En oppklaring er på sin plass synes jeg :)

[Suppa med nr.3 i magen]

Hei

 

Jeg er ny her inne og merker jeg blir både litt fortvilet, provosert og lei meg av å lese her inne. Hvorfor det?

 

-Fordi mange her inne er veldig opptatt av å skryte av barna sine.

-Fordi det er manglende kunnskap om hva begavede barn er. Det er ikke bare en dans på roser det.

-Fordi dette burde vært et forum for de som har begavede barn, nettopp fordi dette krever ekstra oppfølging osv.

 

Vi er et såkalt jantelovland hvor man ikke skal tro en er noe. Det er riktig på mange måter. Derfor ble ikke begavede barn tidligere fanget opp med mindre de var i klasse med Mozart eller Newton. Derfor lever det i dag mange begavede voksne i Norge som har undertrykket sine evner til å tenke større, forstå komplekse sammenhenger, være raskere og ha en bedre intuisjon enn andre. Nå snakker vi jantelov, fordi disse menneskene ikke har fått levd ut sine egenskaper. Både fordi skolesystemet ikke har fungert for slike type mennekser og fordi det forventes at alle er innenfor normalen.

 

Derimot noe jeg mener ikke har noe med jantelov er i forhold til å få lov til å skryte av våre barn og hvor mye flinkere enn andre de er. Det slår meg at dette er en måte vi nordmenn lever ut våre behov for å føle oss litt spesielle. Vi skryter av barna våre, ja for de vi kan jo selvsagt ta noe av æren. Det er våre gener, og det er våres oppdragelse osv. Og selvsagt skal vi kunne snakke varmt om barna våre, men det finnes grenser her også. En skal ikke fremheve sine barn i forhold til andres. Det er ikke greit, og her snakker vi ikke lenger om noen jantelov. Dette er ren skryt og har ingenting med jantelov å gjøre. Det er klart at motparten blir provosert. Du sier vel aldri direkte til mennesker foran deg at "jeg er bedre enn deg". Dette er rett og slett høflighet.

 

Begavede barn (jeg vet, for jeg har på ordentelig) trenger ikke nødvendigvis å lære seg å lese, regne eller være spesielle på noen måte. Det avhenger helt av barnets evne til å tilpasse seg systemet. Det som derimot kjennetegner et begavet barn er:

-Veldig nygjerrig (lærer ofte å lese tidlig nettopp fordi de ønsker å forstå og synes det er interessant, finner som regel ut av det selv)

- Veldig empatiske (tidlig)

- Lyver sjeldent

- stiller spørsmål til svaret fremfor å svare det riktige

- har høy konsentrasjonsevne ved riktig stimuli

- liker komplekse leker (byggesett, lego, puslespill)

- kan ha tilpassningsvansker med jevngamle da de rett og slett ofte er mer modne, liker ofte å leke med eldre barn

- de er perfeksjonister i forhold til hvordan de vil ha deres liv. Kan ofte være temperamentsfulle nettopp derfor.

 

Det handler mer om en spesiell type personlighet og løsningevne som er mer utviklet hos disse barna enn andre. Mange vil sikkert ha veldig flinke barn, men en skiller mellom det å være begavet og det å være skarp. Og en skal være forsiktig med å skryte av å ha det ene eller andre barna, det viktige er å tenke at vi alle er født med det vi har og det skal alle verdsettes for. Det gjelder alle veier.

 

For mine barn er det ikke bare enkelt å være mer modene enn sine jevngamle, de faller jo selvsagt ofte utenfor i lek og er ikke store nok til å forstå hvorfor. Det er ikke lett.

 

Og ofte faller begavede barn mer utenfor samfunnet, da de tross alt bare er en liten minoritet.

 

Håper ikke for mange ble provosert nå

[Maud]

Jeg er til dels enig med deg når det gjelder det å skryte av barna sine, men synes du har for lite rom. Nesten alle foreldre skryter av barna sine av og til og det må også de med begavete barn få lov til. Synes det er ganske søtt jeg da, at alle foreldre tror at akkurat deres barn er noe helt spesielt.

 

Er enig med deg i at mye av det som beskrives her ikke handler om særlig begavete barn. Er imidlertid ikke sikker på at din definisjon er 100% treffende. Jeg mener at det går an å være begavet på mange områder, du dekker noen av dem (kognitivt og sosialt). Hva med motorikk, emosjoner, språk, musikk, sport, kreativitet osv?

[Suppa med nr.3 i magen]

Ja, det skal selvsagt være rom for å skryte og fremheve barna, det er det jeg mener med å snakke varmt om barna. For det er annerledes. Det bør vel alle foreldre gjøre!! For alle foreldre synes jo sine barn er de beste i verden

 

Å skryte er å fremheve seg selv eller den du snakker om i forhold til andre. Det er aldri bra

 

Alle disse elementene du bringer opp som du mener jeg ikke beskriver ligger i resulatet av hva den begavede utøver sin begavenhet innenfor, og selvsagt har talent for. Nettopp fordi de er begavede har de muligheten til å kunne bli ekstremt flinke innenfor sine valgte grener.

 

 

 

[Maud]

Du sier at en må skille mellom å være begavet og å være skarp og har tydeligvis din definisjon av hva de to begrepene betyr. Mye av det du beskriver er det man prøver å teste når man IQ-tester et barn, men du sier at begavet er noe annet enn skarp. Skarp og høy IQ er det samme for meg. I tillegg trekker du inn moralsk utvikling (lyver ikke) og det med at begavete barn er perfeksjonister. Det med å lyve og å tåle at ikke alt er perfekt tror jeg faktiske er nokså normalfordelt i forhold til evner. Det er ikke graden av begavelse som bestemmer dette, men oppdragelse. De verste perfeksjonistene er de som oppdras til å kun være fornøyd med det perfekte. De barna som får mange positive tilbakemeldinger når de lykkes, men mindre når de ikke lykkes. De barna som har perfeksjonistiske foreldre som ikke er modeller for at det er helt greit å ikke lykkes...

 

Vår diskusjon illustrerer at dette forumet får det innholdet folk ønsker å gi det. For meg er begavelse at man har større evne til et eller annet enn alle andre. Hvis man snakker om gaus-kurven, ville jeg tenke at de 2-3% beste på et område er begavete. Siden normalfordelingen er "vid" for små barn, er det dermed vanskelig å dele ut begavet-lapp til de små. Man må vente noen år for å se om de bare er tidlig ute på noen områder eller om forskjellen mellom "det tidlige barnet" og de jevnaldrende blir større.

[Lillefy]

Man skal ha lov til å skryte av sine barn fordi man har lov til å være stolt av de man elsker. Har ingenting med å være bedre enn andre å gjøre.

Forøvrig kjenner jeg igjen barnet i meg selv i "listen" din, men skal understreke at jeg er en høyst normal voksen, men har alltid følt meg for gammel, og har hatt en katastrofal skolegang hvor jeg kjedet meg veldig. Fikk dog meget gode karakterer i de få fag jeg møtte opp til.

 

Kjenner også igjen datteren min (men ikke sønnen*s*) i det du sier, men har aldri tenkt på å tilegge det noen form for intelligens. Ble nyskjerrig nå. Hvis du har erfaring i dette, kunne du fortelle meg om det er andre ting man kan se etter og er det viktig? At man gjenkjenner det? Eller skal man bare la barnet leve og utvikle seg uten å "tenke mer på det"?

[quark]

La barnet leve og utvikle seg, og "tenk mere på det". Om du ønsker at datteren din f.eks skal få en mere spennede skolegang en det du hadde, så tror jeg det vil være en stor fordel å følge med på dette videre.

 

Et tips er å lese om kjennetegn på intelligens hos barn på nettsidene til Martin Ystenes: http://www.svamp.org

 

Om du selv kjenner deg igjenn i mange av beskrivelsene, så vil jeg anbefale deg å ta en IQ-test i regi av Mensa Norge. Kravet til medlemskap er å være blant de 2% øverste (1 av 50), og du vil få et nettverk av personer med mye kompetanse innen begrepet begavede barn.

 

"Eplet faller ikke så langt fra stammen"

 

Hilsen en mor og mensa-medlem som også kjedet seg på skolen ;-)

[Newton & Prinsessen på erten]

Du skriver at følgende punkter kjennetegner begavede barn.

 

-Veldig nygjerrig (lærer ofte å lese tidlig nettopp fordi de ønsker å forstå og synes det er interessant, finner som regel ut av det selv)

- Veldig empatiske (tidlig)

- Lyver sjeldent

- stiller spørsmål til svaret fremfor å svare det riktige

- har høy konsentrasjonsevne ved riktig stimuli

- liker komplekse leker (byggesett, lego, puslespill)

- kan ha tilpassningsvansker med jevngamle da de rett og slett ofte er mer modne, liker ofte å leke med eldre barn

- de er perfeksjonister i forhold til hvordan de vil ha deres liv. Kan ofte være temperamentsfulle nettopp derfor.

 

 

Dette er en god beskrivelse av min eldste sønn bortsett fra tilpassningsvanskene.. han leker helst med de større barna men også gjerne med de mindre med da leder han ofte leken og engasjerer de små i den..

 

 

Men.. er han begavet sett på grunnlag av dette?

 

Jeg var kvikk på skolen selv og kjedet med til jeg begynte på vgs. først da fikk jeg litt utfordringer.

Jeg er bekymret for min eldstes skolegang og redd han skal kjede seg..

 

Han maser om å lære å lese og lære klokken osv, men han er ikke fylt 3 år en gang så vi svarer når han spør men pusher han på ingen måte.

Vi leser for han og han husker tekstene utenatt og overrasker stadig folk med dette når han sitter og blar og "leser" ordrett med rett tonefall og innlevelse..

 

Jeg mener likevel på ingen måte at han er begavet..

Føler vel det er en litt høyere terskel for det.. Litt som Mozart ol.

 

På en annen side er vel alle barn begavet på sin måte..

 

 

 

 

Jeg ser ikke noe galt i at foreldre skryter av barna sine og styrker barnas og sin egen selvtilitt litt.

[ups..nummer4]

Disse tingene har jeg selv lurt på og ! Har en gutt på 5 år som siden han var født har virket eldre enn sin egen alder. Aldri lekt godt med de jevnaldre, han oppfatter dem som "små". Han har fra tidlig alder vært empatisk og reflektert! Veldig mange mennesker som vi treffer ulike steder kommenterer at han virker gløgg, intelligent, moden /voksen for alderen. Det er ikke tilfeldig vi har fått kommentarer på dette fra han var ganske liten. Det er ikke interessant å fortelle hva han kan, men alle de egenskapene hovedinnlegger nevner, stemmer godt med min sønn !

 

Jeg var alltid blant de beste på skolen, bestandig hatt lett for å få gode karakterer. Min far har intelligens "godt over gjennomsnittet", i forbindelse med en undersøkelse han har hatt...

 

Er det noe man bør gjøre / ikke gjøre ?