Er så redd...

[fru furu med kongle]

Jeg er så redd... Har vært hos gyn(endelig...) og fått henvisning til gyn.utredning på sykehuset... Har fått innkallelse 17.oktober.. Plutselig kom masse tanker om jeg egentlig ønsker å få den beskjeden jeg kommer til å få... Håper jo at de finner noe, siden vi har prøvd i 2,5år uten resultater.. Men synes plutselig alt gikk så fort... Og klarer ikke tenke på annet.. Har ingen å snakke med dette om, siden ikke mange vet at vi sliter... Vil gjerne fortelle det til familien og de nermeste.. men er redd for at de begynner å mase og sånn.. og da kommer det bare til å bli verre...

 

huff.. måtte bare lette hjertet litt...

 

klem fra mei

 

 

 

[susse]

Hei vennen!

Jeg forstår godt at du synes dette er skremmende, og at tanker raser både i hytt og pine. Men hvis det hjelper noe synes jeg det er godt at du nå kommer til en skikkelig utredning slik at du/dere kan få den hjelpen dere trenger.

Når det gjelder å snakke med familie og venner vil jeg anbefale deg på det sterkeste å gjøre det. Min erfaring er at det ikke har blitt mas men mye støtte og forståelse.

I mellomtiden må du ikke være redd for å bruke oss her inne. Å få skrevet litt om tanker, redsler og følelser kan jo også hjelpe litt.

Klem

[kirsty*2barnsmamma]

Slutter med til det susse skriver. Ønsker deg masse lykke til!!

[fru furu med kongle]

Hei hei.

Takk for svar og forståelse...

Hadde aldri i min villeste fantasi kunnet forestille meg at det skulle være så vanskelig å lage et barn...

Har jo alltid hørt "skrekk" historiene om "hun" som dro på fest og drakk litt for mye og havna i seng med en fyr, og vips var hun gravid... Huska kanskje ikke en gang hvem mannen var...

Men så venter man... og endelig møter man den store kjærligheten, og etter en stund finner man ut at det er på tide med en familieforøkelse... Og da kommer prøvelsene... forholdet til din kjære svinger til tider i takt med prøvelsene, men man klamrer seg til det som betyr noe.. kjærlighet og håp.. Man prøver å tenke på alt annet enn det lille miraklet man så gjerne ønsker, men uansett hvor lite man tenker på det, så kommer håpet hver måned når tantebesøket nermer seg... og det er like vont hvær gang hu dukker opp... og jo lengre man venter jo verre blir det... Huff... hvorfor må det være vi som må slite... hvorfor må noen slite i det heletatt... blir trist av å tenke på alle dere damer hær inne, at det virkelig er så mange flotte damer som virkelig på gjennomgå prøvelser for å få en mage med et lite mirakel i...

Vil gi dere alle masse klemmer..

 

[Aprilmor m/gutt i magen]

hei hei vennen...

 

du vet hva jeg kommer til å si.. hehe

 

det blir bare lettelse og fred i hodet av å få svar.. og rett vei i forhold til å lykkes i det vi vil mest...

 

anbefaler oxo og finne noen å snakke med.... trenger jo ikke å fortelle til hele familien, men en du kan stole på kanskje... jeg angrer ikke på at jeg har vært åpen... alle gleder seg masse nå, og jeg vet at det kommer til å være forståelse og støtte om jeg/vi trenger det.. og om det lykkes, så blir livet en fest... hehe

 

men men... du kan snakke med meg vet du.. spørre om hva du vil... tenker masse på deg, og krysser fingre og tær, selv om jeg ikke er så aktiv på bim lenger... jeg følger med i kulissene.. hehe

 

mange gode klemmer fra

[fru furu med kongle]

heia aprilsnuppa mi!

 

vet hva du sier ja

 

synes det er trist at du er så lite på msn... ikke at jeg er der så fryktelig mye.. mene.. er så kos å snakke med deg!

 

Takk for svaret og klemmene!

 

masse klemmer tilbake fra mei