blir så fortvilt over sambo.

[motorrypa]

nå begynner jeg å bli kraftig lei.

han drikker støtt å stadig å påstår fortsatt at det ikke er et problem. fant ut i dag at min mor hadde funnet to tomme brennvinsflasker på hytta fra forrige uke da han var to dager alene på hytta. jeg er så sabla deprimert oppi alt dette og jeg tror nok jeg kommer til å be han flytte ut i kveld. jeg orker ikke å ha dette hengende over hodet på meg lenger. jeg tenker mye på fremtida også. hvordan skal det bli med lille babyen som kommer til verden om noen måneder å med en pappa som drikker.

 

tør jeg å elte ungene til han? enn hvis noe skjer å han er for full til å kjøre dem på akutten eller noe. uff jeg blir helt dårlig ved tanken.

 

jeg har ligget i hele natt å tenkt å grått. å øynene var så hovne at jeg ikke så frisk ut i morges da jeg sto opp.

 

jeg har avtalt med en venninne at vi ( jeg å min datter) kan komme å bo hos henne noen dager hvis vi trenger det.

 

må vist bare lufte hodet litt.

er bare så vanvitti fortvilt

[Anonym bruker]

Been there, done that...

Gir sjanse på sjanse. Men det virker som om når flaska har fått kontrollen. da er det ikke enkelt å gjøre noe med det igjen...

[motorrypa]

tok en dønn seriøs prat med sambo i går hvor jeg også forslo å ta en pause for en stund. at han finner seg en egen leilighet.

ikke at vi er finito som par men at vi bor fra en annen en stund til han klarer å få prioriteringene på plass.

jeg forholdt meg utrolig saklig selv om tårene rant på meg som besatt.

å at vi venter barn om en stund gjør ikke situasjonen mindre prekær. jeg sa at jeg ikke stolte på han når han va elene med ungen min at han ikke drakk i tilfelle noe skulle skje, var han da i stand til å ta vare på dem å få kjørt dem på sykehus hvis det skulle være nødvendig.

 

hvis det ikke sank inn i går så kommer det aldri til å gjøre det heller.

 

merker at humøret mitt ble betraktelig mye bedre etter å ha fått konfrontert han med alt dette. så bare det var godt for min del

[Anonym bruker]

Jeg forsøkte å si til samboern at det måtte skje noe snart, ellers måtte han UT. Skjedde aldri noe, og til slutt sa jeg fra. Det var nok!! Det er nå 2 år siden, jeg er fremdeles glad i han. Han er snill og god, men alkoholen ødelegger ALT!! Håper og håper... Men føler bare jeg går og venter på noe som ikke kommer til å skje...

 

[Ankers]

Det er bare han som kan hjelpe seg selv. Jeg synes du virker som en fornuftig kvinne som nå har innsett at du er den som må ta den tøffe avgjørelsen å be din samboer om å våkne opp eller flytte ut. Jeg vil gi deg et lite råd fra en som også har nær familie som er litt for glad i alkohol: Gjør alvor av det nå! Ikke vent, ikke gi ham flere sjanser akkurat nå. Flytt fra hverandre i noen måneder og sørg for at du gir klar beskjed om at han ikke kan lure deg lenger, at han ikke kan fortsette som før og at dersom han gjør det så er det over. Du og ditt kommende barn vil skades alt for mye av å ha en alkoholisert mann og pappa i livene deres. Det er ikke verdt det! Da er livet så utrolig mye bedre som alenemor!

 

Lykke til! Jeg har tro på deg!

[Gjest]

Hei Motorrypa! Hvordan går d med deg nå? og hvordan går d med han som var samboeren din? Har han tatt til fornuft og fått hjelp? Hvorfor ikke få han til å legge inn antabust?