Hva noen burde ha fortalt meg

[Anonym bruker]

Tok abort i går. Medisinsk abort var det , så selve prosessen staret to dager tidligere. Før man bestemmer seg om og hvordan man skal ta abort , har man tusen spørsmål. Det hadde jeg også. Langt de fleste var praktiske, slik som: når kan jeg få det gjort, hvor lenge må jeg være borte fra jobben, gjør det vondt, hvor lang tid tar det.?Slike ting. Jeg burde ha spurt om andre ting, men siden jeg ikke gjorde det synes jeg noen andre kunne fortalt meg hva jeg egentlig hadde i vente. Personalet på sykehuset bruker ullne vendinger når de ordlegger seg. Mulig det er bevisst, for ikke å skremme. Prosessen og smertene beskrives som sterke menstruasjonssmerter og blødningen som en kraftig og klumpete mens. Det er dette de forteller deg om hva du skal igjennom. Og det er heller ikke så langt fra sannheten.

Huff - vet ikke helt hvordan jeg skal komme inn på det jeg egentlig ønsker å si, men jeg ønsker ikke at NOEN skal oppleve det jeg gjorde. Det som skjedde var at jeg fikk rier (det er jo det det er) Lå i sengen med et tykt nattbind, riene varte i omlag halvannen time. Jeg småblødde litt hele tiden, men det var snakk om dråper. Etter en veldig kraftig ri ,kjente jeg med ett at noe kom ut. Gikk på badet for å skifte bind. Og det var da det hendte. Idet jeg tok av med trusen så falt fosteret ned på bakken!!! Det var en forferdelig opplevelse!! Fosteret var på størrelse med tommelfingeren min , helt rent ,ikke noe blod eller noe, med øyne og begynnelsen til føtter. Ikke en blodig menstruasjonsmasse som jeg hadde forventet.Noe ugjenkjennelig.

Jeg fikk fullstendig panikk, glemte ut at det ikke var i live og fikk en sånn intens redsel for at det skulle puste eller bevege seg.

Men selvfølgelig så bare lå det der. På gulvet foran doen. Og hva gjør man da? Jeg hentet dopapir , plukket det opp og kastet det i do. Nå føler jeg meg som et dyr. Det var noe så rått og skittent over denne handlingen at jeg ikke engang kan begynne å beskrive det. Føler at jeg har blitt en annen etter dette. Opplevelsen var krenkende ,sår og umenneskelig. Bildet av fosteret på gulvet foran doen er der hele tiden. Det var ikke sånn det skulle være. Jeg er knust.

Poenget med dette innlegget er ikke å skape redsel og frykt. Men jeg vil så gjerne at ingen skal få oppleve å SE det jeg så. Det endret alt for meg. Hvis det finnes helsepersonell som leser dette-hvor banalt det muligens høres ut- kan dere ikke gi kvinner som skal ta abort, det enkle rådet om å sette seg på toalettet når de verste veene setter inn. Av alle ting jeg ble fortalt på sykehuset , burde dette ha vært den første! Jeg er rett og slett endret som menneske etter dette.....

[Anonym bruker]

Foruten denne opplevelsen er medisinsk abort et ok valg. Smertene var for meg til å holde ut. Ikke overveldende på noen måte. Ser jo at andre har opplevd det annerledes og det er leit å høre. Med tanke på fremtidig graviditet er jo infeksjonsrisikoen mindre enn ved kirurgisk abort, og narkose er jo heller ikke risikofritt. Hadde nok valgt det igjen, men ville som nevnt holdt meg på toalettet. Er så lei meg hvis jeg har opprørt noen her, vet jo at det er det siste du trenger å bli når du er i en vanskelig situasjon i utgangspunktet. Men jeg ville bare at dere skulle vite....

[Anonym bruker]

Dette var veldig trist å lese. Jeg unner ingen en slik opplevelse. Jeg vet ikke helt hva jeg kan si for at du skal føle deg bedre, men du må prøve å se fremover. Kanskje du kan ta kontakt med legen elle sykehuset og fortelle hva du opplevde, for dette bør ikke noen andre få oppleve. Det var en så grusom opplevelse at andre bør få vite slik at de ikke utsetter seg for det samme. (mener ikke abort, men de bør som du sier sette seg på do).

 

Håper du kan komme tilbake til en "normal" tilværelse snart. Syns du er tøff som forteller dette.

[Anonym bruker]

Jeg har også nettopp skrevet et innlegg om medisinsk abort, og forstår så godt hva du mener! Dette med å føle seg ekkel og full av dårlig samvittighet når man så nøye kan se og kjenne hva som skjer. Ingenting datt på gulvet hos meg, men jeg følte likevel at det var alt for tilgjengelig i forhold til hva som føltes verdig! Jeg hadde i tillegg så sterke smerter som bare gjorde det hele forferdelig! Nå sier du at du ville valgt samme metoden igjen, og det ville ikke jeg. Det får være opp til den enkelte å avgjøre, men alle slike bidrag er forhåpentligvis hvertfall til hjelp uansett hvilken metode folk skulle bestemme seg for. Jeg synes det er kjempebra å kunne dele slikt med andre til tross for at man helst bare vil glemme alt sammen.

[Anonym bruker]

Takk for svaret - det betyr faktisk mye for meg. Fikk ikke sove i natt , lå bare og forsøkte å tenke meg "bra" igjen. Være fornuftig, og resonnere meg vekk fra de jeg har sett.Det gikk ikke helt og kommer nok til å ta en stund.....Jeg har ikke fortalt noen om dette, verken om aborten eller om måten det foregikk på. Derfor var det ekstra godt å lufte meg her i forumet. Var redd for at noen skulle kanskje skulle bli veldig støtt av dette, men samtidig måtte jeg bare fortelle både for egen og andres del. Men som sagt- jeg satte pris på at dere ga med et trøstende svar. Trengte det nå.

[Anonym bruker]

Det var en lite hyggeilg opplevelse.. -Skjønner godt at du har fått deg en støkk, og at det ikke føles verdig.

 

Jeg tok medisinsk abort for ca 7 år siden, og slapp heldigvis å se resultatet på do-gulvet, men jeg så, antakeligvis ett enda yngre foster, i do-skåla. Jeg valgte metoden pga at den er risikofri i forhold til infeksjoner, pluss at man slipper narkose og er tilstede hele veien (Om enn ganske slått ut av smerter!)

 

Jeg var godt forberedt på prosedyren, så det kom ikke som noe sjokk på meg, og strengt tatt tenkte jeg knapt på det før jeg ble gravid med sønnen min på 2 år. -Har en liten spire i magen nå også, og den er vel omtrent på samme størresle som den jeg ikke ville/kunne beholde den gangen. Jeg har ett litt avmålt forhold til den nå-værende spiren, mest fordi jeg er rett for SA, men det er nok også litt forsvars-mekaniskmer i forhold til det faktum at jeg har tatt en MA. Vi har alle våre årsaker til å velge denne løsningen, og jeg for min del ville gjort det samme igjen hvis jeg kunne skrudd tiden tilbake..

 

 

[Maigutt07 + maijente10]

Uff, jeg blir helt opprørt når jeg hører at de sender unge jenter hjem for å oppleve dette... Jeg synes at for det første så burde man bli informert om at man kan se fosteret slik at man kan sette seg på do og så trekke ned før man kikker oppi doen, og for det andre burde man få være på sykehuset når det skjer!!

Egentlig skjønner jeg ikke åssen de kan la jenter ta valget med å bli utsatt for dette, skjønner det med infeksjonsfare ved kirurgisk arbort, men det må da være bedre enn å få et sånn syn prentet inn i hukommelsen!! Jeg er overhodet ingen abortmotstander, men synes jentene skal få slippe å se fosteret, derfor må jo kirurgisk abort være bedre! Til "trøst" er du nok dessverre langt fra den eneste som har opplevd dette...

 

Jeg synes så absolutt du skal kontakte sykehuset igjen og få snakket ut med noen om dette! Om det er en lege, jordmor, sykepleier, sosionom eller noen andre spiller vel mindre rolle, poenget er å få snakket med noen profesjonelle om dette!! Og ikke minst bør sykehuset få en tilbakemelding fra deg hvordan du opplevde dette, slik at kanskje andre jenter slipper å oppleve det samme... Du trenger jo ikke ringe sykehuset idag eller imorgen, det føler du jo selv. Ring om en måned hvis du føler det, men jeg synes absolutt du skal få bearbeidet dette og at sykehuset også skal få en tilbakemelding!

 

Ønsker deg masse lykke til videre, håper du får bearbeidet dette og kan "glemme" hendelsen som best du kan etterhvert!

*trøsteklem*