Da krølle fødte Håkon...

[krølle...]

Jeg hadde menstermin 24. september og UL-termin 26.september. På kvelden 24. september meldte jeg meg på felles fødesøknad på BIM med krav om fødsel innen en uke. Lite ante jeg at søknaden skulle innvilges umiddelbart…

 

La meg litt før midnatt, og kjente små mensmurringer nederst i magen. Dette hadde jeg hatt et par timer hver natt den siste uken, så jeg tenkte ikke så mye over det. Ca 02 begynte det å bli noe ubehagelig, og siden jeg ikke fikk sove, tok jeg tiden på ubehaget. Fra 8-11 minutter mellom... ikke akkurat noe å skryte over. Klokken 05 var jeg en snartur på do og fant ut at jeg slimet blod.. det måtte da bety at noe var på gang? Etter dette kom murringene oftere, nå med 2-5 min mellomrom... Fremdeles ikke verre enn at jeg småsov hele tiden.

 

Sånn holdt det seg til Manni sin vekkerklokke begynte å synge litt før klokken 07. Sto opp jeg også, da det begynte å bli ubehagelig å ligge stille under takene. Veldig dårlig tiltak!!! Murringene ble dobbelt så vonde og kom nå med 2-3 min mellomrom. Varte i ca 1 min. (flittig bruk av stoppeklokke for å holde fokus borte fra vondtene). Hadde hørt rykter om at rier skulle være som menssmerter x100 og jeg var derfor enig med meg selv om at dette nok dessverre bare var maserier, for de kom ikke opp på menssmertenivå i det hele tatt… Sendte Manni på jobb og satte meg foran dataen for å sjekke dagens status på BIM. Bra tiltak! Vondtene ble til ubehag igjen, og kom sjeldnere, fremdeles med varighet rundt et minutt. Ca 09.30 ringte jeg Manni og spurte om han kanskje kunne komme hjem fra jobb likevel, da vondtene var tilbake og det føltes best å vandre rundt mens de sto på. Som førstegangsfødende hadde jeg jo null peiling på noe, og følte ikke for å surre rundt alene hjemme. Etter mange oppfordringer fra ivrige BIM’ere ringte vi til føden og forklarte situasjonen. (takker og bukker!) Kunne komme dit for sjekk om vi ville, men fikk beskjed om at det brukte ta tid med første barnet og ingenting hastet.

 

10.35 troppet vi opp på føden. Ble tatt med til mottagelsen for CTG, men først skulle det sjekkes åpning… 9 (!) cm… Det ble ingen CTG, men marsj til fødestuen. Der hang jeg over en seng mens jeg pustet så sakte jeg kunne gjennom rier og satt på en krakk og gledet meg i pausene. Klokken 12 fikk noen lokket meg opp i senga og jeg slengte meg over en saccosekk. Fremdeles ventet jeg på at helvetesriene skulle sette inn. I stedet kom fostervannet med et splash 20 minutter senere. Det var nå full åpning og pressriene meldte sin ankomst. Hodet var fremdeles litt i høyden, så 12.50 ble jeg ble kommandert opp å stå igjen for å få litt fortgang i sakene. Pressrier er fantastiske. Visste ikke at jeg kunne presse så hardt med hele meg! Og det beste av alt var at det ikke en gang gjorde vondt! Etter ti minutter hadde jeg fått nok av ståing og slengte meg på senga igjen. Plutselig kjente jeg den berømte svien i det hodet står i åpningen, og før noen hadde rukket noe som helst, hadde jeg presset ut en skrikende unge kl 13.12.

 

Jeg som trodde jeg hadde fått tildelt en drømmefødsel, ble brutalt satt på bakken da gynekolog ble tilkalt. Lille hadde kommet for fort og etterlatt seg ”området som om det var sprengt en granat” (sitat gynekologen…), dermed måtte jeg til operasjon og Manni ble ”alenepappa” umiddelbart. To timer senere var også jeg klar til å nyte synet av verdens nydeligste lille Håkon. Han veide 3200 g og var 52 cm lang. Rundt hodet målte han 34 cm.

 

Alt i alt var fødselen en fantastisk opplevelse, og hadde det ikke vært for de 9 mnd man må gå gravid i forkant, skulle jeg med glede født et helt fotballag… Nå er vi endelig hjemme og koser oss mer for hver dag som går.