Nå nærmer det seg to år siden.. føles enda som i går..

[Frøken Tredjegangs]

Snart to år siden vi mistet vår ufødte gutt.. jeg tenker på han nesten daglig, mer og mer..Vi har en ny, liten gutt nå.. Alle sier: Du hadde ikke hatt han du har nå, dersom du han første ikke hadde dødd.. Men da hadde jeg jo ikkje visst om han vi har nå - så jeg blir bare lei meg av å høre det.

 

Skulle ønske han var her, jeg.. Jeg føler meg ikke som en tobarns-mamma, selv om jeg er det. Men jeg kjenner savn, og det tilhører nok lillegutt i himmelen.

 

Vi trillet opp på graven hans her en dag. Det er som om jeg skjønner mer og mer HVA vi mistet.. Det har bare vært en "baby", men nå ser jeg at vi mistet en person og en sønn.. Jeg trodde at tiden leger alle sår, men dette savnet blir bare verre og verre. Til mer jeg ser gutten vi har vokser, til mer forstår jeg hva vi har opplevd. Mulig jeg har fortrengt det, for nå kommer sorgen for fullt kjenner jeg.

 

Jeg synes det er godt å ha en baby til, det kjenner jeg.. konsentrere meg om han. Jeg elsker han over alt på jord, og ville IKKE vært foruten. Men jeg klarer ikke la være å tenke på hvordan den andre ville vært.. Ville han vært like rolig som den vi har nå? Ville han også ha rødlig hår? Ville han ligne meg eller pappaen sin når han ble stor?

 

Ærh, rotete dette her.. Men måtte bare få ut noe. Godt å ha sånne forum!

[2 små orkaner]

Hei min venn,

 

se du sliter med mange av de samme tanker som meg. For meg er det også først nå riktigt gått opp for meg hva vi mistet. Vi skulle ha hatt en liten en på neste 2 år løpende rundt her hjemme. Vi mistet en sønn som skulle ha gitt oss mye glede og fått mye kjærlighet. En liten person som skulle leve en vidunderligt liv og oppleve den gleden livet kan gi.

 

Det er ingen trøst at Hans Emil ikke ville været født om vår første sønn ikke var død, men når jeg ser på ham tenker jeg at hans liv er en gave som hans storebror ga ham. Skulle gjerne ha hatt dem begge, men det er jo umuligt:-(

 

Føler meg hellere ikke som 2-barns mamma. Det værste jeg vet er når folk spør hvor mange barn har du? Orker ikke forklarer jeg har en engel pluss HE og det får meg til å føle at jeg fornekter storebror når jeg ikke nevner han overfor folk...

 

Har selv bare vært på graven (fellesgrav) en gang siden han døde. Orker ikke. Blir så veldig lei meg. Men tror nok vi skal besøke den på 2 årsdagen i januar og vise frem lillebror.

 

Mange trøsteklem fra

[Frøken Tredjegangs]

Hei!

 

Så hyggelig å høre fra deg. Alt vel? Her er det travelt, lillegutt blir mer og mer aktiv! Dagene går fort, og han vokser altfor fort! Men han er frisk fra cysten, da. Har funnet litt avvik i hormonene, men han skal kontrollsjekkes om noen uker. Det skulle ikke være noe det ikke kunne ordnes på! Så vi er positive.

 

Hvordan går det med nyre-problematikken til Hans Emil?

 

Klemmer fra

[2 små orkaner]

Så flott å høre at lillegutt er blitt frisk etter cysten:-) Det må være en stor lettelse for dere. Og små problemer med hormonene er vel noe man kan kontrollere med medisin om der skulle være noe galt. Krysser fingre for det løser seg.

HE's nyre fungere fint og der blir ikke foretatt ekstra kontroll af den så lenge han urinere i fin mengde.

 

Her hjemme er der også høy aktivitet. HE har krabbet en måneds tid og er i det siste begynt å reise seg opp ved hjelp af møblene. Er ikke så stødig på benene og eier ikke balanse enda. Så nå går det meste av tiden med å gripe han før han falder eller trøste når han står seg. Er vel en del av livet å få seg litt sår....

 

Synes også tiden flyr. Rart å tenke på der er gått 8 md siden han ble født. Snart er det tid til å begynne å jobbe igan. Åh som jeg gruer meg til å forlate ham for dagen:-(

 

En hilsen fra HE:

EDCDEQD

 

P.S billed av min sjarmetroll ligger under nicket mitt

 

klem fra

[Frøken Tredjegangs]

Hei igjen!

 

Så bra å høre at alt er bra med Hans Emil! Nydelig gutt du har, kikket på albumsidene. Tenk at han har begynnt å krabbe! Lillegutt her krabber ikke enda, men det er rett før. Han dreier seg i sirkel, og kaver seg noen cm framover.. Så blir han sinna når han ikke får det til! Så det er litt trøsting her også, ja.

 

Ja, det er snart tid for å jobbe igjen..jeg begynner i midten av februar. Fikk en mnd forlengelse av permisjonen siden vi var på sykehuset med han en mnd. Men det er jo bare deilig! Godt å være hjemme med han, synes jeg. Og det er jo så deilig å gå tur når det er høst!

 

Masse lykke til videre, håper jeg hører fra deg snart igjen.

 

Klemmer fra meg!