Forsinket fødselshistorie :P ganske lang ble den også...

[Karine *på tjukka!! ;)]

 

Har hatt planer om å legge ut denne historien lenge, men med en baby i huset blir det knapt med tid gitt.....

 

Gullet mitt er nå 5 mnd og ble født 19 april, etter en lang og slitsom fødsel....

 

Min opprinnelige termin var 15 april, men etter en tur på 3d ul i uke 30 fikk vi beskjed om at "du går nok ikke lenger enn 23 mars", så jeg gikk og ventet og ventet... Men ingen baby... Hadde termin på påskeaften, og min beste vennine som på det tidspunktet studerte i trondheim var hjemme på påskeferie, og alle håpet at nurket mitt skulle komme ut mens hun var her. 17 april reiste hun tilbake til trondheim uten noe tegn til baby.

Dagen etter, 18 april, var jeg på lunsj hos mamma'n min, og mens vi ryddet av bordet der så fikk jeg plutselig en slags krampe i magen, men det gikk ganske fort over, så jeg tenkte ikke noe mer over det...

Så kjørte jeg hjem igjen, men i bilen på vei hjem skjedde det igjen, men litt kraftigere.... Siden jeg hadde gått og ventet siden mars hadde jeg egentlig gitt opp håpet om at nurket skulle komme, så jeg torde ikke håpe for mye...

Dissa vondtene fortsatte, så jeg tenkte at jeg fikk skrive ned hvor ofte de kom da, så fra klokka 12 begynte jeg å notere... De kom med 10-12 min mellomrom...

Etterhvert som dissa vondtene ikke ga seg begynte jeg å trave nesten manisk frem og tilbake i stua, opp og ned alle trapper jeg kunne finne.. Så kom sambo hjem, og vi bestemte at vi kunne ringe føden. Der fikk jeg beskjed om at siden jeg var førstegangsfødende kunne jeg vente til det var ca 4 min mellom riene, og da kunne jeg ringe igjen..

Så jeg tusla rundt og dissa "krampene" var jo ikke kjempe vonde, men de var ganske ubehagelige. Etter å ha sliti meg rundt kvartalet, nesten krabbende på alle 4 (ganske tung å gå opp en bratt bakke høygravid) var jeg ganske sulten. Riene kom oftere og oftere, så når jeg begynte på maten var det ca 5 min mellom hver... Lagde meg litt spagetti, men akkurat i det jeg skulle helle av vannet så fikk jeg en rie til, så dermed havnet halvparten i vasken.... Typisk!!

Jaja, så når det var 4 min mellom riene ringte jeg igjen, og da sa de følgene: ja, du får komme opp på en sjekk.

Lurer på om føden går inn for å få oss førstegangs til å føle oss dumme og teite når vi ringer...?

Så klokka 8 på kvelden dro vi på sykehuset, og sa ifra til de nærmeste om at nå håpa vi endelig nurket ville vise seg...

Min kjære sambo var vel egentlig ganske mye mer stressa enn meg, for jeg ville jo bare ha den ungen her ut... Hehe.. Så når han innså at han hadde glemt kamera på verkstedet han leide fikk han litt lettere angst for at jeg kunne finne på å føde i bilen mens han løp inn for å hente det...

Vi blei godt mottatt på sykehuset av ei veldig koselig sykepleier som plasserte dissa måle-greiene på magen min... Fikk tilogmed et se og hør blad Etter å ha liggi sånn en halvtimes tid kom den søte damen igjen med den konklusjon at jeg hadde rier og en åpning på 3 cm

Lykkelig over å få høre at detta burde være over i løpet av natta ble vi vist inn på en bitteliten fødestue... Det var ikke noe tv der, så vi satt på radion og venta igrunn.

Etter nattskiftet kom så kom en dame inn som presenterte seg som jordmor. Helt ærlig virka hu ganske tiltaksløs, og sa at vi får bare vente og se hva som skjer, før hu gikk igjen...

Riene fortsatte å komme med ca 3-4 min mellomrom, men det hele var ganske udramatisk, men ganske slitsomt.. Etter noen timer fikk jeg akupunktur slik at jeg fikk slappet av litt, men etter 20 min var det ikke noe særlig effektivt lenger.

De sjekket åpningen med gjevne mellomrom, men den var stadig bare 3 cm. Da nattskiftet kom og sjekket siste gang og det fortsatt bare var 3 cm sa hun: ja, det ser ut til at du ikke har effektive rier, så vi sender deg nok hjem igjen, men nå blir det vakt-skifte, så jeg skal la de se på deg.

Man kan si at angsten kom snikende på, noe sambo fikk merke

Etter vaktskifte (kl 8 på morran) kom det ei ny jordmor inn for å sjekke meg. Innen den tid hadde jeg igrunn slått meg til ro med at jeg skulle hjem, spise litt (var så sulten at jeg trodde jeg skulle krepere) og slappe av. Var forferdelig sliten etter nesten et døgn med rier.

Jordmora sjekket meg og fortalte meg noe jeg allerede visste, og det var at jeg hadde 3 cm åpning, men før jeg visste ordet av det hadde hun tatt vannet! Og da skal jeg si riene satt igang for fult!!!

I utgangspunktet hadde jeg bestemt meg for at jeg ikke ville ha epidural, men innen vannet ble tatt var jeg så sliten at jeg innså at skulle jeg klare detta så hadde jeg ikke noe valg.

Annestesi legen kom etter en time, og da kom riene så tett at epiduralen ble satt midt i en rie... Kan ikke si at jeg husker rekkefølgen av alt som skjedde fra vannet ble tatt, men jeg husker at på slutten ble alt veldig hektisk, for nurket satt fast men skuldra, navelstrengen rundt halsen, og jeg i full panikk. Så stakkars sambo ble skyvd til side så det sto 2 stykker og dytta på magen, og et par klare for å ta imot. Jeg måtte klippes hele veien for å få'n ut, og når han kom var han helt blå, så jeg fikk han ikke opp på brystet og sambo fikk heller ikke klippe navelstrengen. Jeg husker jeg strakk meg for å se, og så bare en veldig blå/lilla rygg. Jeg blei kjempe redd når jeg ikke hørte noe skrik, men istedet noe ekkel surkling. Så tok de han med seg og løp ut, men heldigvis varte det ikke lenge før vi hørte noe skrik på utsiden av døra

 

Så 19 april, kl. 10:43 kom "lille" Eivind på 4050g og 53 cm til verden, etter 23 timer med blodslit! Hehe....

 

Må si at jeg brukte ganske lang tid på å tenke at alt var verdt det, men nå må jeg si at jeg syns det var verdt hver eneste lille rie

 

Blei langt detta, og detta er den korte versonen!! Hehe... Så til alle dere som venter et lite nurk der ute, GLED DERE!! Det er et slit, men jeg ville aldri i verden gjort det anderledes om jeg kunne!

Karine fikk gutt