For 17 uker siden kom Martin til verden. ikke så veldig frivillig...

[så var vi 4]

Torsdag 1. juni kjente jeg på meg at nå var det noe som holdt på å skje. Jeg våknet fredag (2.6) med rier, de varierte fra 5-10 min hele dagen. Natt til lørdag ringte vi til føden og sa fra at vi kom bort for en sjekk, var da 3-5 min mellom riene.

 

Kom bort på føden og fikk på CTG, og merket meg det at hver gang lillegutt begynte å rase i magen var ei ri på vei. Alt var i orden der og når JM skulle sjekke åpningen min var den 3-4 cm. Fikk være på miljøstuen. Og slik holdt vi på med bare tull-rier frem til klokken ble 11 lørdag formiddag. Da bestemte JM at vi skulle ta vannet siden jeg ikke fikk effektive rier, og det kun var blitt 1 cm mer åpning på 6 timer (litt oppgitt da). De tok vannet og riene tok seg opp, og begynte å bli smertefulle, men ikke uutholdelige.

 

Når kl begynte å nærme seg 12 på lørdag begynte riene å bli skikkelige vonde og jeg lå og trodde jeg skulle dø dro vi inn på ei fødestue for å få lystgass. Klarte å puste meg gjennom en og annen ri med lystgassen, men endte opp med å kaste hele greia fra meg for den var grusom. Da fikk jeg tilbud om saltvannspapler, de er vonde å få. Faktisk verre enn alt annet under fødselen…

 

Kl 13.30 ble det bestemt at jeg skulle få riestimulerende middel for å få fortgang på sakene siden det omtrent ikke skjedde noe. Da brølte jeg etter epidural og gjett at jeg så frem til den. Anestesilegen ble oppringt om etter 15 minutt var han på plass med alt av utstyr (herlige mannen). Sambo satt og holdt meg opp i senga mens legen stakk i ryggen. Etter 4 mislykkede forsøk måtte legen gi opp og ringte etter en annen lege som skulle prøve (jeg hadde gitt klar beskjed om at de MÅTTE klare å sette epiduralen). Den andre legen kom og traff på første forsøk, og da var jeg i lykkeland. Stakkars samboeren min som måtte sitte å holde meg og puste meg gjennom riene, han var helt svimmel etter all pesinga =P

 

Fikk endelig slappet av, og kl 15 ble åpningen sjekket igjen og den var da 7 cm (ikke akkurat noe å rope hurra for). Det var vaktskifte (for tredje gang) og inn kom verdens triveligste JM. Hun var så rolig og trivelige at jeg kjente det ble bedre å være meg med en gang.

 

Kl 16.15 kjente jeg at nå måtte jeg på do og bæsje, og sendte sambo ut på gangen og ringte på JM. Fortalte henne at jeg måtte på do, og da spurte hun om jeg kjente sånn trykketrang. Jo det gjorde jeg jo, for jeg trodde jo jeg skulle drite meg ut der jeg lå. Hun sjekket åpningen, og der var det plutselig blitt full åpning og jeg fikk lov å begynne å presse når jeg følte jeg trengte det. Noe som var heeeeeerlig. Men ingenting skjedde, og gutten kom ikke ut.

 

Kl 17.15 ble det bestemt at jeg fikk prøve å trykke i 10 minutt til og deretter ville de hjelpe til med sugekopp for å få ut gutten min.

 

Lege, JM og barnepleier var til stede i rommet og de gjorde klar sugekoppen. De registrerte babyens hjerterytme utvendig og når jeg fikk en ri skulle jeg presse og de trekke. Slik holdt vi på ei stund. Siste ri var grusom, og trodde jeg skulle eksplodere i hodet for jeg presset så hardt, og når jeg var ferdig ble jeg beordret til å presse mer selv om jeg ikke hadde en ri. Da hadde hjertelyden til gutten min forsvunnet og de måtte bare få han ut med en gang. Er vel unødvendig å si at jeg revnet en del siden han ble dratt ut fortere enn fy.

 

17.41 ble han født, og veide 3284 g og var 47 cm lang.

 

De la gutten min på magen min og klippet navelstrengen, så ropte de på pappaen og borte var de. Fikk vite etterpå at de hadde sprunget bort til et rom der det sto tre stykker klar med sug og oksygen for å hjelpe lillegutt på veien. Pappaen skreik så tårene sprutet, og vi hadde til og med glemt å spørre om det var en gutt… Jeg ble sydd etter at morkaken kom ut. Og like etterpå kom sambo og lille Martin inn på rommet, og jeg spurte om det var en liten Martin vi hadde fått, og det var det. Begynte å skrike for jeg var så glad. Fikk også vite at han hadde vært uten oksygen kun en liten stund og at det ikke hadde påvirket han noe.

 

Hadde mistet over 1 liter blod under fødselen så jeg fikk ikke holde babyen min og nesten ikke sett han for jeg måtte ligge med beina i taket for ikke å besvime. først kl 12 på natten fikk jeg sitte opp og se han skikkelig. Skreik å skreik hele tiden. Etter 2 blodoverføringer og masse tårer og slit med ammingen er vi endelig hjemme, og jeg er så forelsket i den lille gutten som ligger og sover i senga si. Dere har virkelig noe å se frem til!!!!