valget å dø, er enklere enn valget å leve.....

[Anonym bruker]

jeg beklager med det samnme at jeg er anonym, men dette er tungt, fordi jeg ønsker ikke å føle det slik... og jeg vil ikke at andre skal skrive å stakkars.. eller at jeg er teit, når jeg skriver inn med mitt navn... så jeg forholder meg anonym. dette er mine innerste tanker, som jeg føler at jeg ikke kan dele med noen, så lenge jeg ikke kan være anonym.

 

mitt ufødte barn, jeg har så mange tanker, så mye bekymmer.. jeg skulle ønske du ikke var til.. livet mitt er kaotisk, og det føles så galt å ønske deg velkommen inn til denne verden, en verden som jeg ikke en gang er sikker på om jeg selv vil være en del av, jeg har grått i hele dag, og ønsket at du skulle dø i min mage.. for et ondt menneske jeg er. hadde jeg vist hvor kaotisk min verden ville bli, hadde jeg aldri sluttet på prevensjon... for jeg ønsket deg, og derfor er det så smertefult nå. tårene kommer i strie strømmer.. hvordan skal vi klare dette. og du som aldri har bedt om å komme til denne verden en gang, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg føler meg selv gli ned i et mørkt hull.. vil jeg klare å komme opp, være den mor jeg burde være, når du kommer. for meg akkurat nå, føles det så mye lettere å velge å dø, enn å velge å leve.

 

 

 

jeg ville egentlig at dette skulle stå inne på skravlesiden, men der kan jeg ikke være anonym. så hvis noen av dere som leser dette, kan kopiere det over, hadde jeg settet pris på det.. er jeg alene om å ha det slik?

[snartmammapåny]

Nå vet jeg ikke bakgrunnen for hvorfor du føler det slik, det kan jo være så mangt. Men vil anbefale deg å snakke med en lege å få henvisning til psykolog. Mye kan virke tyngre og vanskligere nå når hormonene raser i korppen din. Svangerskapsdeprisjoner kan gjøre at tilverelsen ser mye mørkere og grusomere enn den egentlig er, selv om den kanskje er grusom og. Kaskje kan en profesjonell utenforstående gjøre livet til deg og den lille i magen litt lettere!!

 

 

[Anonym bruker]

en av årsakene er dette presset jeg føler..

den perfekte kone

den perfekte elsker

den perfekte husmor

den perfekte datter

den perfekte stemor

den perfekte person

den perfekte mamma

den perfekte arbeidskollega

 

 

HI

[snartmammapåny]

å ikke føle at man strekker til er ingen god følelse. Har selv måtte ta et steg tilbake på jobben for å klare å være gravid og alt som følger med det. Måtte rett og slett bare finne meg i at jeg ikke lenger klarer å jobbe 12 timer i strekk for å få super gode resultater.Må heller bare godta normale resultater..:/ Var tungt til å begynne med, men etterhvert så forstår jeg at det ikke ville vært noen god løsning å jobbe meg i hel under graviditeten.

 

Vil fortsatt råde deg til å snakke med noen profesjonelle om hvordan du føler det. Svangerskapsdeprisjoner er faktisk veldig mange som får, men det blir som oftes ikke oppdaget...mange sliter med det unødvendig.

Gjør deg selv en stooor tjeneste å søk hjelp. Det vil både du og din familie tjene på i lengden:)

[Anonym bruker]

jeg skal vurdere det. liker ikke å snakke med fremmede om mine problemer. det er jo greit her, når jeg har mulighet til å være anonym, men der ute.. hmm..

 

 

 

HI

[Love2bemom]

Jeg synes du skal gjøre mer enn å vurdere det. Det er ikke noe nederlag å snakke med en psykolog.Det har jeg selv gjort for flere år tilbake og det hjalp veldig mye. Det å ha en utenforstående som du kan snakke med og som kan veilede deg på "rett spor"igjen er nok noe du trenger. Ikke ta lett på dette. Oppsøk hjelp med en gang, slik at du slipper å føle det slik.Og slik at du er bedre rustet til den lille kommer til verden. All mulig lykke til...Det er ikke håpløst...Ingen vet hva morgen dagen bringer, så ikke gi opp!!! =)

[Anonym bruker]

personen er der for å hjelpe deg, ikke dømme deg.

 

ta sjansen og be om hjelp som vi her inne ikke har kompetanse til, du fortjener så mye bedre! jeg vet ikke om du har vært gravid før, dette er min andre og jeg kan love deg at jeg blir småtuppa hver gang, hormoner raser i kroppen og man føler seg mislykket og strekker ikke til hverken på jobb eller hjemme.

 

du bærer på noe så utrolig vakkert, du fortjener så mye godt!

jeg tenker sånn på deg og håper inderlig at du får den hjelpen du fortjener og trenger nå!

 

mange tanker til deg!

[snartmammapåny]

Er nok ikke alltid lett å legge frem probleme sine fremfor noen... man vil jo ikke inrømme sine "feil".

Men prøv å bare ta opp telefonen å ring legen din, si at du har dype deprisjoner og trenger noen å snakke med. Så får du forhåpentligvis den hjelpen du trenger, og når ballen først har begynt å rulle så blir d nok mye lettere for deg etterhvert.

 

Om du har noen å sankke med som du kjenner og stoler på så kan du jo be de om å ordne en samtale time for deg, da trenger du bare om å møte opp uten å måtte stresse med å forklare deg i telefonen i forkant av timen..

[Anonym bruker]

HEI!!!

 

Jeg jobber som psyk. sykepleier i akuttpsykiatrien og har gjort det i 8 år.

 

Vet ikke hvor langt på vei du er, men mener kanskje at du bør vurdere abort. Hvis du har så nok med deg selv så kan det være en stor belastning å få et barn i tillegg...

 

Ring poliklinikken på mandag, evt legevakta nå... :-)

 

 

I en sånn situasjone er det viktig at du tenker mer på deg selv enn ungen!

 

Signerer anonymt jeg og, siden du gjør det...

[snartmammapåny]

tror du bare kan overse denne anonym over her... en som jobber i psykiatrien burde ikke dra en så drastisk konklusjon utifra den lille informasjonen som du har lagt ut her... D er i så fall enormt uprofesjonelt!

 

Snakk med en profesjonelt så finner dere nok ut den beste løsningen for akkurat din situasjon. D ordner seg nok for deg selv om alt ser litt mørkt ut nå.

[Anonym bruker]

Nå vet jeg ikke hvor langt du er på vei eller noe slikt, men kan fortelle at jeg selv er 13 uker på vei og har enda ikke hatt den store gleden over at jeg er gravid og så passer det ikke nå. Men jeg tror, nesten vet, at når jeg får barnet i armene vil følelsene være noe annet (gjorde iallefall det sist gang og da gledet jeg meg når jeg var kommet litt lengre i svangerskapet).

 

En kan ikke strekke til over alt etter at en får et barn i huset, men det er noe alle vet og en må lære seg selv og kjæreste til å forstå det. Hvordan føler barnets far det?

 

Vet så altfor mange som har tatt abort og angret mye på det i etterkant, så det er IKKE noen lett løsning.

 

Men som de andre skriver her så kan det være godt å få snakket med noen, men jordmor kan også være veldig god å snakke med. Jeg føler de er mer jordnære enn legene.

 

 

[Anonym bruker]

Er ganske drastisk å ville ta livet sitt og vel kaa82? Blir ikke noe baby av det hvertfall.

 

Og hvis du leser en gang til så var det ingen konklusjon der, bare et velmenende råd fra en som innser at det kanskje ikke alltid er det beste for alle å skulle føde et barn når som helst!

 

 

[Anonym bruker]

Hei igjen hovedinnlegger!

 

Håper ikke du oppgfattet meg på samme måte som kaa82 gjorde, for det var IKKE meningen. Min mening var å si at dersom du er så langt nede som du gir uttrykk for så kan det ofte ta LANG tid før man er "seg selv" igjen, og jeg har sett flere eksempler hos mine pasienter på at de har blitt enda dårligere når de har født. Føler da at de strekker enda mindre til...

 

Uansett, ønsker deg ALT GODT!!!

[Anonym bruker]

Enig med kaa82, er ikke sikker på om abort er løsning for deg, det må være SISTE utvei. Tror du får kan få det bedre hvis du snakker med noen, har du ikke en god venninne?

En arbeidskolega, tillitsvalgt på jobb?

Selv er jeg en betrodd medarbeider som mangen ansatte kommer til med problemer, de aller fleste klarer jeg og veilede..

Det finnes flere bøker du kan lese, gå til nærmeste biblotek..

 

Når du føler du har nådd bunn, så er det bare en vei opp igjen, og ja det finnes alltid lys i enden av tunellen.. Kansje du bare har gått litt feil, det er ingen (og heldigvis for det) som er perfekte.

Ønsker deg lykke til, dette klarer du (inderst inne er vi alle sterke)

selv om det ikke føles slik nå..

 

[snartmammapåny]

men å komme med et slikt råd til noen som alt er i 2 tri å ta abort synst jeg var litt drøyt... er iallefall over grensen for grensen for selvbestemt abort.

 

du har rett i at å beholde barnet ikke alltid er den beste løsningen for alle, men det bør det hvære opp til hver enkelt å bestemme. Og HI bør søke profesjonell hjelp før hun eventuelt tar beslutningen den ene eller andre veien. Noe jeg synest det var litt rart at du, som du jobber i psykatrien, ikke tok til vurdeing.

[Anonym bruker]

Kaa82!

 

Svarte kanskje litt kjapt ser jeg ja, skulle nok brukt litt flere ord.

 

Ble bare litt stressa av innlegget, kom hjem fra jobben kl 16 idag med et selvmord på dagvakta mi idag. Men skrev at HI burde ringe legevakt nå, evt vente til mandag med å kontakte poliklinikk hvis hun føler hun har tid/ork til det.

 

 

Huff, skal finne på noe koselig jeg nå, sette på en fin film tror jeg:-)

 

Ha en fin kveld!

 

Og igjen, HI; RING heller enn å sitte der alene!!

 

[snartmammapåny]

Oki, da forstår jeg svarene dine litt mer anonym nr 2. Ble bare litt sint på deg et øyeblikk her..

 

MEn vi er igrunnen enige det viktigeste iallefall at HI får den hjelpen hun trenger. Og med profesjonell hjelp så vil du,HI, nok føle gleden over livet ditt igjenn skal du se:)

 

Ønsker deg iallefall lykke til, prøv å finn krefter til å søk hjelp, det er det første steget som er det lengste.

[Veslejenta-klar*for*nr*2]

Kjære deg...

 

Etter nå å ha lest hva du skrev så forstår jeg deg på en måte.

Ting er ikke alltid lett, til og med av og til så hektisk at man virkelig ikke ønsker å leve mer.

Men på en eller annen måte overlever man likevel.

Det er tøft, det er vanskelig og det er pokker så hardt å holde igjen, å fortsette å leve når en har det så vondt...

Det at du sier du ønsket på en rar måte barnet i magen din død, det høres så mye mer dramatisk ut enn det du tenker over selv...

Det kan være så mange grunner til at du føler det slik, mye depresjon i livet ditt, både utenfor og inni svangerskapet.

Men jeg skal si deg, at du ikke kommer til å føle det slik når du sitter med dette nyfødte nydelige barnet i armene dine....

 

Du kan tenke på mye rart og bekymre deg over alle dine problemer, men så snart de uskyldige øynene ligger der i armen din og stirrer deg dypt inn i sjelen, da vil du være så fryktelig glad for det livet du har brakt til verden.

Selv om verden kan være så fryktelig fæl til tider og utider så søker man en trøst i sine kjære. Og bare i et lite spedbarn kan man finne all den trøst en trenger..

 

Alle dine bekymringer og plager du har hatt tidligere er bare forsterket mye nå når du går gravid... hormonene vandrer vilt i kroppen din og tankene fyker veggimellom...

Graviditeten kan påvirke gamle såre minner osv.. og forsterke dem til så mye verre enn det de egentlig trenger å være...

Jeg ser her at mange råder deg til å oppsøke psykolog, vel dettte er da ikke ALLTID nødvendig.... Det er tungt men faktisk så kan du komme deg over dette selv. Det er viljestyrken det står i.

 

Jeg har selv hatt så uendelig mange slike historier... så mange såre og forferdelig tunge minner, jeg hadde seriøse problemer, og de bare utviklet seg til det verre for hver dag som gikk.

En venninde oppfordret meg til å oppsøke psykolog, så det gjorde jeg.

Men ting ble ikke bedre på noen måte, psykologen gav meg opp og sukket og sa "jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skal gjøre, et umulig tilfelle"

Så da måtte jeg ta meg sammen og finne ut av dette på egen hånd.

 

Det tok tid, blod og masse tårer men jeg kom gjennom det... det var det viktigeste.

Det jeg sier her er at du kommer deg gjennom dette!

Stol litt mer på deg selv og ikke tenk så mye på hva fremtiden vil bringe... tenk heller på nåtiden og gled deg over de få gode stundene en har i livet

Så skal du se at alt blir mye bedre

Sett en stopper for alle dine så tunge bekymringer og la kroppen din slappe av litt

Tenk på det som gjør deg glad og smilende, så skal du se at ting blir bra igjen

 

 

*jeg vet ikke om noe av dette her virket fornuftig, men det er vertfall det jeg hadde å si... så får vi håpe at det blir bedre med tiden *

 

*klemmer*

 

[Anonym bruker]

Føler sånn med deg HI!

Opplevde noe lignende i mitt første svangerskap. Barnet var planlagt, men jeg følte bare enorm angst og tristhet. Var ikke i stand til å sove eller spise. Ønsket også at barnet skulle dø og hadde samtidig forferdelig dårlig samvittighet for det. Fikk etterhvert hjelp av psykolog og fant ut at mye skyldes at min egen mor behandlet meg svært dårlig. Det er virkelig verdt å søke hjelp. Vet også at det er noe som heter Gaia, en gruppe jordmødre som hjelper de med ulike problemer i svangerskapet.

Må kanskje legge til at mitt barn døde i svangerskapet, når jeg endelig hadde begynt å se lysere på det. Det var en sorg som var stor!

Tenker på deg:)