Husmorklubben og jeg

[Maja i Moss]

Jeg lurer på om det er flere enn meg som blir litt slått i bakken av den ekskluderende og litt gammeldagse kvinneverdenen de plutselig møter som gravide. I hverdagen lever jeg i et godt og likestilt forhold og omgås stort sett venner i samme livssituasjon. Jeg har flyttet fra bygdenorge til Oslo, og slipper å bli konfrontert med gammeldagse kjønnsrollemønstre til vanlig. Jeg kommer også fra en familie der menn har tatt omsorgsansvar og kvinner økonomisk ansvar i flere generasjoner.

 

Men nå! Offentlige papirer henvender seg til meg når det gjelder barnets helse, og samboeren min når det gjelder familiens økonomi. Mye av det barnerelaterte lesestoffet jeg kommer over snakker til Mor som om faren mest var et fremmedelement i veien for kozen, pludderet og babylykken. Til trygdekontoret må vi utrolig nok oppgi en grunn til at han skal ha mer enn seks uker av foreldrepermisjonen, han får ikke være natta over på sykehuset med den nyfødte babyen sin, og folk vi snakker med utenfor nær vennekrets henvender seg til meg som om barnet var mitt, ikke vårt, selv om han står ved siden av.

 

Kvinner, gjerne de over førti, stiller meg all verdens spørsmål av svært privat karakter og tar det som en selvfølge at de og jeg nå er på samme lag - mødrelaget der alle vet at mannfolk er håpløse skapninger. Sorry damer, jeg er fortsatt meg. Og samboeren min er en ordentlig bra fyr som er flink med både unger, mat, gardiner og dekkskift, tro det eller ei.

 

Mødrelagsdamene snakker til meg som om jeg nå skal innvies i Kvinnenes verden, det mystiske rommet der menn ikke har noen adgang... jeg må le, men jeg blir oppgitt også. Kjæresten min er bestekameraten min. Vi blir foreldre sammen. Han er flink med mennesker generelt, han er omsorgsfull og kommer til å være like viktig for ungen som jeg er. Det er begrenset hvor lenge mine pupper står imellom babyen og han. Det største hinderet for likestilling ligger ikke hos oss to, men i samfunnet som behandler oss som om vi kom fra to forskjellige verdener.

[SpongeBob]

Lykke til! prøv å ta på ungen din teppe i "feil" farge på sykehuset, og se hvor stressa folk blir, du:)

[selma07 og engel]

Hei! Det er vel ingen tvil om at rollene under graviditeten er forskjellige, og at det blir tydelig etterhvert.... Men det er da vår unge, vårt ansvar, samboeren min som må vaske...:-), vi som tjener penger osv. Det jeg synes er verst er at når barnet er født, og man ikke er gift så har faren ingen rettigheter i det hele tatt. Dersom det skulle gå galt med mor under fødselen, så er det i utgangspunktet hennes foreldre som har omsorgen for ungen..... ??????????????????????

 

Men det er jeg som er gravid, og skal føde! Og min samboer som skal bli far, og skal støtte meg underfødselen! "Vi" er ikke gravid... VAr i hans hjembygd nå i høstferien, og opplevde at for meg fremmede mennesker kom å klappet meg på magen å kommenterte at de hadde hørt at vi skal ha barn! Tror jeg skal begynne å klappe disse folka på magen tilbake...

[mayaya]

Å huff, jeg gruer meg til magen vises og klappene kommer! Magen er min, og jeg klapper da ikke dems heller!!!

 

Videre synes jeg HI beskrev det veldig bra, og for å være ærlig, så synes jeg ikke det er såå spennende med alle mulige babyhistorier og sånt enda, for det er jo sååå lenge til den kommer ut! he he

 

Folk synes jo jeg er rar, når jeg ikke snakker om babyer hele tiden? Men jeg er da fortsatt meg inni rugekassen her et sted..???

 

Mannen min derimot, eneste folk spør om, er om han skal kjøpe seg bil også, nå når jeg skal bli hjemme. Arg. Har lyst til å si at jeg bare skal være hjemme i 6 uker jeg, så skal han ha resten. Ho ho ho

 

Så fikk jeg sagt det :-)