Hvorfor jeg ikke unner noen å ta medisinsk abort!

[Anonym bruker]

Hei. Jeg fant ut at jeg var gravid for ca 5 uker siden. Mange spørsmål,ingen svar. Jeg fikk hjelp, svar og tips på dette forumet og det satte jeg veldig pris på. Det er derfor jeg selv ønsker å bidra med noe nå som kanskje kan være til hjelp for noen. Jeg gjennomførte nylig en medisinsk abort (abortpille) og det er noe jeg aldri kommer til å anbefale noen! For meg var det en grusom opplevelse.

 

Jeg kom på sykehuset etter henvisning fra fastlege. De tok ul og fant ut at jeg var 8+6 og fikk da velge mellom medisinsk og kirurgisk abort. Man får velge dette i uke 6-9. Jeg valgte medisinsk, fordi jeg hadde sett for meg at dette var det beste. Da kunne jeg slippe narkose, og det hele foregikk litt mer "privat". Jeg fikk en pille som jeg skulle svelge. Denne stopper fosterets utvikling. Det var ganske spesielt å svelge denne pillen. Etter dette fikk jeg dra hjem for å komme tilbake to dager etter. Da vi kom tilbake etter to dager fikk jeg en seng på et rom sammen med 3 andre som var der av samme grunn. Selv om man var avskjermet med forheng føltes det ikke så privat lengere. Jeg fikk en stikkpille i sjeden og fikk beskjed om å ligge på rygg i senga i en time. Paret som lå rett ved oss lå å flirte og spøkte skikkelig høyt. Var ikke tunge tider der i gården. Man hørte alt de sa enten man ville eller ikke, og de kunne blant annet fortelle at servicen var mye bedre sist gang de tok abort. Jeg følte meg ikke komfortabel med å ligge der å være trist å blø, og fikk derfor lov å dra hjem etter virkningstimen var gått. Jeg fikk beskjed om at jeg måtte være forberedt på mensensmerter, og det var jeg og. En time etter vi dro fra sykehuset gikk det fra sterke mensensmerter til skikkelig rier. For det er rier man har. Det fungerer jo som en slags fødsel. Hver "topp" i riene ble bare verre og verre for hver gang de kom, og jeg var helt fra meg. De kom tett også! Mammaen min var hos oss for å hjelpe meg gjennom, hun beroliga meg, men jeg hadde så vondt at jeg ble redd. Jeg måtte gråte, men fikk det liksom ikke ordentlig til. Jeg klarte ikke å sitte, måtte stå fremoverbøyd og konsentrere meg om å puste. Føltes som jeg skulle besvime. Jeg har aldri noen gang trodd dette kom til å være så vondt. Jeg har ille mensensmerter, og dette kan ikke sammenliknes! Samboeren min visste ikke hvor han skulle gjøre av seg, var ikke greit for han heller. Jeg begynte som smått å blø etter riene startet, og etter ca en time og et kvarter med slikt sinnsykt-vondt fikk jeg en skikkelig trang til å presse. Jeg sprang på do. Jeg skjønte hva som hadde skjedd, og det var ikke gøy. Så minket smertene en god del og gikk over til å være normale mensensmerter. Så begynte jeg og skjelve og fryse. Mamma sa at det verste var over. Og det var det, det kom fortsatt ut store ting men det var ikke vondt, bare ubehagelig.

 

Fra jeg fikk stikkpillen til de verste smertene var over gikk det ca 3.5 timer, i litt over 1 var smertene utrolige! En veninne av meg hadde frarådet meg medisinsk abort pga smertene, men jeg kunne ikke forestille meg at det var så vondt. Men det var det. Jeg er utrolig glad for at jeg var hjemme under denne verste biten. Jeg hadde ikke følt meg komfortabel å ligge å ha så åpenlyst vondt på et fullpakka rom på sykehuset.

 

Jeg var aldri i tvil om at jeg villle bruke denne metoden. Hadde jeg fått valgt om igjen, ville jeg aldri gjort det. Jeg vil ikke anbefale noen å gjennomføre en medisinsk abort. Det var ikke bare fysisk vondt, men det var også veldig psykisk belastende å kunne kjenne så tydelig hva som skjer. Det var heller ikke hyggelig å gå å vente i to dager på å komme tilbake å fullføre aborten. Det er nok ikke alle som får så vondt som det jeg gjorde. Dessuten kan man få sterke smertestillende på sykehuset, noe jeg ikke fikk. Jeg råder likevel alle som har bestemt seg for abort til å velge den kirurgiske metoden. Man sovner, vokner og det hele er over. Abort er vanskelig nok i seg selv, opplevelsen trenger ikke være verre en nødvendig. Dette unner jeg ingen.

 

Dette er ment som hjelp, håper ingen blir provosert.

 

 

[Anonym bruker]

Fint at du vil hjelpe andre til å velge. Jeg gjennomførte også en medisinsk abort (etter anmodning fra egen lege,da han mente kroppen min ikke ville tåle et svangerskap til).

 

Jeg hadde det også som deg, ikke like vondt, men det psykiske opplevelsen var helt jævlig. Jeg valgte denne metoden, for å unngå at fosteret skulle vokse seg større, for da er jeg sikker på at jeg ikke hadde gjennomført aborten, samme hva legen hadde sagt.

 

Helsevesenet legger hele belastningen over på kvinnen. Det har også vært hendelser hvor kvinner har blødd i hjel av denne pillen (om kanskje ikke i Norge, så i Sverige tror jeg det var.

 

Jeg tenker ennå på min stakkars baby som ikke fikk leve, og vet med meg selv, om at jeg hadde stått i samme situasjon i dag hadde jeg ikke hørt på legen.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg hadde en medisinsk abort for snart 5år siden. Syntes det var helt greit, var bare litt kvalm rett før. Opplevde aborten som en kraftig mens, ikke noe påkjenning egentlig... Ikke noe vond opplevse. Var bare utrolig glad for å få det overstått.

[Anonym bruker]

Det er klart at en medisinsk abort kan oppleves forskjellig fra person til person. Det viser for eksempel hvor forskjellige erfaringer du og jeg har. Det kan gå greit som med deg, eller det trenger ikke gjøre det. Det er greit det, men etter en så dårlig opplevelse føler jeg det som en plikt dele min erfaring. Hvis det kan hjelpe noen er det verdt det uansett. Alle synspunkter kan forhåpentligvis bidra her.

 

[Anonym bruker]

Jeg vil gjerne takke deg for innlegget ditt. Jeg har dessverre selv kommet i den sitasjonen at jeg ser meg nødt til å uføre en abort. Det er ikke noe jeg ønsker, og jeg gruer meg noe veldig. Men jeg har slitt veldig med å finne ut om jeg skal ta medisinsk eller kirurgisk metode. Jeg har tenkt som deg at det er kanskje lettest med medisinsk samt at de sier at kroppen kommer seg lettere. Men samtidig vet jeg at det kommer til å bli en skikkelig psykisk vond opplevelse for meg. Jeg er forberedt på smertene,for jeg har tidligere født ett barn, og er klar over hvor vondt rier kan være. Men tanken på å gå gjennom det uten å få ett barn i armene etterpå er det jeg har gruet meg mest til. Men samtidig så har alle så velmenende sagt til meg at man må jo velge medisinsk når man kan slippe kirurgisk. Men ditt innlegg fikk meg til å innse at det beste for meg er nok kirurgisk inngrep. Da kan jeg distansere meg litt til hendelsen, og jeg tror den psykiske belastningen vil være mindre da. Takk skal du ha. Jeg tror du har spart meg for en god del smerte.

[Anonym bruker]

Så bra at du fikk nytte av det. Alle, bortsett fra en veninne med erfaring rådet også meg til å ta medisinsk abort. Det var likevell ikke det jeg skulle gjort. Så råd opp og i mente kan være vel og bra det, men man må gjøre det som føles rett for en selv. Selv om jeg er litt sentimental av meg, er jeg ei relativt tøff jente og tenkte at jeg skulle nok klare dette helt fint, likevel fikk jeg problemer. Hvis du i tillegg har et annet utgangspunkt, der du er i tvil, ville jeg absolutt gått for det kirurgiske inngrepet. Lykke til, håper du føler seg tilfreds med det du velger.

[Anonym bruker]

Det var bra å lese innlegget ditt, jeg tror det er viktig at man får vite om ulike erfaringer med medisinsk abort.

Jeg har selv tatt en medisinsk abort, men syntes denne metoden var veldig bra. Sykepleierne var profesjonelle og omsorgsfulle, og jeg fikk et rom for meg selv hvor jeg lå fra 8 til 16 den dagen.

De kom å satt hos meg, hentet mat og drikke, og de passet veldig godt på.

 

Det eneste jeg syntes var negativt var smertene, som var grusomme....

[Anonym bruker]

oh my god - enda en. Hvorfor gidde, skjønner ikke jeg. Du er jo alene med meningene dine inne på et forum som dette! De minste de trenger er en som hakker ned på dem.

 

Synes dessuten det er verre å sette et barn til verden når man ikke har tid, lyst, penger etc enn det å ta abort. Et embryo som blir fjernet merker ingen verdens ting - det er verre med en baby som kommer til en verden der det ikke er ønsket....Det merker faktisk babyen!

 

Dessuten er det ikke noe barn man fjerner. Det er rett og slett en celleklump! Men skjønner selvfølgelig at de som er lykkelig gravide ser på det som noe mer enn en celleklump, da skal det jo tross alt utvikle seg.

[Anonym bruker]

kjære deg, så utrolig trist at du måtte oppleve aborten din slik!!! det er i seg selv et utroli vanskelig valg å ta og da skal du virkelig ikke behøve å ha det slik uder det hele!! var på sykehuset idag jeg, valgte også medisinsk abort, men var heldig med sykehuset. fikk enerom og smertestillende og slapp å føle annet en svak mensmurring, trodde det var slik det skulle være jeg! så utrolig utrolig idiotisk å måtte ligge på fleremansrom, dette er som du sier veldig privat! og mange opplever det jo veldig vemodig og har kanskje behov for å få "gå" litt inn i seg selv...

 

sender deg masse varme klemmer og håper du klarer å gi slipp på den grusome opplevelsen din, ønsker deg ei riiiiktig god jul!!!

 

stor klem fra M!

[Anonym bruker]

Hei du (HI)

 

Vet du hva, den opplevelsen du beskriver er akkurat den sammen jeg opplevde. Har aldri før hatt så vondt - var ikke forberedt på det i det hele tatt. Tror det varte omtrent like lenge som det du beskriver også...

Fikk morfin, så ble veldig slapp i tillegg, men mulig det hjalp litt. Hadde heller ikke enerom, men vi som lå i rommet hadde ikke lov til å ha med oss noen, så sånn sett var egentlig det greit...

 

Men kan jeg spørre om hvor langt du var kommet? Lurer på om smertene har noe å si på hvor langt man er kommet...Selv var jeg neste 9 uker, og akkurat i grenseland for å ta med. abort.

 

J.

 

 

[Anonym bruker]

Hei. Denne tråden har tydeligvis våknet litt til liv igjen. Er inne å skjekker her innimellom og det er tydelig at det finnes mange sterke meninger. Noen hører etter min mening ikke like mye hjemme her som andre, men.

 

J:Jeg også var nesten 9 uker, 1 dag fra 9 fullgåtte. Har også hørt at det kunne forklare hvorfor jeg fikk så vondt.

 

Jeg sitter igjen med en del spørsmål etter dette. Et av de er hvordan smertene ved en fødsel er i forhold til dette? Det kjentes ikke ut som jeg kunne få så mye vondere uten å svime av. Jeg lurer rett og slett på hvor mye vondere det er å føde. Noen som har erfaring, eventuelt vet noe om dette?

 

Har aldri tenkt på meg selv som spesielt fisefin heller, men har begynt å stille spørsmål til smerteterskelen min nå altså.

[Anonym bruker]

Ja, det har jeg og tenkt på. Har tidligere hatt en syste på livmoren som sprakk - og det var helt sinnsykt vondt. Nå før aborten tenkte jeg at om jeg tklet smertene da, så skulle jeg da klare en abort. Det var jo så mange som sa at det ikke var noe særlig vondt. Tror nok de som sa det var veldig tidlig i svangerskapet.

 

Når jeg lå med de verste smertene nå, sa jeg til sykepleier at hvis det er sånn det er å føde, så skulle jeg aldri gjøre det! Hun sa at det er noe helt annet - da er det så mye glede rundt det hele så smerten blir liksom litt glemt...Får håpe på det.

 

Ellers så har jeg tenkt at når man føder så har man jo pause mellom riene, har man ikke det? Jeg hadde hvertfall ikke noen pause mellom mine "rier" under aborten. De var konstante i rundt 1,5 time:(

 

Så - stiller også spørsmål ved min smerteterskel nå...

 

Og skulle gjerne hørt med noen som har tatt abort i rundt uke 9, og født, om smertene kan sammenliknes??!

 

J

[Anonym bruker]

Det er så "bra" å høre fra noen som forstår hva jeg mener, ikke mange som har hatt samme erfaringen som meg. Ikke bare jeg som er hysterisk. Ja, har også tenkt på det at man har pauser når man har rier. Det hadde jo vært en litt annen verden. Jeg og hadde konstante "rier" i litt under 1,5 time. Så bare måtte jeg på do. Men, jeg merka at det kom noen "tak" som ble vondere for hver gang. Derfor var jeg redd for hvor mye det kunne toppe seg. Var ganske sterke mensensmerter rett etterpå også, men det lettet utrolig da det hele var over. Dessuten er man vel ganske spent og gleder seg osv når man føder, var ikke mye av det i min verden den dagen.

 

Jeg skulle gjerne hørt fra noen med erfaring, ja. Hvis jeg må forberede meg på noe verre, vil jeg vite om det på forhånd for å kunne stålsette meg!

Ingen som vet?

 

 

[tre-stk]

Jeg har født 3 barn, 3 helt forskjellige fødsler. Ikke keisersnitt.

 

Jeg er nå gravid med nr 4, skal på sykehuset for samtale i morgen. Vi har - etter lange og tunge dager - bestemt oss for abort.

 

Vet ikke når jeg får ta selve aborten, men når det er gjort så kan jeg skrive her om min erfaring. Smerte ifht fødsel etc.

 

Jeg har også et spørsmål: er det mulig å sterilisere seg samtidig som man tar abort (kirurgisk).

 

Nå i dag er det ca 6-7 uker fra første dag i sist mens.

[Anonym bruker]

Hei

 

Vet hvordan du har det, det er er et veldig vanskelig valg, men mulig noe lettere i og med at du har 3 barn fra før?!

Dette med sterilisering vet jeg ikke, men det er ikke umulig. Jeg vet hvertfall at de kan sette inn spiral i forbindelse med kirurgisk abort.

 

Har du bestemt deg hvilken type abort du skal ha? Dette med smerte under medisinsk abort ifht fødsel skulle jeg likt å vite mer om, men dersom du har født barn før så er det nok ikke like vondt som de uten barn. Det var hvertfall det sykepleier fortalte meg.

 

Så til de som lurer kan man vel si at de som er mest utsatt for smerte er de som ikke har født før og som har kommet langt (uke 8-9) i graviditeten.

 

De kortkomne og de som i tillegg har født før opplever nok ikke noe annet enn en sterk menstruasjon.

 

Lykke til tre-stk - hold oss gjerne oppdatert:) Og mas på sykehusene om det tar for lang tid, det kan lønne seg. (Selv gjorde jeg det, men uten helle desverre, måtte vente 3 uker) Det er jo også fritt sykehusvalg, så om det er lang ventetid på ett, så kan man jo forsøke på et annet....

 

J.

[Anonym bruker]

Hei hei.

Føler med deg og har hatt akkurat samme opplevelsen selv for 7 år siden.

Det er det meste smertefulle jeg har opplevd og jeg hadde født et barn på forhånd, det kan for min del ikke sammenlignes i det hele tatt smertemessig eller hvor lang tid det varte.

Da jeg fødte tok det ca 3.5 timer fra første ri til sønnen min var født, da jeg tok medisinsk abort varte smertene i over 13 timer og jeg måtte overføres til en kirurgisk post når poliklinikken (hvor aborterende kvinner skal være under aborten) stengte om ettermiddagen.

Det er virkelig det alle verste jeg noensinne har opplevd av smerte og jeg har sterkt frarådet alle jeg kjenner å ta abort på denne måten.

Har også to venninner som har tatt med. abort som har akkurat samme opplevelse.

Da jeg gjorde dette i 1999 var det helt nytt i Norge og jeg måtte svare på spørsmål i ettertid for å kartlegge om dette var en hensiktsmessig medisinsk behandling, jeg vet at jeg og mange med meg informerte om hvor smertefullt og forferdelig det var og at men aldri ville anbefale behandlingen til noen, men det er mye mindre ressurskrevende for sykehusene så da blir det jo på denne måten.

Håper du har det bedre nå iallefall. Det har jeg heldigvis og venter nå barn nr 3:-)

[Anonym bruker]

Hei du, og håper alt er bra med deg idag..

Men jeg klarer ikke forstå hvorfor du ville velge denne metoden framfor den andre..? Altså, det er bare min mening.. Men jeg fikk jo også, rutinemessig spørsmål om hva jeg ville ha, eller hvilke muligheter jeg hadde, og det første jeg sa var : jeg kan ikke forstå hvorfor noen ville velge medisinsk abost..? "Hvorfor har dere det i det hele tatt på "valglisten"? Det er bare ikke bra.." Men jrg regner med at noen må velge dette, av en eller annen grunn, men jeg kan ikke se "fordelene" med det, det er jo bare ekstra trauma.

 

det er 3 år siden jeg tok min abort.. og det dukker oåå av og til.. men i det minste var det fort over og fort "glemt"om man kan si det sånn, ikke misforstå, men fikk ingen unødvendige plager psykisk av det...

 

 

vel det var meg iallefall....

[Anonym bruker]

Det er flere grunner til at jeg valgte denne metoden. Var faktisk aldri spesielt i tvil. Jeg har en mor som er lege og hun anbefalte meg dette som også mange andre gjorde. Hun hadde ikke opplevd noen ha en slik abort som jeg hadde. Jeg leste også en del om erfaringer med medisinsk abort og fikk inntrykk av at det fantes veldig få skrekkhistorier, det virket som det gikk veldig fint for de alle fleste. Det ble fremstilt generelt veldig problemfritt av sykehuset, sykepleierne osv. Jeg ønsket også å slippe narkosen, noe som gjorde valget enda klarere. I tillegg fikk jeg beskjed om at jeg kunne dra hjem etter en time, sånn at jeg kunne være hjemme i fred. Trodde aldri jeg skulle få så vondt, hvis jeg hadde visst det hadde jeg blitt der så jeg kunne få sterkere smertestillende. Kunne dratt tilbake til sykehuset, men klarte egentlig ikke røre særlig på meg. Moren min dro for å hente noe hjem, men rakk ikke det før alt var over.

 

I ettertid har jeg skiftet synspunkt på dette, nå kan jeg ikke skjønne selv hvorfor jeg tenkte som jeg gjorde. Man lærer som man lever.

 

Til deg over; jeg kan bare prøve å forestille meg hvordan du har hatt det. 13 timer, mot mine 1,5? Det er ikke mye å si til sånt. Rett og slett. Var fødselen samme typer smerter? Bare med pauser, eller? Eller var det endre typer smerter? Du trenger ikke svare hvis du ikke orker tenke på det, men jeg er litt nyskjerrig, så spør alikevel. Takk for svar:)

[*bubbs*]

Hovedgrunnen til at de anbefaler medisinsk abort er jo at det er mye mindre farlig for kvinnen! Man slipper full narkose (altså mindre sjanse for å dø..) og man har mindre sjanser for å bli steril senere (for unge jenter som ikke har barn enda). Medaljens bakside er jo de sterke smertene.

[Anonym bruker]

Jeg lå på sykehuset fra 9 om morran til 16:30(selv om de egentlig stengte "abortstua" klokka 16..) Smertene var horrible, jeg fikk morfinsprøyte 2 ganger, + store mengder smertestillende tabletter.. Lå og vred meg i smerter, kasta opp, osv. Bilturen hjem var det verste av alt, smertene var da på sitt kraftigste, og turen varte i 45 min. Lå resten av kvelden på sofaen og hadde ubeskrivelig vondt. Kasta opp flere ganger. Dagen etter var formen OK. Jeg blødde MYE, i over 1 mnd etterpå, noe som gjorde meg kjemperedd. Fikk bekrefta på ultralyd på sykehuset at alt var bra.

Håper nå å snart bli gravid, for jeg skulle aldri ha tatt den aborten.

Ønsker meg en liten en:)

 

 

[skjotta]

jeg hadde medisinsk abort, og unner alle a ha en slik opplevelse som jeg hadde. smertene var ikke sterke, det hele gikk ganske fort og pleierene var kjempefine.

 

jeg valgte medisinsk, selv om fastlegen min anbefalte kirurgisk. jeg ville være vaken og klar over hva som skjedde. dette hjalp meg med a bearbeide hva som skjedde, og det har vært viktig for meg i ettertid a kunne huske hva som foregikk.

 

hvorfor er der sa mange som tror at "det store" som kommer ut er fosteret? det er jo fosterhinnen som er mest merkbar, sammen med koagulert blod... fosteret selv er jo sa lite. i 9 uke, siste dag for medisinsk abort er fosteret ca 1.8 cm og veier 9 gramm....

[Gjest]

Jeg fikk foretatt en medisinsk abort for tp år siden. Jeg bor i Danmark, og aborten fant sted på Fredriksberg Hospital.

 

Jeg ble hele tiden forberedt på at det kom til å gjøre skikkelig vondt. Sykepleier forklarte det hele på forhånd, og understreket flere ganger at det kom til å gjøre vondt. Jeg var til undersøkelse på sykehuset noen dager før aborten, og fikk med meg hjem en pille som skulle få graviditeten til å gå til grunne, den skulle jeg ta et døgn før aborten. Jeg ble formanet om at jeg skulle ta den akkurat det klokkeslett det sto på den, og ikke en time senere eller noe sånn.

 

Ved selve aborten hadde jeg med en venninne, for barnefaren var nødt til å gå på jobb. Jeg fikk en stikkpille i skjeden som skulle starte sammentrekninger, og en i anus som skulle være smertelindrende. Jeg delte rom med ei jente på samme alder som meg, som lå og gråt og klynket en del, så vi prøvde å være litt rolige for å gi henne fred.

Og det gjorde vondt, ingen tvil om det, men ikke så slemt som sykepleieren hadde forberedt meg på. Jeg ble tilbudt morfin flere ganger, men takket nei. Det som hjalp mest fot meg var å bevege meg, gjerne hoppe litt rundt på gulvet (jeg er ikke av typen som klarer å ligge å bare "ta imot" smerten). Det hjalp også å sette meg på do i perioder, liksom "tømme skjeden", så trenger den ikke jobbe like hardt for å presse ut blod (noe jeg også synes lindrer ved sterke menssmerter.)

Jeg lå der i seks timer. Min vennine måtte gå etter tre, men i ettertid så synes jeg det passte ganske fint, med selskap først, men etter noen timer ble jeg sliten, og hadde også behov for hvile.

 

Man skal egentlig bli hentet eller ta taxi, men jeg syntes det gjorde godt med litt luft, og syntes det egentlig hjalp å bevege meg, så jeg vate å gå et stykke hjem, veldig stille og rolig, kjøpte med meg mat og drikke før jeg kapra en taxi. Dagen etter tok jeg flyet hjem til Norge (vestlandet) for å feire jul. (jeg fikk foretatt aborten den 23.) Det gikk fint, men man skal ta det med ro og ikke stresse eller løpe. (selv om det betydde at 2 fly ble nødt til å stå å vente på at jeg skulle traske bort til gaten). Bortsett fra noen voldsomme smertet natten 1. juledag, som gikk over etter noen timer, synes jeg at alt gikk over forventning.

 

Man bør altså ha en hvis smertegrense for å ta en medisinsk abort, det er ikke for pyser, men det er altså heller ikke helt smertefritt å ta

en kirurgisk abort.

For meg passet det hvertfall bedre å være våken under aborten. Det høres sikkert veldig merkelig ut, men på en måte føltes det også mere "naturlig" å blø det ut, enn å våkne opp fra narkose "fiks ferdig".

Jeg er av typen som ikke trives ved å føle meg som en pasient. Jeg har kanskje en relativt høy smerteterskel, men til gjengjeld får jeg hysterisk panikk ved synet av en sprøyte.

Ingen tvil om at jeg ville velge samme metode igjen hvis det skulle bli nødvendig.