Vil være alene...

[Frk. Sol]

Jeg er 31+4 uker på vei, og har de siste ukene fått helt nok av venner og slektninger som mener jeg bør komme meg mer ut. Har alltid vært veldig aktiv. Jobbet masse på studentkroer, og jobba på min siste konsert i dette svangerskapet på fredag.

Men i det siste har jeg bare villet sitte hjemme i sofaen og være alene. Om gubben vil sitte sammen med meg er det bare koselig, for han trenger jeg ikke å underholde. Rart å ha det sånn i en alder av 24 år gitt..

 

Tror i tillegg jeg begynner å bli litt smårar.. Klarer liksom ikke å tenke på noe annet enn babyen min, fødselen, ammingen, at ikke alt er kommet på plass (flytta for en mnd siden), julefeiringen med den nye jenta og samboeren. Dersom jeg prøver å ha en samtale med andre om "normale" ting har jeg hele tiden dette i bakhode.

Måtte rett og slett pakke alt av babytøy i en bag, for ikke å kikke hull i det. Har alt vi trenger, men tenker jeg venter så lenge som mulig med å sette det på plass for ikke å bli heeelt surrete!

 

Kan noen si at jeg ikke er helt alene om å føle seg litt folkesky og små "obsessive" i denne tiden?!?

 

 

[åsså jeg da :=)]

Du er nok absolutt ikke alene

 

Vi er alle forskjellige, og vi har alle lov til å være det. Min venninne fortalte meg at hun har problemer med å lagre det andre snakker om, fordi hun har så mye å tenke på selv. det opptar 99% av hverdagen hennes.Hun foretrekker også å være hjemme og pusle med forberedelser og det å være alene, sitte for seg selv og kjenne babyen sparke...Det er hennes måte å nyte graviditeten på.jeg synes hun er skjønn og misunner henne denne måten å ha det på til tider

 

Jeg derimot, har gått hele sommeren og måtte "gjemme" at jeg var gravid(pga jobben) i tillegg til at jeg ikke følte meg noe vel med tanke på kroppen min og alle forandringene. Nå har jeg kommet "frem fra skapet" og storkoser meg jeg er så glad og lykkelig og synes egentlig alt er stas:) Vil gjerne være supersosial og dele alt jeg tenker og føler med ALLE!! men dette går også i bølger Jeg har også behov for å være alene og bare "være".

 

Det er en stor omvelting det å skulle bli mor for første gang, og alle måter å reagere på er "tillatt". Vi lever alle i våre små gravidbobler og det synes jeg må være lov

 

Har forresten lagt alt babytøyet i sirlige små bunker(sortert etter alder) i kommoden, og flyttet dataen inn på barnerommet slik at jeg kan sittee alene der inne og bare kooooooooose meg

[t-79 og Jakob+ spire:)]

Akkurat sånn har jeg også blitt den siste tiden... ;-) jeg orker liksom ikke være så sosial lengre, og føler jeg ikke har noe behov for det!!! jeg trives med å pusle her hjemme, kjenne babyen sparke- gå tur med hunden min osv.... jeg vet ikke, men det er akkurat som om jeg har fått en stor indre ro.... Men det er jo godt da, jeg har det superbra jeg ) og så lenge vi har det bra med oss selv kan det vel ikke gjøre noe at vi blir litt "folkeskye"???