Trist nyhet fra meg..

[Ninni36]

Siden jeg hadde presentert meg her inne, og skrevet innlegg, synes jeg at jeg må fortelle at det ikke gikk bra denne gangen heller, Akkurat som jeg nok innerst inne fryktet. Har hatt litt spor at blod et par dager, men i dag kom blødningen skikkelig, og jeg føler meg ikke gravid lenger. Er ikke i tvil og hva som har skjedd, og er trist og føler meg egentlig ganske tom. Kommer til å ta en pause fra all babytenkning fremover, og begynne å bruke prevansjon igjen. Kjenner at jeg greier ikke mer av dette nå, og at jeg må bruke kreftenen mine på familien min, jobb og skole. Mer har jeg ikke overskudd til.

 

Vil bare ønske dere her inne lykke lykke til videre.

 

[KMB]

Det var trist å høre. Du får uansett ha lykke til fremover. Du er jo ung ennå (35?), så det er lenge til klokka virkelig begynner å tikke for deg!

[Dingeling]

NEI,NEI,NEI..kjempeleit..

men som KMB sier du er jo ennå ung, så tvi,tvi..

 

STOOOR trøsteklem fra

[Kristineee]

Nei og nei. Dette var virkelig trist å høre. Har vært flere ganger i samme situasjon som du beskriver nå. Jeg vet hvor forferdelig du har det. Ord blir bare tomme...

 

Syntes jeg var så ensom i sorgen da jeg mistet. Fikk høre at det kom flere muligheter, at jeg fremdeles var forholdsvis ung. kroppens måte å kvitte seg med noe som ikke var friskt, osv. Selv om det var sant, følte jeg dette var smertefult å høre. Følte at jeg ikke ble forstått i min sorg. Mister vi en ektefelle eller familiemedlem, holdes det begravelse og alle sørger med deg. Du får masse omsorg og forståelse. Folk viser hensyn. For meg var det tungt å bli møtt på en helt annen måte i sorgen over å ha mistet et ufødt barn. Selv om folk mener godt, opplevdes det for meg veldig ille å ikke bli forstått i min sorg. For meg hjalp det å skrive dagbok. Her kom alle følelsene og frustrasjonene ut. Husk det er viktig å bearbeide det du er igjennom nå. Vi finner alle våre metoder å bearbeide på, men jeg kan i alle fall anbefale deg å skrive. I alle fall dersom du ikke har noen som forstår hvordan du har det og som kan være med deg gjennom sorgen.

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Ja det er viktig å bearbeide det man opplever. Men samtidig skal man ikke ta helt av når det skjer så tidlig.

 

Abortstatistikken stiger med alderen, ved 40+ feks så er det 50% sjanse for å miste. Det kan være en grunn til å ikke "ta av" ved første positive test.

 

Man kan velge om man vil fokusere bakover eller forover i tid. Jeg syns det er viktig å ta den tiden man trenger til å sørge, men deretter fokusere fremover på nytt forsøk. Hvis ikke blir man helt ødelagt i hodet.

 

Jeg har ikke problemer med å se hvordan utenforstående reagerer selv om det kan oppleves som ufølsomt. de kan jo ikke vite hvor intenst man har gledet seg og hvor vanskelig det har vært å få det til. De skjønner ikke at man selv opplever det som så stort, at man ikke bare kan ta en ny runde så er det i boks igjen. At de ikke skjønner det er helt normalt.

 

Jeg har mistet selv i tredje måned og dette er de refleksjonene jeg gjorde meg da.

 

 

[Ninni36]

Hei alle sammen og takk for omtanken.

Som svarene deres viser, takler vi alle slike opplevelser forskjellig. Det jeg ihvertfall har lært er at jeg totalt endret oppfatning av hvor vondt det er etter at jeg har opplevd det selv (før ante jeg ikke hva jeg snakket om, og tenkte som dere som skriver at det kommer flere muligheter, en er ennå ung, det er en grunn til at det skjer osv). Dette er min 2.gang. I november mistet jeg i uke 18, og opplevde det nok ganske annerledes enn nå, selv om sorgen er der uansett. Den gang kunne jeg ikke komme fort nok igang med å prøve igjen, føltes som det var det eneste som kunne lindre sorgen, å bli gravid igjen. Men, så gikk tiden, og jeg så at livet gikk videre allikevel. Og så ble jeg gravid igjen, og har nok ikke turt å glede meg så mye denne gangen. Nå som jeg har mistet føler jeg bare at jeg ikke orker mer, at jeg ikke vil ha flere barn. Jeg orker ikke å gå igjennom dette gang etter gang, bare for å oppleve smerten med at det ikke blir noe av allikevel. Jeg blir dessuten ganske dårlig når jeg er gravid, og det føles tungt å gå gjennom dette gang etter gang, på en måte forgjeves. Jeg er dessuten så ufattelig heldig å ha to flotte barn som jeg elsker over alt, så jeg har det tross alt bra. Men jeg skjønner godt det du skriver Kristineee, og kjenner meg igjen. En blir veldig alene med denne sorgen, og da sytes jeg det var godt å finne støtte blant mange som var i samme situasjon her inne.

 

Det var noen tanker fra meg som bare måtte ut da jeg leste innleggene her. Takk for at dere bryr dere, det er godt å ha noen å dele slike tanker med også.

[Anonym bruker]

Det høres i hvertfall ut som du minimum bør ta en pause for å ta vare på deg selv.

Det kan godt være etter det du var igjennom i uke 18 at du nå har fått en "backlash" og alle de gamle tankene kommer opp på nytt. Eller at du ikke fikk "behandlet" følelsene den gang (siden du gikk rett på ny prøving) og at de tankene du skulle ha bearbeidet da, kommer nå.

 

Legg dette på hylla nå og pass på deg selv først så vil du skjønne senere om du er klar for nytt forsøk eller ikke.

 

[Unnemor]

Ord blir fattige, men ønsker deg alt godt i den prosessen du skal igjennom. Håper du har familie og venner du kan dele med og få trøst av.

 

Tenker på deg!

[Lirum]

Fryktelig leit. Forstår den TOMHETEN du beskriver. Jeg lyktes først ved 4 svangerskap. Husker så godt den tomheten og ikke minst hvor latterlig jeg etterhvert betraktet mitt eget babyønske!!! Jeg var relativt ung da jeg mistet første gang, og tenkte ikke først på det siden svangerskapet ikke var planlagt i utgangspunktet... men et eller annet sted begynte det vel å bjelle, for bare 7 mnd senere var jeg pånytt gravid, ikke planlagt.. men ikke tilfeldig heller.Da jeg mistet dette også, tenkte jeg OK, kjør på og finn ut av dette! Siden jeg hadde tiden på min side ville jeg vite hva jeg kunne forholde meg til..

 

1 gang. gråt og fortvilelse. masse blod og snørr og tårer. Var så overrasket over egen følelser. Men det strømmet og det var godt å være trist liksom.

 

2. gang, grusomt! Tomt, som en bekreftelse på at det IKKE var som det skulle. Et varsel om noe dypere og svarte og jeg var så lei og så sint på kroppen min. Begynte kjenne meg mislykket. Etter utskrapning våknet jeg av tårer som silte nedover kinnene mine. Så trist at selv ikke narkosen stopper tårene.

 

3. gang var jeg mer herdet og "stonefaced" - begynte å føle på det som en straff nermest....og klarte ikke finne noe god respons for tomheten og tristheten.Ble litt hard og ikke minst redd for utredning osv.... Etter utskrapning hadde jeg allikevel en "pust ut følelse" som om ok, nå er det over . Dette er siste gang du er gjennom dette, dette skjer ikke igjen..type tanker. Jeg var liksom lettet. Deter over!

 

 

4. svangerskap ble til mitt første barn. Mirakuløst. Og jeg fikk diagnosen uflax ift de første svangerskap. men jeg tror det ER noe, for min mors mange tanter har oppsiktsvekkene få barn. Jeg tror jeg når nr 3 vel er født, må få omgjort til diagnosen flax.

 

Føler sånn med deg. Trøst får man bare i avklaring. Om jeg skal kjenne deg på meg, kjøper du noen tester og kjenner etter og alt det der, selv om dere bruker prevensjon. på en måte må man kjøre veis ende på den veien man har begynt på.....

 

 

 

Lykke så mye til.