føler meg alene

[Anonym bruker]

føler at jeg er alene om dette svangerskapet... samboeren min jobber masse og når han er hjemme så pusser han opp... jobber mye "svart" i helgene og er ikke hjemme før langt på natt... når jeg prater til han om ungen så føler jeg at han lukker ørene og ikke gidder og høre... jeg gråter mye og er ofte deprimert...jeg er i uke 30 nå har bare 10 uker igjenn men føler liksom at han ikke er der for meg..jeg tok det som en selfølge at han skulle være me på fødselen.. men han sa hvis han ikke jobbet langt vekk så var han me kunne jo ikke reise fra jobben vettø huff...

[Anonym bruker]

Skjønner godt hva du mener,typen jobba hele tiden jo..sånn hadde jeg det å,følte meg satt til siden på en måte,hvordan kan det ha seg at jobb er viktigere enn å få være sammen på dette,det tenkte jeg..får håpe det blir bedre for deg da,tenk positive tanker;) *lykke til:)*

[snuppa83]

JO, HAN KAN REISE FRA JOBBEN!!!!

Det er en selvfølge at han skal bli med på fødselen!!

Det er jo livets under.. et lite barn.. som han har vært med på å skape..

Jeg vet ikke hvordan han var før dere ble gravide, men hvis han er sånn av natur, er det vel ikke stort annet å gjøre enn å la han være som han er.. Men er han blitt slik(ikke bryr seg om deg) etter at du ble gravid, må du prate med han.. Hva med å vise han dette innlegget? Så kanskje han ser at du er lei deg og at det sliter på deg..? Har han sagt at han gleder seg til barnet kommer i det hele tatt?

Kan hende det blir annerledes når han først ser barnet.. Mannfolk er jo ikke så flinke til å se noe de ikke har liggende i håndflaten:)

Tenker på deg!!

Håper du får det bedre...

Mange klemmer

 

[engutttil=)]

tenk på at han gjør alt for at babyen ska få d bra når den kjæm ut! samboarn min bynte å tenke me en gang på å ordne huset ferdig og tjene meir penga så at vi ska ha penga tel alt når babyen kjæm! Han e på overtid no blandt anna! eg e stolt av han eg, og eg veit at det blir annerledes når babyen kjæm ut! han kan ikkje gjøre nåkka anna før babyen no. det e jo vi som har han inni oss!

 

kos fra meg

[To barns mor]

Hei.

 

Jeg vet veldig godt hvordan du har det. Kjente meg veldig alene jeg også. Hadde ingen familie i nærheten. Vennene forsto ingenting. Hadde ingen venner med barn og det gjorde ikke saken noe bedre. Alt jeg fikk høre var at jeg var blitt så kjedelig. Ville ikke være med på ting lengre. Jeg følte meg veldig ensom. Samboeren min jobbet mye overtid. Han hadde en sjef som krevde det. Og han ville ha en karierre. Og gjorde som sjefen ba han om. Sjefen prøvde virkelig gang på gang å ødelegge for oss. Og jo mer stengte jeg meg inne og mere ensom kjente jeg meg. Det var virkelig tungt.

 

Jeg gikk og bærte tunge poser fra butikken. Jeg følte liksom ikke at han eller noen andre brydde seg.

 

Vi hadde ikke vært sammen lenge heller før jeg ble gravid.

 

Da dagen kom. En søndag i mars. Lå jeg våken hele natten. Fikk ikke sove og skjønte at noe var på gang.

 

Da jeg vekte han for å si at vi kanskje burde komme oss på sykhus. Måtte han ringe sjefen først. Som ba han ta en tur på jobb å gjøre seg ferdig med noen små ting før han kjørte meg til sykehuset. Og han gjorde selvfølgelig som sjefen sa.

Tror du jeg kjente meg alene? Ja.

 

Barnet kom på ettermiddagen den dagen.

Og han fikk ikke ta pappapermisjon med engang heller. Jeg trengte han virkelig. Ble dårlig behandlet på et fult sykehus. Og ikke mange venner som stilte opp.

 

Det fortsatte også etter fødselen. Han jobbet mye. Og jeg var mye alene med barnet. Jeg hadde lite kontakt med omverden og veldig deprimert.

 

Vi flyttet og han byttet arbeidsplass og ting ble litt bedre. Jobbet fortsatt mye. Og virket som han ikke brydde seg. Sønnen vår fikk kolikk. Jeg var den som måtte stå opp om natten. Og kanskje være oppe halve natten. Han skulle jo på jobb. Og vennene mine forsto jo ikke at dette var slitsomt.

 

Til slutt måtte jeg bare sette et ultimatum. Nå får du velge? Jobben eller meg og barna? Dette tok han faktisk veldig tungt. Og det har blitt mye bedre. Har fått en til og denne gangen har han behandlet meg mye bedre. Han tar seg av barna og gir meg pusterom i blant. Han står opp og hjelper til. Alt har blitt anderledes.

 

Jeg tror faktisk han trenger å høre det. I blant kan det være greit og ikke være så sta. Vise litt følelser. La tårene trille og forklare han hvorfor du er deprimert.

 

At du trenger han nå mere enn noen gang. Det er nå du er mest sårbar. Og kanskje sette et ultiamtum.

 

Lykke til!