Hmm tankene mine flyr litt her...

[Gjest]

Maser fortsatt om dette med glede og ikke glede over andres svangerskap..

 

Her inne tar vi del i sorger og gleder over ikke gravid og gravid..

På utsiden sliter mange med å akseptere at familiemedlemmer,venner og omgangskrets blir gravide..

 

Hva med vi som har slitt og blir gravide.... Har vi mer rett til å kreve at andre skal være glade på våre vegne eller skal vi fortsette sirkelen med å få det onde øye fra noen som ikke har lyktes??

Skal vennskap utslettes bare fordi noen har vært heldige?

Ja vi sliter,,, og vi vet hvordan det føles på kroppen,,,,

 

Skal vi som slitere ha mer rett til å kreve at andre skal glede seg over vårt svangerskap hvis vi ikke kan glede oss over andres?

 

Jeg sitter med mange tanker... hvorfor skal mine venninner glede seg over meg, hvis jeg blir gravid.. Hvis jeg ikke kan glede meg over deres svangerskap? Selv om de ikke sliter ,som jeg gjør??

 

 

[evigoptimist]

Har selv vært igjennom både det å ikke bli gravid, det å miste underveis i 5 svangerskap, og det å gå gravid og føde to friske barn. Har hele tiden hatt venninner og bekjente som har vært gravide samtidig, både når det gikk galt og når jeg lykkes.

 

Vennskapene har jeg stort sett klart å beholde, men må ærlig innrømme at jeg må ha litt avstand i tiden etter å ha mistet.

 

Det å se at deres mager fortsatte å vokse, mens min ble borte var fryktlig tungt.

Det å møte min gravide kollega, som har termin to uker før jeg kunne blitt trebarnsmor, var det jeg gruet meg mest til da jeg begynte i jobb igjen i går - men, heldigvis gikk det greit. Jeg klarer ikke å delta på alt det vanlige "gravid" snakket enda, men vet at det vil bli bedre etterhvert.

 

Tror det er helt naturlig å bruke litt tid etter en ufrivillig abort, før man klarer å glede seg over andres graviditeter. Tror de fleste vil forstå det. Jeg unner selv ikke min værste fiende å gå igjennom det å miste. Derfor er jeg glad på min kollegas vegne at alt ser ut til å gå bra med henne.

Livet ER urettferdig - noen må slite veldig mye mer enn anndre for å få barn. Men, sånn er livet - det er lite vi kan gjøre noe med det - vi må bare lære oss å takle det....

 

Hvis jeg blir gravid igjen, og klarer å beholde barnet vet jeg at mine venner og kollegaer vil glede seg - kanskje spesielt siden de vet hvor mye motgang vi har hatt......

Tror det er i slike situasjoner at vi finner ut hvem som er våre virkelige gode venner - og dem må vi ta vare på

[mamman til gogutten]

Syns dette er et sårt emne jeg igrunn. har jo så lyst å glede med med venninner som blir gravide, men nå er jeg den eneste igjen uten barn eller stor mage. Å den er vanskelig å leve med syns nå jeg. heldigvis syns jeg det er koselig å besøke de som har barn, faktisk mer nå enn før vi planla barn selv. De er jo så søt de små babyene! Men når venninner ringer og forteller at de er gravid så er dagen faktisk helt ødelagt. Forventer ikke at noen skal være kjempeglad om jeg hadde blitt gravid heller, men vet at de som nå allerede har barn venter at vi skal komme etter. Og de som er gravide har jo lyst at vi skal kunne få jevngamle barn. Men det ser dessverre ut til at jeg bare blir en "gammel tante"...

[kirsty*2barnsmamma]

Er enig med deg der Bula. Gjør mot andre som du vil andre skal gjøre mot deg :-)

 

Jeg gleder meg over venninnene mine som får baby, får en herlig blanding av sorg, glede og at jeg blir rørt :-) Sorgen er der fordi jeg ikke kan være gravid sammen med henne, at vi ikke har jevngamle babyer...en egoistisk sorg...så er gleden over at venninna mi skal endelig få sitt etterlengta nurk og hvor fantastisk det er :-) Og rørt hører vel til inni gleden så da er jeg vel mest glad?

[Cocco*med 2 små spirer*]

Skjønner denne tankegangen.

Vi har ikke akkurat "reklmert" med at vi prøver og prøver uten å få det til.Bare noen få utvalge gode venner vet. Selv ikke nå etter lap. m/fjerning av cyste og det hele.

Så det er sårt med andre som får oppleve magen vokse, også ta i mot sitt nydelige lille nurk.

Men jeg synes også det er kjempe hyggelig å dra på besøk for å hilse på den lille. Og jeg gleder meg for mine venniner som har fått, og venter barn. Men når ikke alle vet hvor mye vi sliter, og folk kan si mye rart, da er det av og til vanskelig å være like "sprudlende".

Spesielt vanskelig er det jo i familien. Orker ikke alt maset som følger med at "alle" vet, så våre foreldre har fått en kort versjon av problemet, med beskjed om å være så snille å stoppe ,as før det når oss (familen er litt spredt).

 

Nå i det siste har jeg heldigvis kunnet avlede opppmerksomheten min med jobbsøk.

Men nå roer det seg litt, da jeg har halt i land et langtidsvikariat.

 

Dette er noe jeg tenker på hver dag. Og jeg kjenner et stikk hver gang jeg ser en med stor mage. De ser så lykkelige ut mange. Og det er jo hyggelig, men jeg lengter etter å å kjenne det selv, og synes det er trist at det er så vanskelig å få til.

 

Dette er jo forbundet med mye følelser for oss alle. Og det må være lov å kjenne på sine egne følelser også. Og når det blir litt mye, må vi få lov til å trekke oss litt unna. Gode venner forstår at vi ikke mener noe vondt, og ikke ønsker dem noe annet enn all verdens babylykke.