Orker ikke flere svangersk.kontr......

[Anonym bruker]

Hadde min siste kontr.for 3 uker siden. Er nå 35 uker på vei, og ferdig med leger, jordmødre og andre duster.

Fikk påvist hepatitt c i begynnelsen av sv.sk. -Jeg er ikke narkoman, og har heller aldri vært det. Har fått det enten etter piercing eller sex. Men blir behandlet som en narkoman av legene. Virker som de ikke tror at det er andre enn narkomane som kan få det.

Brøt fullstendig sammen da jeg fikk diagnosen. Å bli mistenkeliggjort hjelper ikke. Hele sv.sk har dreid seg om hepatitt. Har ikke vært i stand til å glede meg over at jeg skal bli mor igjen. Det hjelper heller ikke at jeg ble dumpet som et råttent egg av faren til småen da jeg fikk diagnosen. Selv om han ikke er smittet har jeg måtte høre hvor synd det er på han. Ikke et ord om at livet mitt er ødelagt,- og i verste fall kan småen være smittet. Hvis hun ikke er det kan hun bli det under fødselen. Det er langt mer enn jeg kan bære. Skjønt jeg har ikke noe valg.

Jeg har brutt sammen etter hver sv.sk.kontr. Og nå orker jeg ikke mer. Det er ikke sunt for småen heller med en mor som knekker med jevne mellomrom. Så nå kutter jeg ut kontrollene så jeg kan ha et tilnærmet normalt liv frem til fødselen,-og omsider glede meg over det som kommer. Legene kan uansett ikke gjøre noe før fødselen er over og jeg evt er ferdig med å amme.

Det er og et stort dilemma. Skal jeg la vær å amme og få behandling for sykdommen med en gang etter fødsel. Eller skal jeg amme først,-og gamble på at sykdommen ikke vil utvikle seg videre i denne perioden. For meg er det kjempevanskelig å skulle velge. Jeg vil ta det veldig hardt om jeg ikke kan amme. Har mye allergier både selv og ellers i familien så er litt viktig. I tillegg til at det er så mye enklere å amme enn å stresse livet av seg med flasker.

[vims-74]

Huff, tragisk at du møter helsevesenet på den måten, og ikke har klart å glede deg som du burde. Uavhengig av hvordan du har blitt smittet, burde leger og jordmødre være mer profesjonelle og ta vare på deg i den situasjonen du faktisk er i, og gjøre det beste utav den.

 

Prøv å glede deg det du kan, og gjør det du føler er riktig iht amming. De beste ønsker fra min kant!

[Gjest]

Vil bare sende deg en stor trøste klem.Synst du skal ta kontakt med sykehuset/føden og be om en skikkelig gjennom gang av hva som vil skje fremover.Du har blitt møtt av helsevesenet på det verste.

Be om å få høre hva du kan gjøre..Be om å få gå på sykehuset på kontroller. Ikke kutt de ut for det kan være farlig for barnet nå på slutten.det er derfor en har oftere kontroller på slutten.En gang i uken.For å sjekke at babyen har det bra.men be om å få gå på poliklinikken ved sykehuset du.Lykke til.

[Anonym bruker]

Tusen takk for varmende svar.

Jeg venter på time på føden, men det blir vel mest for å høre hvor morsomt det vil bli når alle rundt meg under fødselen vil stille i fullt smittevernutstyr. Hvis det er som under smittefare på sykehjem vet jeg at jeg kommer til å føle meg som en alien :/

Når det gjelder sv.sk.kontr. føler jeg meg ganske trygg på at jeg vil merke det hvis noe skulle gå galt. Har vært gjennom en del sv.sk. og fødsler så har en del erfaring. Tror ikke ville fått gå på pol.kl. for en må jo ha henvisning for alt som ikke er fastlege nå.

Jeg får se. Har jo ennå tid å ombestemme meg om jeg vil det. Er ennå nesten en uke til neste kontr. egentlig skal være.

[Anonym bruker]

Stakkar deg, jeg får virkelig vondt av å lese innlegget ditt. Fysj for en behandling du har fått, både av helsevesnet og av din eks. At han kunne finne på å vrake deg i denne svært så sårbare og vonde situasjonen. Stakkar deg!¨

Måten du har blitt møtt på av helsevesnet er grufull, å bli stemplet som en narkoman, satt i bås og behandlet deretter - uskyldig, det er jo marerittet det!! Du må vite at alle personer som er i kontakt med det offentlige hjelpeapparatet har rett på å ta med seg en person som støtte, det syns jeg du skal ta med deg til neste kontroll. Denne personen (venninne, mor, tante, god nabo e.l.) kan forberede seg, og stille litt i forsvar for din del. Det er jo slik at den saken gjelder ofte blir litt perpleks og satt ut, derfor kan det være lurt å ta med seg noen som kan tale din sak. Gjør det, du trenger det, og du må jo følges opp i slutten av svangerskapet, som alle oss andre. Jeg syns det er rart du ikke allerede er blitt henvist poliklinikken, for hva har almennlegen med å boltre seg i din vanskelige situasjon? Det burde jo noen med mer spesialistutdannelse gjøre. Og er jordmor slik frekk og smålig i væremåten, ja så vrak henne og si hvorfor, hun burde lære seg mer psykologi!

Angående problemstillingen amming. Jeg forstår hvor mye det betyr for deg å få ammet barnet, er selv veldig opptatt av det. MEN hvordan vil det virke inn på sykdomsforløpet ditt? Nå har ikke jeg noen som helst kunnskap om hepatitt c, men er den dødelig? Er det leveren som "streiker"? Jeg syns at du faktisk bør tenke mest på deg selv der. For å ha en mor er bedre enn en veldig syk eller død mor. Derfor tror jeg at jeg ville ha ammet de to-tre første mnd max, de er jo de viktigste mnd ift amming, og deretter ville jeg ha gått over på flaske. Hovedsaken er at barna dine har en mor som de kan vokse trygt og godt opp sammen med!

Lykke til, og god bedring!

Klem M.

[Anonym bruker]

Hepatitt er leverbetennelse. Foreløpig er det ingenting som tyder på at leveren min er angrepet ennå. Det kan skje når som helst eller aldri. Jeg har vært til spesialist en gang. Fikk innkalling dit 4mnd etter at jeg fikk diagnosen. Det som har vært det verste er å måtte gå så lenge uten å få noen som helst info om sykdom. Eller å bli undersøkt for å se hvor langt den har kommet hos meg. Det er i stor grad jeg som har utdannet lege og JM etter at min søster har funnet info til meg på nettet. Har ikke hatt internett selv før nå.

Når det gjelder ammingen vurderer jeg å korte ned den fra et år til 6mnd. Takler ikke å skulle gå et helt år til i det uvisse. Behandlingen varer i et år og så det vil gå veldig lang tid før jeg vil få resultater fra den uansett.

Det som virkelig kommer til å bli tøft er at det vil gå over et år før jeg får vite om småen er smittet. Sjansen er heldigvis liten, men den er der.

Det helsepersonellet burde lære seg er at det er store mentale ringvirkninger ved en slik sykdom. For ikke å snakke om at mange ser ned på og dømmer folk. Uansett hvordan en har blitt smittet.