Min fødselshistorie.

[Vålerenga12 m/ 3 små]

Den er veldig lang, så skjønner dere om dere ikke gidder å lese;) hehe;)

 

................................

5.januar 2006.

Hadde ingen kynnere denne dagen, og det var blitt veldig rolig i magen de siste dagene. Tenkte og håpte at NÅ skulle noe skje.. Men klokka ble 1200, 1600 og 1700.. Så bestemte jeg meg for å gå på butikken, siden det ikke ville skje noe i kveld heller... Pappa virka ikke så veldig glad for at jeg skulle gå, tenk om det skjedde noe! (Mamma og pappa er sååå overbeskyttende, bare det å gå å hente posten var farlig...! Irriterende!!!) Men jeg satte foten ned og sa konstant: NEI! Jeg skal gå! Hehe:)

 

Var ute fra huset klokka 1825 og fremme på butikken 1835. Hadde gått ganske fort, litt vel sprek;) Bruker vanligvis noen minutter lenger å gå til den butikken, når jeg ikke er gravid;) hehe;)

Kom inn i døra og kjente at jeg fikk vondt i ryggen. Så på klokka sånn tilfeldigvis, 18.35 var den.. Oi, så fort vi gikk!, sa jeg til søstra mi. (Forrige gang jeg gikk til butikken, gikk det 15min;) )

Gikk to skritt til, også fikk jeg vondt i ryggen igjen. Tenkte: ”Hva faen?? Hm... Må¨ vel ringe pappa etterpå og få han til å hente oss, blir litt vondt å gå hjem...”

 

5min etterpå, nytt tak i ryggen. Sa det til søstra mi, at jeg hadde litt vondt i ryggen. Hun sa at jeg kunne gå å sette meg ned. Men jeg ville ikke, jeg gir ikke opp jeg, så fortsetter til siste slutt.. Hadde enda flere tak mens jeg gikk rundt og det gjorde noe J***** vondt i ryggen, pressa nedover og var som noen strømninger i ryggen.... Klokka var nå blitt 18.45. 3min etterpå kom det et skikkelig tak, i ryggen og magen, da måtte jeg bare sette meg. Da slutta riene, visste og tenkte fremdeles ikke på at det var rier..

 

Satt i bortimot 5min, så kom mamma. Hun fortalte at pappa var på vei med hunden, så kunne vi gå hjem sammen, og jeg tekte bare: Å I SVARTE!!!! Neeei!!! Blir vondt å gå hjem no da... huff...

 

Tenkte jo å ringe han for å bli henta.

Bente, søstra mi, ble litt stressa når hun skjønte at vi måtte gå hjem, men vi tok det med fatning og sa ingenting til mamma at jeg hadde fått litt vondt i ryggen, hun blir jo bare helt hysterisk av sånt. Bente skjønte det vel litt etter hvert, at det kanskje var rier, da jeg sa at jeg hadde vondt i ryggen, men likevel var det ingen av oss som helt trodde på det. Hvorfor skulle det skje nå, i dag, på butikken av alle plasser?!...??

 

Var ganske stille på veien hjem, hadde masse rier, skjønte vel det etter hvert at det var rier, jeg gikk saktere og saktere, sa ikke ett ord om at NÅ ER DET KANSKJE EKTE.

Bente spurte akkurat i ei rie om jeg ville bytte side me henne, fordi det var tungt for henne å holde i posene. (Hun holdt meg i armen, siden det var glatt)

Hun fikk et klart og bestemt: NEI! Også var vi stille alle sammen resten av turen hjem.

 

Da vi kom hjem var klokka blitt 1925. Jeg gikk på do, blodslimaktig utflod, masse vondt i ryggen. Sa til søstra mi: ” ikke lag mat”.

(Vi hadde tenkt å kose oss denne kvelden me rundstykker og godt pålegg, i tilfelle det skulle skje neste dag.. )

Hun fikk et rart uttrykk i ansiktet og spurte om det skjedde nå. Njaa, jeg tror det.. Er ikke helt sikker. Men ikke lag mat for sikkerhets skyld..

 

Ringte den andre søstra mi og sa fra fordi hun skulle være med på fødselen. Men også for å spørre henne om hun trodde jeg hadde rier. Hun spurte om hvor ofte jeg hadde vondt, hvor ofte riene var der.

-”Neei, jeg vet ikke.. 2-3min kanskje mellom.. Noe sånt.. 2-5min iallefall.. Åsså presser det ganske mye.. Gjør veldig vondt nå..”

 

Fikk til svar: herregud jente! Ring ambulansen me engang! Du vet jo at vi føder fort, så ikke vent me å ringe!!!!!!!!!!

–Hmm, jaja ok.. Greit. Sikker på at det er rier da?.. Så dumt hvis det ikke er det...

-Ring! Og si fra til Bente!!

-Jada, det har jeg gjort det!

(Eva satte seg i bilen me engang og kjørte til Åfjord. Halvtime å kjøre til Åfjord fra Stokksund..)

 

Jeg gikk opp og sa at Eva trodde det var rier. Og at hun ba meg ringe.

Bente gikk for å hente tlf sin, men jeg sa: ”Vent litt da.. Må bare pakke ne litt til.. Må være sikker”.

Pakka i omkring 5min. Jeg ba Bente si fra til mamma og pappa om at det sikkert skjedde nå. Så kom de inn på rommet mitt. Pappa var ganske rolig, men mamma... Huff.. hehe:)

Mamma: Hvor lang tid går det mellom hver rie??!

Jeg vet ikke, de er der nesten hele tiden, ikke mer enn 2-3min.. 1min noen ganger også.

Da fikk mamma panikk.. Så det i uttrykket hennes;) Stakkars, jeg var så sint på henne fordi hun masa om hvor lenge det var mellom... Huff, slem jeg er! heheh:P

 

Jeg gikk rundt rolig og pakka, men tilslutt så måtte jeg gi meg hen, og si til meg selv: RING FOR POKKER!!!

 

Ringte legevakta, ble satt over til en jordmor på Orkdal sykehus. Som hun skravla!!! Hun skjønte liksom ikke det at jeg hadde rier, og kviet meg for å prate da riene etter hvert ble kraftigere. La ut i det vide og breie om at jeg var hjertelig velkommen på Orkdal, men det var jo ikke sikkert at jeg kom dit og blablabla, fordi ambulansen kjører fødende til St. Olavs. Men likevel måtte hun si 2 ganger til at jeg bare kunne komme. Så brøyt ei anna jordmor inn og sa at ambulansen var underveis, og ønska meg lykke til. Slang på røret jeg;)

 

På dette tidspunktet var jeg sikker på at det var rier!

 

Det tok cirka 20min før ambulansen kom, klokka var da blitt 1945. Jeg gikk ned og la meg inn ambulansen. Fikk beskjed om at vi måtte kjøre opp til jordmora og hente henne i Stordalen, cirka 20min å kjøre. Turen opp dit ble vond. Rista masse mens den kjørte, venta bare på at vi skulle stoppe, slik at hun kunne sjekke meg. Ville vite hvor mye åpning jeg hadde. For det var så innmari vondt.

 

Da vi tilslutt kom opp, sjekka hun meg. 5-6cm sa hun.

–OK, sa jeg, også måtte jeg puste meg gjennom en ny ri. De kom veldig tett nå. Ca. 45sek mellom hver rie. Innmarri vondt, åsså siden ambulansen da kjørte ned til fotballbanen i Åfjord. Jordmora hadde beslutta at jeg måtte ta helikopter, riene var såå intense at jeg kunne føde når som helst i sykebilen, sa hun. Samtidig som de ikke ville ta sjanser på å sende meg me ambulanse siden fostervannet var skikkeli misfarget.

 

Var deilig å få vite at jeg fikk helikopter. Slippe å ligge i sykebilen i 2timer.

Reisa ned til fotballbanen tok 20min, laange 20min! Rista masse i sykebilen, riene var vonde. De kom tettere pga av all den ristinga fra kjøringa av sykebilen også.

 

Da vi endeli hadde kommet ned der helikopteret skulle lande, var det ENDA 30MIN IGJEN til helikopterets ankomst. Det var forferdelige 30min, jeg gikk på en måte inn i meg selv og pusta meg gjennom riene. De kom veldig tett, og det var ekstremt ubehageli å ligge i sykebilen. Det var kaldt og trangt.. Beltet stramma over magen og det var bare DRITT å ligge der!!!!! Riene roa seg ned da vi kom ned på fotballbanen, var 2-3min mellom da.

 

Jeg hørte jordmora si mange ganger: ”du er kjempeflink, det går så bra”. Helikopteret er her snart”.

Men det var nesten at jeg ville be henne holde kjeft! Å høre sånt når riene er der hele tiden, og du hutrer og fryser fordi det er kaldt.... Huff;) Menmen, hun mente det jo bare godt! Dessuten er jeg som person slik at når jeg vil være i fred, så vil jeg være i fred..

Men godt å vite at det var noen der iallefall. (Søstra mi og jordmora)

 

Etter en halvtime hørte jeg helikopteret, en heeerli lyd! Få vite at nå var jeg bare 25min unna sykehuset. Jeg slappa ikke ordentlig av fordi jeg var så redd for å føde i sykebilen. Ville ikke ha han i sykebilen der det var så kaldt;) Jordmora sjekket meg før jeg skulle inn i helikopteret.

8cm åpning!!!!! ? Fikk litt panikk, jordmora sa til legen i helikopteret, at det kunne skje i helikopteret, så de måtte passe nøye på. (Blir jo spent fast så vi ikke faller ut på gulvet;) ) Men, var jeg tenkte med meg selv: Neei, dette klarer jeg! Jeg klarer 25min ja!!!.... ***HJELP*** AAUUUU****

 

Masse vonde rier! Akkurat i en rie så flytta de meg fra den ene båra til den andre, sinnsykt vondt å bli løfta!! Også gikk de over til helikopteret, det var deili!! Det var så kaldt, det var så godt å få kjenne en sånn kulde, vinden som pusta over meg, virka nesten litt lindrende med engang?

Men så tok det ganske lang tid før de kom seg over til helikopteret føltes det ut som, så det begynte å bli litt kjølig tilslutt. Hadde masse kraftige rier mens jeg ble fraktet til helikopteret på båra, ble noen hyl fordi det var så vondt. Akkurat da tenkte jeg; ”Herregud, tenk om det er noen som hører dette da?!!??!” (Var jo tross alt på fotballbanen, der hadde det samlet seg endel folk..)

Så holdt kjeft i noen sekunder, men så kom det en skikkelig vond ri igjen, ikke lett å holde seg da nei;)

 

Kom da tilslutt endeli inn i helikopteret, etter den lille ”kjøreturen” på båra fra sykebilen, så ble jeg gjennomfrossen, så hutra og frøys skikkeli da jeg kom inn i helikoperet, håpte at det skulle bli varmt da de hadde fått kjørt litt...

 

Det var en herli følelse å kjenne at helikopteret letta, litt fordi jeg elsker å fly, men åsså fordi jeg endeli var på vei. Om ikke så lenge ville jeg få møte sønnen min!! ?

 

Så kom tankene på BIM... Og selvfølgeli C79. Hun som hadde rett.. Tenkte at dere Bimmere må tro på C79, hun er jo dødsflink;) Hehehehe;) Siden hun mente at 5.januar var dagen:)

Jeg trodde ikke så masse på henne selv, fordi jeg følte 7.januar.. Men neeida.... Tenkte på flere av nickene her inne, bl.a ale om hun fødte, og hvis hun ikke hadde gjort det, så var jeg først! hehe:P

 

 

Da helikopteret letta, var klokka 21.15.

 

Jeg merka i helikopteret at jeg ble litt rar i kroppen.. Døsig.. Noe rart ble jeg iallefall... Søstra mi så dette på meg, og sa det til legen, da bestemte han seg for at jeg skulle få væske. Skulle få en vene inn i handa. Enklere sagt enn gjort! Han prøvde å treffe... BOM!!! Det var vondt det!!! Så prøvde han en gang til, samtidi som han slo over der han nettopp hadde bommet... BOM IGJEN!!!!! ÅFY, så vondt det var!! Sinnsykt vondt!! Han prøvde igjen, der traff han, men det gjorde veldig vondt i handa, for han bomma jo to ganger og hadde slått oppå der også, for å få blodårene til å synes, så han kunne få satt vena inn.. Dumme lege!

 

Mens jeg lå i helikopteret, lå jeg på siden.. Jeg hadde mindre rier da, hadde kanskje 3-4 rier i helikopteret, men til gjengjeld var de suuuupervonde og lange.... Jeg var veldig trøtt i helikopteret, hadde det ikke vært for at det var vondt hadde jeg klart å sove.

 

Klokka var ca.21. 40 da helikopteret ankom St. Olav. Jeg ble kjørt inn i heisen, tok heisen ned.. Tok laaaaang tid før heisen åpna seg.. Jeg ble irritert av dette for kjente en ny rie, og ville helst ikke ha en rie i heisen.. Liker ikke å ha vondt mens andre ser det, åsså så mange som det var da!!!! hehe:) Bare mannfolk, hele gjengen... Ikke morsomt!

 

Endeli åpna heisen, men da skulle vi ut på en trilletur........ Søstra mi sa at vi måtte løpe i sikkert 5min før vi kom til fødestua, søstra mi er jo gravid selv, så var visst litt slitsomt for henne å løpe så langt;) Helikopter-folkene lurte på om hun hang etter, ja sa hun og trakk pusten, og løp videre nedover gangene;) hehe:)

 

Da vi kom fram til den fødestua jeg skulle ha, skifta jeg seng igjen.... Huff, slitsomt det! Det er ikke noe godt når riene kommer som olja lyn, da jeg traff jordmora i gangen så kom det HEEELE tiden..

 

Klokka var nå passert 22.00

 

Da jeg hadde fått karra meg opp i senga, så tok de på et sånt bånd rundt magen for å ha kontroll på babyen. Han hadde det fint sa de! Så letta jeg ble!:)De skulle sjekke meg for åpning, og måtte vente på en lge som skulle komme. Han kom da tilslutt og sjekka åpninga, 8.5 cm.

Denne legen som sjekka var skikkeli HARDHENDT!!!!! Det var så vondt, hyla og vrei meg av smerte.

 

Jeg fikk lystgass etterpå. Da jordmora kom me lystgass-maska, tok jeg tak i den og satt den ve munne uten å bry meg om å få vite åssen det skulle gjøres. Jordmora sa jeg skulle bruke den til hver rie, men riene var der jo hele tiden, skjønte de ikke det??!?!!

 

Det var steike vondt!!! Så snudde jeg meg vekk og stengte verden ute fra dette tidspunktet. Jeg hadde rier HELE tiden, ikke pause en eneste gang. Det var så vondt! Det var forferdeli, for fikk ikke pusta ordentlig, klarte aldri å hente meg inn igjen.

Men jeg fikk med meg at søstra mi, Eva, kom. (Hun hadde kjørt i bil fra Åfjord, da det ikke var plass i helikopteret.)

Deilig å vite at det var noen der, selv om jeg stengte de ute;)

 

Fikk beskjed om at de skulle sette på en elektrode på hodet hans, men de fikk visst problemer med å feste den, så legen ble kalt inn for å sette elektroden på..

Hele denne tiden gikk me på å prøve å få puste, riene var sinnsykt vonde, det begynte å ”svi” i skjeden, tydelig tegn på at han beveget seg nedover iallefall!

 

Jeg ble litt kvalm, kjentes ut som om jeg måtte kaste opp, men så gikk det over.

 

Etter å ha ligget litt i senga, fikk jeg beskjed om at jeg måtte ta av meg genseren og bh- en. heheheeh;) enklere sagt enn gjort, Nekta plent, så Eva måtte begynne å ta av meg genseren;) Ville ikke ta av den, hadde mer enn nok å prøve å puste, og i tillegg skulle jeg dra genseren over hodet og reise meg opp!! Var så sint på jordmødrene for at de absolutt skulle ha den av!!!!!!!!!! Men... Tok ikke lange stunden før jeg var suuuperglad for at de tok den av!=) For da kasta jeg opp!

Da visste jeg at det ikke var lenge igjen:) Deilig følelse!

 

Jeg fikk beskjed om at jeg måtte puste, for babyen fikk ikke oksygen, dette hadde de sagt mange ganger. Jeg tviholdt på maska, den var livsvikti for meg der og da! Om det var på dette tidspunktet eller tidligere de skrudde av lystgassen vet jeg ikke, men de skrudde iallefall den av.. Og hvor lenge jeg fikk lystgass vet jeg ikke heller, men under en halvtime iallefall...

 

De meg oksygen isteden, gjennom maska. Hjreterytmen til Daniel ble lav. (Var på 90, og den skal ikke være under 110. ) Selv om jeg ikke fikk lystgass, klarte jeg meg ikke uten maska. Fikk jo tross alt oksygen;) hehe:) Hadde jeg ikke hatt den, tror jeg ikke jeg ville klart neste oppgave som sto på tur, nemlig pressriene. Det hadde begynt å presse ganske masse, hadde gjort det en stund, men ble skikkeli ille. . Jeg pressa, og kjente at hodet hans beveget seg lenger og lenger nedover, på vei ut:) Fikk beskjed om å puste, hørte at de sa at han ikke fikk oksygen. Når de sa det, visste jeg ikke helt hva jeg skulle gjøre, så prøvde å få et skikkeli åndedrag. Hjalp for både meg og Daniel tror jeg. Det åndedraget var bra nok til at jeg klarte å holde ut til slutten. Tvang meg selv til å puste et laaaaaaaaaaaangt åndedrag..

 

Da det ikke var så lang tid igjen, måtte jeg på NYY skifte seng! Skikkeli vondt!! Riene som kommer hagl, uten pause, ungen er langt nede i bekkenet på vei ut og jeg skal karre meg over i en ny seng!! Forbanna mennesker tenkte jeg! hehe=) Men, kom over i en ny seng. Ikke en fødestol/gynekologstol;) Slapp å ha beina oppe på den måten;) hehe:)

Ville føde i en sånn stilling, me beina godt trukket opp så jeg selv følte at jeg gjorde jobben og hadde sjanse til å klare det. Og det fikk jeg jo!

 

Lå å pressa litt til. De sa at de kunne se hodet, jeg ble så glad og da kom virkeli instinktet om å presse for fullt! Legen som hadde sjekket meg, kom inn igjen p rommet. Jeg la ikke merke til det heller da, fordi jeg lå me øynene igjen!

 

Fikk beskjed om å legge fra meg maska, og presse alt jeg makta på neste rie.

 

Så sa jordmor: Vi må hjelpe babyen din ut det siste stykket.

 

AUU!! Der ble jeg klipt.... Var VONDT!!

 

Så kom hodet hans ut, og isteden for at de skulle vente på en ny rie så kroppen hans kom av seg selv, så dro de han ut. Dette var nok fordi han var så blek og pga hjerterytmen. Hasta litt for å få han. Det at de dro han ut var veldig ubehagelig. Føltes ut som det vrengte seg innvendi...

Etter han var ute, ventet jeg i to-tre sekunder på neste rie, men skjønte at jeg eeeeeeeeeeeendeli var ferdig! Løfta opp hodet og så babyen puste inn for så å gråte, og DA kunne jeg slappe av! =)

 

Klokka 23.12 kom han ut! ?

Stor liten pjokk på 3970gram og 48cm lang.

Hodeomkrets var 37cm.

 

(Får tårer i øyenen nå jeg, når jeg skriver om dette, vidunderet mitt som ligger ved siden av meg ved datan.. =))

 

De spurte om jeg visste kjønnet, ja gutt sa jeg. Kjente en liten klump i halsen.. Jeg var blitt mor!!!

 

(Neiognei... Hvorfor kommer tårene NÅ????)

 

Etter litt, så fikk jeg han opp til brystet. Han var jo så nydeli! Men jeg frøys masse, hele kroppen rista. Litt redd for å miste han i gulvet da.. hehe:)

 

Såå, da skulle jeg bli sydd.. Lå til klokka var blitt rundt 0030, før de var ferdig me å sy, skjønner ikke at jeg hadde tålmodighet til det nå i ettertid jeg;) Men, utroli nok:P

Etterpå ble jeg kjørt inn på rom for å slappe av før jeg kunne komme over til pasienthotellet. Så spiste mat og greier.. Men, selvfølgeli.. Da jeg skulle i dusjen så klarte jeg ikke å sitte oppreist på sengekanten engang. Var så svimmel. Så fikk beskjed om at jeg måtte på barsel. Det var nedtur det!!!

 

Menmen, fikk da et rom.. Et 4-manns rom. Litt etterpå kom jordmødrene igjen, jeg måtte ta noen prøver, også måtte jeg ta resus - sprøyta... Selvfølgeli måtte jeg jo også få kateter for å tømme blæra... Huff, det var vondt... Så ble jeg kjørt tilbake til rommet..

 

Men jeg ville ikke sove, klarte ikke. Jeg bare lå og så på Daniel heele tiden. Holdt handa hans og han klemte til:) =) Så etter en time våkna han, skulle ha mat. =) Var så deilig å holde han!! Det var så deili følelse at det er ubeskrivelig!! Etterpå sovna han på brystet mitt, det samme gjorde jeg.

 

Tilbrakte hele sykehusoppholdet på barselavd. Det må sies at det var tøft å se andre fedre komme, mens jeg har en fordømt far til Daniel.. Krevde noen tårer av meg det.. Det gjør det fremdeles, men lærer jo å leve med det! Jeg vil heller ha det sånn, enn å ikke ha Daniel i det hele tatt!!!!!!!!!!!

 

Den dagen jeg reiste hjem var jeg så stolt, skikkeil stolt over sønnen min! Herlig følelse å gå ut av sykehuset som nybakt mamma til verdens herligste gutt!

 

.........................................................

 

Ønsker alle lykke til! =) Man kan glede seg til å bli mor, men når du har først har blitt det, da vet du virkeli hva du har fått. Det er mer enn hva man kan forvente å få. Det er så stort.!!!

 

[Mamas]

Hei - og gratulerer med gutten din! Jeg er sååå imponert over din historie - de fleste klager hvis det er over 20 min til sykehuset, og du kom flyvende i helikopter. Gir jo et visst perspektiv... Lykke til videre!

[Vålerenga12 m/ 3 små]

Tusen takk! )

 

Slik er det å bo på bygda. men jeg skal si deg det: Jeg er glad for det. Fordi å ligge på sykehuset i flere timer, det ville jeg ikke klart. Jeg fikk hele tiden et mål, vente på å komme opp til jm, vente på helikopteret og vente på å komme frem, tilslutt å få denne ungen som gjorde meg sååååå vondt bare ut og ferdig me det!! hehe:p

Antageli ville jeg ikke fått epidural uansett, fordi hadde 7cm på litt under en time, og hadde jeg bodd nærmere sykehus ville det nok vært naturlig å ventet litt. Slik er jeg: Venter til jeg er sikker!!! ;o)

 

((=o)