nå føler jeg at det hadde vært bedre å vært singel og gravid enn å leve i et slikt forhold. Leve er vel å overdrive, jeg eksisterer bare....

[Anonym bruker]

hei du...

 

Vet akkuratt hvordan du har det når det gjelder samboer, vet det ikke nytter og prate om det alle sier at det hjelper og prate om det me nei... han lukker ørene og med en gang det er sankk om barnet såbytter han tema... jeg føler at jeg bare er i veien for han pc og jobbing er livet for han,han drar tidlig om morgenen og kommer ikke hjem før langt på natt så jeg er mye alene..har pratet mye med veninder om dette og de mener at det beste hadde hvert og flytte fra ham ,men jeg får meg ikke til og gjøre det er jo så utrolig glad i han,føler meg oxo kun som en husmor og elskerinne, jeg rydder og vasker og får aldrig et takk, gråter hver dag opptil flere ganger har bar lyst til og legge meg ned og forsvinne , eneste lyspunktet er den lille gutten som ligger inni magen min og aner fred og ingen fare..

har oxo hvert frem og tilbake på legevakt og føde pga smerter og da blir han sur når jeg sier han må kjøre meg bort ,han sier jeg må tåle litt og ikke være så pingle!!!! tror vi hadde hatt det bedre uten de mannfolkene jeg...

vet ikke åssen jeg skal si det men det beste er og prøve og ta igjenn på samme måte det har jeg gjort, har blitt litt bedring men har oxo truet med og flytte ut... håper du får det bedre.. unner ingen i verden og ha det sånn som dette..et svangerskap skal jo være glede og neo en er sammen om ikke ensomhet og tårer.

klem fra en som bryr seg

[Juliemamman]

Takk for støtten . Høres ut som vi har det ganske likt...

Hadde det kommet en prins og tatt meg med nå, hadde jeg ikke vært i tvil... Flere venner av meg sier at jeg må komme meg bort herfra før jeg blir mer ødelagt enn jeg allerede er. Vet det selv også, innerst inne, at slik kan jeg ikke ha det. Men så er det ikke "bare bare" å flytte når man er gravid heller,da... Eller kanskje det hadde vært det beste for barnet også...? Nå har det gått så langt at jeg angrer på at jeg ble gravid også. Hadde gledet meg til å være gravid og se magen vokse, men nå har jeg ingen gleder med det. Samtidig er det kun den lille i magen som hindrer meg fra å ta selvmord når det raser som værst her. Jeg har en sønn på 6 år fra et tidligere ekteskap som jeg har delt omsorg for. heldigvis har han en kjempegrei far som stiller opp 100% hele tiden. Tenk om den lille i magen også kunne fått det så bra... Men nei, istedet er det nå en barnefar som gir totalt f... i både meg og barnet. Som sagt så har vi vært forlovet i et år nå, og jeg kjøpte kort og blomster i går. Det var ikke så mye som et "takk" å få. Og ikke noe "gratulerer med dagen" tilbake. Det sårer meg veldig... Og på toppen av det hele tok han idag av seg ringen for første gang på dette året pga at han skulle på jakt!!!!

Vet ikke hva jeg skal gjøre jeg - sitter bare og gråter... Æsj!

[Anonym bruker]

huff.( men du får prøve og gjøre som meg tenke possitivt pga den lille du har i magen:) en liten skapning som aner fred og ingen fare...jeg angrer ikke for at jeg ble gravid men angrer på at jeg ikke tør og bare dra...huff har ingen barn fra før så gleder meg jo veldig, men på en annen måte så gruer jeg meg pga jeg er redd jeg blir stående med alt ansvar, og det og flytte med en liten en er ikke lett... når har du termin da?? må ikke tenke på selvmord.. blir redd når du skriver det altså, tenk på sønnen din og nurket i magen og hvor fint det vil være og se de vokse og bli store:)jeg er drit lei av og hel tiden få skylden for alt jeg da... og møkk lei av og være alene hver eneste helg... når han førtst er hjemme er det bare krangling...huff.. er bare 70 dager til jeg har termin oxo har termin 17 desember... men vi kan jo støtte hverandre gjennom svangerskapet, så har vi ihvertfall en og prate med som har det på samme måte:)

 

trøste klem fra en som bryr seg

[Juliemamman]

Takk for støtten . Er så lei, frustrert og deppa at det kan ikke beskrives med ord. Føler meg så fryktelig alene, og ingen som jeg kan snakke med.... Æsj! Nå gråter jeg - igjen :,(

[simasefa -8 juni-]

hei hybelboer i magen:)

 

jeg leste innlegget ditt her og kjendte meg veldig igjen i hvordan jeg hadde det for tre år siden. mitt første barn ble tre år for noen dager siden, og herregud for et helvete jeg har hatt med hennes far.... helt ubeskrivelig

 

han terroriserte meg gjennom hele svangerskapet, fikk meg bevisst til å grine hver dag, og når jeg begynte å grine, ble han enda ondere, og freste i raseri mot meg om hvor jævla hore jeg var i hodet og at jeg aldri i helvete kunne vere noen god mor som bare sippet hele tiden og ikke tålte noe ting osv osv- de mest grusomste ting sa han til meg

 

men jeg som du, visste innerst inne at slik kunne jeg ikke ha det-- og det at du skriver det, fikk meg til å bli nødt til å svare deg!!!

 

ser ut som om dere er samboere?

 

den gangen hadde vi vert sammen i tre år og han var altid en jævel- men han nektet å flytte sammen med meg når jeg ble gravid-- og det kan jeg være jævlig glad for i dag....

 

for etter fødselen, ja da ble han voldelig også, to episoder på fjorten dager ( da jeg ikke hadde møtt han siden første episode- og neste gang vi mttes- 14 dgr senere prøvde han å ta livet av meg og jentungen)

 

det var sparket i rævva jeg trengte- jeg drog rett til mine foreldre ( over 60 mil sørover i landet- langt ja) og kom ikke tyil bake til den byen annet enn å hente flyttelasset mitt. Da var jenta mi 8mnd gammel.

 

men jeg fikk vite at hadde vi vert samboere, hadde jeg ikke kunnet reist så langt unna uten videre.... synest jo det hørtes rart ut... men det var det jeg fikk høre på helststasjon.....

 

jeg har det helt fantastisk nå, pog har aldri angret ett sekund på at jeg dro- det er den aller aller beste beslutningen jeg har gjort i mitt liv

 

men jeg vil advare deg mot noen feller dersom du bestemmer deg for å dra, ikke skriv under på DELT FORELDRE ANSVAR- det har vert masse trøbbel for oss pga det- men nå er jo han psyco da..

 

men jeg vet jeg hadde hatt det bedre under svangerskapet og første tiden etter fødsel ( første året) UTEN hann til å trakasere meg å plage meg-

...

[simasefa -8 juni-]

men huff, nå blir jeg redd "for å sette griller i hodet på deg"

 

uansett, len deg til noen du kan stole på, som kan hjelpe deg nå, hjelpe deg til å tenke over ting så rasjonellt som mulig..

 

jeg ville bare si at jeg kjenner følelsen av å vite at noe ikke er rett på en måte..... og hvor langt inne det sitter å ta steget ut av det....

 

jeg var veldig veldig sårbar når jeg var gravid og alene, som jeg følte meg,- hadde vert bedre å faktisk vert alene, uten forventning og forhåpning om å bli vist omsorg av den vordende far.......... og stadige hysteriske skuffelser hvor jeg nermest gråt meg helt i hjel.......

 

tror jeg ble sterk av å føde, og av å ta meg av babyen min helt mutters alene uten noen som helst form for avlastning ( han forsvant helt etter fødselen- var innom hver dag i fem min og kjeftet på meg, til jeg begynte å grine- tok ikke av seg skoene og lot bilen stå å gå-- travelt? neeeeeeida, "ikke klag! jeg er hos dere hver dag!!!!" herregud er det mulig....- selvsagt ikke hver dag vi så noe til han, men ..

 

sterkere ble jeg i allefall, ble klar over min styrke, og det var utslagsgivende for at jeg klarte å komme meg ut av det helvete

 

men dette er min historie, jeg vet jo ikke hvordan tingenes omstendigheter er hos deg,... men du er sterkere enn du tror!!!!!!!!! så sårbar som du føler deg nå, ja like sterk blir du når barnet vokser til- kanskje før???

 

huff, merkelig forsøk på å trøste deg dette her, men ver ikke redd for å be om hjelp.. om det føles vanskelig eller "sytete" så er det ikke det, tenk på gullet ditt (gullene, du hadde to?)

 

lykke lykke lykke til!

 

mange varme og gode tanker til deg

 

klem

[findus]

Hei, hybelboer.

 

Har lest mange av innleggene dine på 2. trimester og tenker masse på deg, lurer på hvordan det går. Har ikke sett deg på Bim på ganske lenge nå, og håper så veldig veldig at ting ordner seg på et vis.

 

Har ikke egentlig så mye mer jeg ville si enn akkurat det, pluss at fyttirakkern, du har vært helt vanvittig tøff. Håper du setter deg selv i første rekke nå, og får hjelp til å hamle opp med verden.